Intel spiller dum

Demagogi og markedsideologisk pjatt er et dårlig forsvar mot EUs anklager.

Denne uken har EU-kommisjonen ilagt Intel en historisk stor bot på 1,06 milliarder euro. Kommisjonen har videre pålagt Intel å endre rabattpraksisen og utbetalingene som ligger til grunn for lovbruddene beskrevet i avgjørelsen.

EU-dommen mot Intel bygger på materiale samlet over en periode på ni år. Det samlede bevismateriale skal utgjøre flere hundre tusen sider. Selve dommen er på 572 sider. EU lover å publisere den med det første. Per i dag har man bare EUs pressemelding å forholde seg til. Den er til gjengjeld knusende.

Pressemeldingen forklarer at kommisjonen ikke er motstander av rabatter.

EUs ankepunkt er betingelsene knyttet til rabattene. I Intels tilfelle, skal rabattene ha vært avhengige av hvor mye kunden kjøpte av den ene konkurrentens produkter. Leverandører som framstilte for mange pc-er med AMD-prosessor, fikk tilsvarende dårlige rabatter fra Intel. EU ser på dette som forbrukerfiendtlig, fordi det begrenser forbrukernes tilgang på pc-er med AMD-prosessorer.

EU-kommisjonen viser til et tilfelle der AMD tilbød en stor – men ikke-identifisert – pc-leverandør en million AMD-prosessorer helt gratis. Pc-leverandøren fant å måtte avvise tilbudet: Et regnestykke viste at Intel da ville redusere sine rabatter så mye på de mange millioner Intel-prosessorer var nødt til å kjøpe, at de ville komme tapende ut av situasjonen. Derfor begrenset pc-leverandøren seg til å ta i mot 160 000 gratis prosessorer fra AMD.

EU peker på at de ikke er alene om å oppfatte denne formen for rabattordninger som ulovlig konkurransevridende, fordi virkningen nettopp er å begrense forbrukernes tilgang til konkurrerende produkter.

En annen metode som EU finner det bevist at Intel har benyttet seg av, er direkte utbetalinger til pc-leverandørene, på betingelse av at de enten helt sløyfet planlagte produkter med AMD-prosessor, eller utsatte lanseringen i flere måneder. Igjen er poenget at forbrukerne nektes tilgang til konkurrentens produkter. Flere eksempler nevnes i pressemeldingen.

Intel la ifølge EU ikke bare press på pc-leverandører, men også på den store detaljistkjeden Media Saturn.

I perioden fra oktober 2002 til desember 2007 ble det foretatt utbetalinger til Media Saturn, på betingelse av at kjedens butikker utelukkende solgte pc-er med Intel-prosessor.

En av grunnene til at bevismateriale er så omfattende, er at Intel, i motsetning til Microsoft, sørget for at rabattbetingelsene og utbetalingene ikke ble spesifisert i vanlige kontrakter. EUs etterforskere har måttet lete opp bevis, blant annet gjennom razziaer. Kommisjonen sier de har bevis for at Intel søkte å skjule betingelsene knyttet til utbetalingene.

Som svar på alt dette, retter Intel en rekke tilsvarende sterke påstander: Avgjørelsen er «feil». Den ser bort at prosessormarkedet er «i høyeste grad preget av konkurranse». Intel oppfatter at deres praksis ikke har vært i strid med EUs konkurranselover. I et konkurransemarked med bare to hovedaktører er det bare «naturlig» at den andre parten ikke vinner fram når den ene gjør det godt. Forbrukerne er overhodet ikke påført noen form for skade av Intels virksomhet.

Påstandene belegges ikke, verken med argumenter eller med eksempler.

Derimot retter Intel en svært alvorlig anklage mot EU-kommisjonen: De har sett bort fra, eller nektet å skaffe seg, «viktig materiale som motbeviser påstandene i avgjørelsen».

Resten av Intels korte meldingen faller på siden av EU-kommisjonens argumenter, ved å slå fast selvfølgeligheter som at Intel aldri selger produkter med tap, og at forbrukere tjener på at pc-leverandører får tilgang til rabatterte prosessorer.

Dette er å spille dum. Det er å avfeie alvorlige anklager med lettvint markedsideologisk demagogi. Det er å følge den gamle retoriske regelen om at svake argumenter kan kompenseres med hevet stemme.

Det kan selvfølgelig ikke holde i lengden. Om kort tid publiseres hele EU-dommen på 572 sider, og alle vil ha tilgang til detaljene i EUs bevismateriale.

Hvilken praktisk betydning dette får, er uvisst. Boten på 1,06 milliarder euro svir, men ingen ser noen utsikt til at det kan ramme Intels drift eller utviklingsstrategi.

AMD sliter med svært alvorlige økonomiske problemer og har levert flere kvartaler med tap. Intel ser ut til å ha tatt igjen det teknologiske forspranget AMD en gang hadde på serversiden, og AMD har ingenting som kan måle seg med Intels nyeste Centrino-teknologi på pc-siden. AMD må følgelig igjen prøve å angripe fra en underlegen stilling. Kanskje de ikke vil lykkes.

I så fall risikerer vi å sitte igjen med den erkjennelsen at IT-bransjens stolte flaggskip, Intel, har bygget seg opp ved bevisst å bryte lovverket som skulle verne om det frie markedet, og står likevel igjen som ubestridt seierherre. Kapitalismens forsvarere burde se hvilken utfordring som ligger i også dette tankekorset.

    Les også:

Til toppen