Info-revolusjonens skyhøye pris

I dag kan du lese de norske landslagspillernes egne versjoner av onsdagens historiske fotballbegivenhet. I morgen må du kanskje abonnere på Norges Fotballforbunds egen digitale TV-kanal. Det totale frislippet av informasjon kan føre til mindre tilgjengelighet, ikke mer.

Nå er riktignok det første ikke helt korrekt. Alle landslagsspillerne med unntak av Ole Gunnar Solskjær har dagen derpå ikke vært særlig opptatt av å oppdatere hjemmesidene sine som ligger samlet på www.sportsprofiler.com.

I stedet får du bilder fra fotball-nachspielet etter Ullevål-festen hvor Norge for første gang i historien kvalifiserte seg til EM i herrefotball.

Tanken er god den - egentlig superenkel og genial: man gir spillerne én felles prekestol, et ufiltrert talerør der de kan kommunisere direkte til publikum via sin egne hjemmesider. På den måten kan spillerne veie opp for alle "feilsitatene" de stadig påberoper seg og dele sine personlige opplevelser ubegrenset med supporterne.

Selskapet Sportsprofiler, som er eid med 51 prosent av Nettavisen og hvor blant andre tidligere Aftenposten- og TV 2-journalist Kjetil Siem er en av gründerne, har spesialisert seg på å samle hjemmesidene til norske idrettsstjerner.

De garanterer for at det er spillerne som selv skriver dette uredigert. Det betyr at Solskjær & Co., i likhet med alle som har egne hjemmesider, er sine egne redaktører.

Men baktanken for prosjektet er naturligvis ikke bare idealistisk; Sportsprofiler skal tjene penger som alle andre innen næringslivet og selger blant annet annonser på hjemmesidene til spillerne. Inntektene deles etter individuelle fordelingsnøkler, og de som skriver får et ekstra insentiv til å oppdatere hjemmesidene.

Dette kan på sikt bli svært lukrativt for fotballstjernene. De fleste av dem er ikke akkurat kjent for å motta moderate lønninger i sine respektive fotballklubber og nå kan de få en ny inntektsstrøm.

Det vil kanskje gjøre det fristende å utvide virksomheten til mer enn en hobbyvirksomhet?

Tross sitter spillerne med opphavsrettighetene til egne uttalelser satt i egen sammenheng. De er vanligvis storforbrukere av store ord og uttrykk, ikke minst gjennom tabloidpressen. Det å ta betalt for disse ordene, vil noen og enhver finne fristende.

Informasjon er dyrebar både for dem som vil bruke den til videreforedling og dem som konsummerer. Men når kildene tråkker over streken og blir videreforedlere, blir bildet plutselig mer uoversiktelig.

Det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før Ole Gunnar Solskjær får ansatt en egen journalist som skal ta seg av hjemmesidene. Muligens kan Solskjærs personlige skribent også bli hans personlige pressetalsmann.

Kommer journalister etter hvert til å oppleve at de ikke får snakke med kilden personlig, men kun gjennom en mellommann? Og; kommer det til å bli slik at media etter hvert vil måtte gå inn på hjemmesidene for å få direkte sitater - eventuelt betale for lengre avsnitt?

I hvert fall er det klart at talsmann-funksjonen den dag i dag er full drift når det gjelder nevnte Solskjær. Manchester United manager Alex Ferguson har lenge holdt sin beskyttende hånd over lagets unge spillere for at de ikke skal bli fortært av gribbene i den britiske "gentlemannspressen".

Ofte får de munnkurv på sjefens ordre; de skal fokusere på fotballspillet. Ferguson vet svært godt at hans gudfaderlige oppførsel også har sin oppdragelseseffekt i et lenger og adskillig mer lukrativt perspektiv:

Han forbereder dem på den dagen spillerne bare får anledning til å boltre seg i Manchester United egen digitale betal-TV-kanal.

MUTV er allerede i gang (også i Norge) og sender nyheter, bakgrunnstoff og reservelags-stoff seks timer om dagen. Det skal de gjøre fram til år 2001 da BSkyBs kontrakt med det engelske fotballforbundet løper ut. BSkyBs fotballrettigheter har kostet flesk, men samtidig gjort kanalen til den mest lønnsomme av de britiske medieselskapene. Det smaker altså mer enn det koster.

Samtidig får Manchester United og andre store Premier League-klubbene de største inntektene fra salg av nettopp av de samme rettighetene. Mye vil ha mer. Nå ligger planene klare om å beholde rettighetene selv og sende kampene i sine egne TV-kanaler.

Skrekkscenariet er "hver storklubb, sin betal-TV-kanal", noe som slett ikke så urealistisk som det høres ut som. Det kan bli aktuelt med betaling-per-kamp, dvs. en inngangsbillett som om TV-seerne skulle være til stede på stadion.

På den måten kan klubbene hevde at de tar tilbake seerrettigheter som de i prinsippet har alle mulige krav på.

Det er ikke bare TV-seerne og den britiske forbruker dette vil går utover - også tradisjonelle kringkastingsselskaper i andre land (som Norge) vil aldri i verden ha råd til å kjøpe fotballrettighetene fra de mest interessante lagene.

Skulle også de nasjonale fotballforbundene finne på noe liknende når det gjelder landskamper, vil det bli litt av et kaotisk puslespill.

Ikke nok med at konsumentene vil ha et svare strev med å orientere seg i virvaret av kanaler og kamper: aktørene selv vil komme til å krangle så busta fyker.

Bare i dag opplever man problemer med å sjonglere klubb- og landslagsspill. Frigivelse av spillerne til de mange kampene er et tilbakevendende tema. Imidlertid kommer dette bare å bli barnemat mot det bikkjeslagsmålet som kommer når fotballaktørene skal ha hver sin spiller til egne sendinger på sin egen TV-kanal. Og molbilisering for å holde i gang klubbens egne websider.

I sentrum av det hele står spillerne selv, grådig bevisstgjorte etter Bosman-dommen og med en redaktørspire i magen.

Den herostratisk berømte belgiske fotballspilleren Jean-Marc Bosman kjørte saken sin knallhardt gjennom EU-systemet og er direkte delaktig i at spillerne selv har kontroll over overganger og lønnskrav når spillerkontrakten går ut. Det har ført til skyhøye krav om lønninger og ekstremt lang varighet på kontraktene for purunge talenter (ofte fem år).

Spillerne har sine personlige kontrakter å ivareta, ikke minst i forhold til sponsorer. Dessuten har klubben sine sponsorer og fotballforbundene sine.

Med inntredenen i den digitale medieverden der utgiveransvar både på web og TV forplikter, kan det bli en utfordring å holde tunga rett i munnen uten å svelge den. Det er stadig en grunn til at skriving og journalistikk blir regnet som et eget yrke.

På den ene siden finnes informasjonsmedarbeidere som er betalt for å gå på prekestolen - på den andre siden har man i teorien uavhengige journalister som skal filtrere og formidle den informasjonen de mener bør interessere mottagerne.

Slike adskilte områder er det ikke alltid heldig å bryte ned.

Som et eksempel: Det allerede omtalte selskapet Sportsprofiler selger annonser på hjemmesidene til landslagsspillerne. Men ikke uten at de har måttet ta en telefon til hver enkelt spiller først.

Sportsprofiler må forsikre seg at nye webannonsører ikke går på tvers av klausuler i allerede inngåtte kontrakter.

Midt i denne splintrede medieverden og langt inne i kontraktsjungelen skal fotballspillerne også prøve å drive med kjernevirksomheten sin.

Det kan se ut som om til og med Fergusons gudbenådede hånd ikke kan beskytte Solskjær mot dette potensielle dagsprogrammet i år 2001:

08:00- 08:30: Lesing av e-post før frokost.
09:00-10:00: Frokostmøte med privat webannonsør
10:30-12:30: Manchester United-trening med innlagte intervjuer til dagens TV-sending på MUTV.
13:00-13:30 Lunsjmøte hvor laget møter TV-sponsoren
14:00-15:00 Gjennomgang og respons av e-post sammen med journalist/presseansvarlig
15:00-16:30 Skriving av dagens artikkel på web
17:00-19:00 Trening, i kjølvannet svare på Manchester-tilhengernes spørsmål på klubbens web
19:30:-21:30 Representasjonsmiddag med skriving av autografer og kontraktsforhandlinger til dessert
22:00-22:30: Den siste e-post runden før leggetid.

Hvor NRK, øl og kjærlighet kommer inn i dette bildet, er vanskelig å se.

Til toppen