Innfør fartsgaranti på bredbåndet

Norske bredbåndsleverandører bør følge sine svenske kollegaer og oppgi en minimumshastighet.

Når bredbåndsleverandører reklamerer for sine løsninger, oppgis uten unntak en mer eller mindre teoretisk maksimalhastighet. Hvilken hastighet du bør kunne forvente å få, snakkes det ikke så høyt om. Noen minimumshastighet som du skal kunne forlange å få, det er et ikke-tema i Norge. Situasjonen har vært nøyaktig den samme også i Sverige, men nå skjer en endring.

De svenske forbrukerne har nemlig gått lei av teoretiske løfter om høye bredbåndshastigheter. Dette presset har nå blitt så stort at alle de store, svenske bredbåndsleverandørene i løpet av sommeren skal begynne å oppgi både minimums- og maksimumshastighetene for alle sine bredbåndsabonnementer.

TeliaSonera var først ut med å innføre ordningen i Sverige, noe som skjedde den 1. mai i år. Dette gjelder både privat- og bedriftskunder.

Kunder som likevel ikke oppnår den laveste hastigheten i intervallet, skal enkelt og kostnadsfritt få bytte til et billigere abonnement med lavere hastighet.

Det sistnevnte er viktig, for mange bredbåndsleverandører tar vanligvis betalt for nedgradering av bredbåndsabonnementet. I tillegg opplever mange bredbåndsabonnenter at deres egne forsøk på å måle hastighetene, ikke tas på alvor.

Det er ikke så overraskende, siden det finnes en rekke faktorer som kan påvirke slike tester. Vanlige årsaker til at ting går tregere enn brukeren forventer, er at kunden ikke har full kontroll, enten over konfigurasjonen av sitt eget utstyr eller over bruken av bredbåndslinjen. Kanskje er PC-en infisert av ondsinnet og båndbreddekrevende programvare, eller kanskje er det noen som snylter på det trådløse nettverket.

Hastighetene bredbåndsleverandørene oppgir, gjelder forøvrig bare i den delen av Internett som leverandøren selv kontrollerer. Laster man ned fra en server som er knyttet til Internett hos en annen nettleverandør, kan det være betydelige flaskehalser og kapasitetsbegrensninger på veien mellom serveren og den aktuelle bredbåndsleverandøren.

Dette gjelder også de hastighetstestene som tilbys av en del norske nettaviser, for eksempel Surfometeret til digi.no. Disse testene gir ikke noe fasittsvar på hvor rask forbindelsen til en bredbåndskunde egentlig er. Det er flere årsaker til dette, blant annet det at serverne som benyttes av disse testene, ikke har ubegrenset kapasitet og sjelden er tilknyttet en dedikert og lynrask Internett-forbindelse. Nettstedets øvrige trafikk og andre som benytter testen samtidig med deg, kan derfor påvirke resultatet, slik at det framstår som dårligere enn det egentlig er. Spesielt gjelder dette de raskeste abonnementene. Ofte er gjentatte tester på ulike tidspunkter på døgnet nødvendig.

digi.nos Surfometer er forbundet med det norske knutepunktet Nix via en linje med kapasitet på 1 gigabit per sekund. Kapasiteten til Telenors kunder er noe lavere. Det planlegges en ny og mer nøyaktig utgave av Surfometeret, men det er foreløpig ikke klart når dette kommer på plass.

I Sverige har .SE Stiftelsen för Internetinfrastruktur, Konsumentverket og Post- och telestyrelsen gått sammen om å drive tjenesten Bredbandskollen, som er en ikke-kommersiell hastighetstest som anbefales av blant annet de svenske forbrukerorganisasjonene. Denne testen er ikke nødvendigvis mer nøyaktig enn de kommersielle testene som tilbys i Norge, men det er trolig enklere for både leverandører og kunder å forholde kun seg til denne ene testen, i stedet for et mangfold av forskjellige tester med ulike feilkilder.

Det aller beste hadde selvfølgelig vært om alle bredbåndsleverandørene i tillegg kunne opprette sine egne hastighetstester på servere internt i selskapenes nettverk. Dette vil gi kundene et mer korrekt bilde av hastigheten som er tilgjengelig for den enkelte, men også gi kundene mer å slå i bordet med, dersom hastigheten viser seg å være for lav. Det forutsetter selvfølgelig at testen viser den reelle hastigheten. Kontrollen av dette kunne bli en ny oppgave for Justervesenet.

Det er ikke så lett å finne gode grunner til at slike tjenester ikke for lengst er på plass. Den eneste jeg i farten kan komme på, er at leverandørene ikke ønsker i tilby kundene en slik kontrollmulighet.

Til toppen