India blir verdens neste Silicon Valley

Første-amanuensis Espen Andersen mener tjeneste-utsetting bare er et problem for etternølere.

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, hvor han blant annet underviser i IT-strategi på MBA-studiene. Han er en ivrig samfunnsdebatant gjennom en lang rekke kronikker, blogginnlegg og foredrag, samt som debattdeltager i ulike fora.

Tidligere i år var han vært på besøk hos IT-selskapet Satyam i Hyderabad i India. Her skriver han om erfaringene og opplevelsene, hvilke utfordringer India har og hvordan India påvirker vår fremtid.

India, verdens største demokrati, har startet løpet mot en posisjon som en økonomisk og politisk stormakt på linje med Kina. Forskjellen er at India går rett fra jordbrukssamfunn til kunnskapssamfunn, uten å bli forsinket av en industri som må dø først. Men det er langt igjen, og den største trusselen ligger i vestlig frykt for tap av arbeidsplasser og byråkratisk frykt for tap av makt.

Vi her hjemme bør snarest lære oss at global tjenestelevering er en naturlig del av en global verden, og ikke vente og se for lenge før vi flytter ting dit de kan gjøres best og billigst. Selv om vi må snakke engelsk. Med aksent.

Vi her hjemme bør snarest lære oss at global tjenestelevering er en naturlig del av en global verden. I mars besøkte jeg Satyam, et IT-selskap i Hyderabad i India. Firmaet har store og flotte kontorbygg rundt i byen, så jeg forventet et palass i stål og glass. Da drosjen stoppet utenfor en nedslitt bygård, trodde jeg først jeg var kommet feil. En telefon brakte ut min kontaktperson, lederen for forretningsutvikling, og vi snek oss sidelengs mellom motorsykler og dryppende kjøleanlegg til hans lille kontor på baksiden. Han lo litt av min forvirring, og forklarte: ”Vi har et litt sentimentalt forhold til denne bygningen, det var her vi startet. Nå er det bare toppledelsen igjen her. Vi er fremdeles et lite firma, men vi har tenkt å bli store.”

Jommen sa han lite. Satyam – navnet betyr ”sannhet” – har over 40 000 ansatte og omsatte for litt over 13 milliarder kroner i 2006. De har vokst 25 prosent i året siden 1998, er nå i 55 land, og har utviklingsavdelinger i 9 indiske byer. Og Satyam er bare nummer 5 av Indias 6 store IT-selskaper – de andre er Tata Consulting (TCS), Infosys, WiPro, HCL og Cognizant. Alle kappes om å ha kontorlokaler som får Telenors hovedkvarter på Fornebu til å virke spartansk, mens globale IT-selskaper som Microsoft, Accenture, IBM og CSC kommer etter.

India er i stor grad verdens IT-avdeling, og ligger i løypen til å bli verdens neste Silicon Valley. India er i stor grad verdens IT-avdeling, og ligger i løypen til å bli verdens neste Silicon Valley. Indias IT-bransje fikk sin start med å reprogrammere gamle systemer før ”2000-krisen” på slutten av 90-tallet. Dotcom-fallet i 2001 var et problem for indiske selskaper også, men siden en masse amerikanske kunder plutselig ble svært kostnadsorientert, kunne man konkurrere på pris, i første omgang for datadrift og vedlikehold. Neste trinn har vært kunnskapsdrevet tjenesteyting – mange IT-selskap har kompetanse man ganske enkelt ikke finner i Vesten, i hvert fall ikke i tilstrekkelige menger. I det siste ser man også starten på en innovasjonsdrevet IT-bransje, dels med indere vender hjem etter 10-20 år i krevende tekniske jobber i USA og bringer med seg kapital og ideer til nye systemer og produkter, dels ved at store software-firma som Microsoft og Google legger deler av sin nyutvikling til India.

Mange av selskapene har holdt på lenge med de samme kundene: TCS har håndtert transaksjoner for American Express i 10 år. General Electric har flere IT-ansatte i India enn noe annet land i en årrekke. Andre investerer tungt: Accenture vil i løpet av 2007 ha flere ansatte i India enn i noe annet enkeltland (inklusive USA). IBM har nettopp passert 50.000 ansatte i India, har investert 13 milliarder kroner der de siste tre årene, og skal investere 19 milliarder til innen 2010.

En dråpe i havet

Enda så fantastisk utviklingen innenfor Indias tjenestesektor har vært, er den en dråpe i havet opp mot landets enorme økonomiske og sosiale utfordringer. Indias IT-bransje har omtrent 1,6 millioner ansatte i år og vokser med en tredjedel i året. For hver ny IT-jobb skapes 3-5 andre jobber, som støttejobber eller økt etterspørsel etter andre varer og tjenester. IT-eksport utgjør nå 25 prosent av Indias BNP. Antallet ingeniører som utdannes hvert år er nettopp økt fra 400.000 til en halv million, og selv om det etter hvert blir vanskeligere å finne gode mennesker billig (de tider da man lett kunne få tak i folk med doktorgrad til å ta support-telefoner er for lengst over) er det mange å ta av: Infosys, den nest største IT-selskapet, får 1,7 millioner søknader i året.

Men i den store målestokken er det fremdeles langt igjen. India har 1.1 milliarder mennesker, 43 prosent av barna får ingen skole, og over halvparten av Indias landsbyer mangler veiforbindelse. Produktivitetsveksten i landbruket har stagnert, og tradisjonell industri klarer bare i begrenset grad å hevde seg på eksportmarkedet. Og verdens største demokrati er fortsatt et klassesamfunn trass i mange offentlige tiltak for å hjelpe folk fra lavere kaster og etniske minoriteter.

Ifølge Indias mest kjente økonomiske skribent, Gurcharan Das, skyldes Indias trege økonomiske utvikling ikke krig eller manglende naturressurser, men byråkratisk vanskjøtsel. Etter frigjøringen i 1947 gikk Gandhi inn for en romantisert samfunnsmodell hvor all produksjon skulle skje innenfor den enkelte landsby, før Nehru overtok med en planøkonomisk modell inspirert av Sovjetunionen. Begge opprettholdt et forbausende stabilt demokratisk styresett – ikke mer dynastisk enn USA – men skapte et sklerotisk byråkrati som ligger som et vått teppe over all nyskapning og trekker ut store økonomiske ressurser i form av lønninger, bestikkelser og forsinkelser.

Som skapt for IT

Kimen til Indias IT-suksess kom med en økonomisk krise i 1991, som ga finansminister (nå statsminister) Manhoman Singh spillerom til å deregulere og av-ideologisere deler av økonomien. Chandababu Naidu, tidligere delstatsminister i Andhra Pradesh og mannen som får æren for å ha skapt IT-eventyret i denne delen av landet, uttrykte det slik: ”Vi er ferdige med alle ismer, bortsett fra turisme.”

Det finnes nesten like mange som snakker engelsk i India som i USA. Indias langsiktige konkurransefortrinn er et godt utdannelsessystem (for den delen av befolkningen som har tilgang til utdannelse), et relativt pålitelig rettssystem (som gjør at utenlandske firma kan føle seg trygge på at kontrakter overholdes,) og at de fleste med utdannelse har et glimrende engelskspråklig vokabular (om enn med kraftig indiske aksent, men den kan trenes bort.) Det finnes nesten like mange som snakker engelsk i India som i USA, noe som gjør outsourcing-jobben adskillig enklere enn om man skal til Kina, der det ansettes først etter språkkunnskaper, deretter realkompetanse.

En fersk dataingeniør koster en bedrift cirka 8.000 dollar På kort sikt er naturligvis fordelen lønninger: En fersk dataingeniør koster en bedrift cirka 8.000 dollar brutto, omtrent tiendeparten av en norsk begynnerlønn. Før noen roper om sosial dumping, husk at dette er lønninger meget langt over gjennomsnittet i India – de IT-ansatte er i stand til å kjøpe seg leilighet, transport (gjerne motorsykkel), og ansetter ofte egne tjenere. Slett ikke galt for en nyutdannet bitfikler.

Man kan ikke piske en programmerer til produktivitet - det er lettere å betale brukbart og bygge fine kontorer IT-tjenester har mange fordeler som eksportindustri: Det er lite forurensing, det skapes etterspørsel etter utdanning, gir utdannede folk et sted å jobbe slik at de ikke må emigrere, og egner seg dårlig for slaveri. Man kan ikke piske en programmerer til produktivitet – det er lettere å betale brukbart og bygge fine kontorer. IT-tjenester er dessuten vanskelige å forstå for maktglade byråkrater, og har derfor unnsluppet mye skattlegging og korrupsjon. Og det hjelper at store internasjonale bedrifter forlanger forutsigbare forhold og ikke vil finne seg i vilkårlighet. Thomas Friedman, forfatter av kultboken ”The World is Flat”, hevder med overbevisning at en av årsakene til at Kasjmir-konflikten mellom India og Pakistan stort sett har holdt seg på et diplomatisk nivå ligger i at store amerikanske firma har truet med å trekke sine operasjoner ut av India hvis man ikke viser besinnelse.

Dette at IT-tjenester er så flyttbare er en fordel i en vekstfase, men en trussel etter hvert som markedet modnes, fordi økende kostnader kan føre til re-eksport til land med enda lavere kostnader. Det skjer allerede – de store indiske IT-selskapene regner med at kostnadsforskjellene, særlig lønn for mer avansert IT-arbeid, vil være tilnærmet utjevnet i løpet av ca. 5 år, særlig når man tar med de ekstra styringskostnader (reiser, forhandlinger, misforståelser) man får når en jobb skal gjøres på andre siden av jordkloden.

Indias utfordring

Hva kan så true dette svært positive bildet? Jeg ser to hovedutfordringer for India: Velferdsfordeling, proteksjonisme, og på lang sikt nødvendigheten av å konkurrere mer på innovasjon enn pris.

Den første utfordringen er intern: Kan velferden som skapes av industrialisering og IT-tjeneste-eksport spres til resten av befolkningen? Hvis ikke, er det en fare for at man får en populistisk, byråkratistøttet retur til Nehrus mislykkede planøkonomi. Hittil har IT-bransjen sluppet unna regulering og mange skatter og avgifter, delvis fordi nesten all profitten har blitt reinvestert. De største IT-selskapene har ingen gjeld og penger nok til å være banker for seg selv – Infosys, for eksempel, har hatt omsetnings- og overskuddsvekst i 54 kvartaler på rad. Men over tid vil resten av samfunnet forlange sin del av kaken.

I delstaten Andhra Pradesh har man blant annet innført Internett-terminaler for betaling av skatter og avgifter IT-bransjen, og teknologien i seg selv, er faktisk en stor trussel mot mange korrupte byråkrater. Ikke bare blir bransjen en maktfaktor i seg selv, som ikke tolererer korrupsjon, men teknologien kan brukes mot byråkratene direkte. I delstaten Andhra Pradesh har man blant annet innført Internett-terminaler for betaling av skatter og avgifter, noe som gjør at de fattigste ikke lenger trenger å bruke en hel dag på å gå eller sykle til skatteinnkreveren og så betale bestikkelser for å slippe å sitte i kø for å betale til neste dag. I stedet kan alt betales hos den lokale frisør eller forretning – en slags mikroinnkreving av skatt som både får inn mer skatt og tar makten fra lokale oppkrevere.

IT endrer maktstrukturer, med andre ord. Og den slags er ikke ufarlig i India heller.

Det hjelper ikke at alle økonomer i verden kan vise med tall og teori at frihandel alltid lønner seg på lang sikt - populistiske politikere og folk som står i fare for å miste jobben tenker ikke lenger enn til neste valg eller lønningsdag. Den andre utfordringen er ekstern og vedrører oss her i det rike Vesten: Vil resten av verden akseptere at kunnskapsarbeid forsvinner til land med lavere lønnskostnader, som India? Selv om økonomiske analyser viser at jobbeffekten i Vesten er liten og kortvarig, føler mange seg utrygge. Det er greit nok så lenge alle piler peker oppover og markedet skriker etter folk her hjemme, men det er tross alt ikke mer enn fem år siden det var vanskelig å jobb innen IT og de store konsulentselskapene nedskalerte. Det hjelper ikke at alle økonomer i verden kan vise med tall og teori at frihandel alltid lønner seg på lang sikt – populistiske politikere og folk som står i fare for å miste jobben tenker ikke lenger enn til neste valg eller lønningsdag.

Det hjelper ikke at India er meget komplisert å handle med i seg selv. Landet har massevis av tollmurer, importavgifter og eksportavgifter, som gjør det komplisert og dyrt å komme inn i landet. PC-produsenten Dell, for eksempel, forsøkte å sette opp en fabrikk i India men ble stoppet av en eksportavgift – myndighetene ville at fabrikken kun skulle produsere for det indiske markedet. Samtidig driver India eksport av tjenester, og kan altså over tid komme i en situasjon der de kan møte handelshindringer hvis de ikke åpner opp for konkurranse også overfor den noe snurrige og gammeldagse industrien man har i en del andre markeder, som bil- og motorsykkelproduksjon.

Den tredje utfordringen India kommer til å få over tid er den samme som Irland har nå: Når ting går bra, stiger lønninger, og man må konkurrere på innovasjon og ikke bare pris. Dette ligger lenger inn i fremtiden for India enn for Irland, men ikke lenger enn at man begynner å bli bekymret. De store indiske IT-selskapene har gjort to grep så langt: Man har etablert egne kontorer i flere vestlige land for å kunne selge dyrere tjenester (som konsulentvirksomhet, planlegging og analyse, ikke bare implementering). Og man har begynt å flytte arbeid fra de fremste IT-sentrene (som Bangalore, Chennai og Hyderabad) ut til flere og mindre byer, der lønnsnivået fremdeles er konkurransedyktig.

Hva med oss her hjemme, da?

Er offshoring (fysisk flytting av arbeid) noen trussel for oss i Norge? Her er jo problemet skrikende mangel på IT-folk, så vi burde vel sette i gang og flytte ting til India så snart som mulig?

Jeg mener det finnes en del elementer som norsk IT-bransje bør ta svært alvorlig: Språk, kunnskaper, og effekten av lavere IT-kostnader.

Språk er et problem fordi det er mye lettere for selskaper som bruker engelsk å sende ting til India og andre land. Det er ikke så lett å finne programmerere som snakker norsk – og indiske selskaper gjør ingen hemmelighet av at de helst forholder seg til amerikanske og engelske selskaper, ganske enkelt fordi det å måtte snakke noe annet enn engelsk legger til en merkostnad. Engelsktalende selskaper får derfor et konkurransefortrinn – på kort sikt er dette en ulempe for amerikanske og engelsk IT-folk, på lengre sikt økes markedet for disse selskapene på bekostning av de som ikke snakker engelsk. Nok en grunn til å gjøre engelsk til konsernspråk, med andre ord.

Når norsk ungdom i stedet for å bli ingeniører og teknikere i stedet tar estetiske og sosiale fag, skaper vi et mer behagelig samfunn, men vi står i fare for å eksportere mye av den innovasjon og utvikling som har ligget til grunn for velstanden. På noen lengre sikt har vi et problem med kunnskaper. Det er faktisk slik at økonomisk fremgang i et land er en direkte konsekvens av hvor stor andel av landets ungdom som tar teknisk-naturvitenskaplig utdannelse. Når norsk ungdom i stedet for å bli ingeniører og teknikere i stedet tar estetiske og sosiale fag, skaper vi et mer behagelig samfunn, men vi står i fare for å eksportere mye av den innovasjon og utvikling som har ligget til grunn for velstanden.

Dette er kanskje noe som de store konsulentselskapene kommer til å merke først. I dag øker Accenture og IBM sine andeler ansatte i India voldsomt. Disse selskapene kan tilby alle typer konsulenttjenester, fra datadrift til strategisk rådgivning. De flytter aktiviteter til India for å dra ned sine gjennomsnittspriser, men de konkurrerer med selskaper som har en helt annen kostnadsbase enn de har. Konkurransen står mellom dyre selskaper som har kundekontakten og må bli billige, og billige selskaper som må utvikle seg oppover i markedene. Siden det meste av ny konkurranse kommer nedenfra – Rimi og Rema – og deretter utvikler seg oppover i markedet, synes jeg Accenture og IBM har grunn til å tenke litt over den langsiktige utviklingen.

Til syvende og sist

Et fattig land som utnytter sin utdannelse og sine engelskkunnskaper til å hoppe over industrialiseringen og gå rett inn i kunnskapsøkonomien. Det er dumt å tenke på global tjenesteutvikling som et problem for vestlige land – det gjelder bare for etternølerne, for de fleste er det en mulighet. Og hvem kan protestere mot at et tidligere utviklingsland kjemper seg frem på egen hånd? India er for verden i dette tiåret hva Irland var for Europa på 90-tallet: Et fattig land som utnytter sin utdannelse og sine engelskkunnskaper til å hoppe over industrialiseringen og gå rett inn i kunnskapsøkonomien.

Verdens største demokrati er på marsj. Veien videre er langt fra bygget ferdig, men millioner av ambisiøse unge menn og kvinner ser utdannelse, globalisering og teknologi som brostein over kaste, fattigdom og byråkrati.

Det er et vakkert skue.

Les også Espen Andersens norske blogg.

Til toppen