Internett - et teleteknisk paradigmeskifte

Oppfinnelsen av Internett er uten tvil en av de aller viktigste teknologiske innovasjoner som verden noen gang har skapt. Men er vi alle like klar over hvilket paradigmeskifte - dvs. brudd med tradisjonell tenkning - dette konseptet innebar?

Internetts "vugge" lå i det sivile forskningsinstitutt ARPA. Selv om ARPA lå under det amerikanske forsvarsdepartementet og fysisk sett var plassert midt i hjerte av Pentagon, hadde det ingenting med militær sikkerhet å gjøre.

Hit kom Larry Roberts som ny IT-sjef i 1964. ARPA hadde knyttet til seg tre forskningssentra: MIT i Boston, SDC i Los Angeles og California-universitetet i Berkeley - alle med ulike systemer og 3 forskjellige terminaltilknytninger. Spørsmålet var: hvorfor ikke ett nettverk?

Det faktum at maskinene ikke kunne kommunisere med hverandre, representerte for Bob Taylor en enormt sløsing med ressurser og skattebetalernes penger. Det var derfor behovet for å spare penger - ikke militær sikkerhet - som var grunnlaget for Internett.

Men hvordan skape ett felles nettverk som koblet flere ulike maskiner sammen? Det er her paradigmeskiftet - bruddet med tradisjonell tenkning om hvordan kommunikasjon formidles gjennom telenett - oppstår.

Løsningen kom - ikke hos ARPA - men hos RAND Corporation i California - en tenke-tank etablert av det amerikanske flyvåpenet i sin tid og som konsentrerte seg om operasjonsanalyser av mulige scenarier i tilfelle atomkrig. Det var her Paul Baran fant frem til de to revolusjonerende nye konseptene som tilsammen utgjør grunnstammen i det vi i dag forbinder med Internett: nemlig distribuert nettverk og pakke-svitsjing.

Disse to konseptene hadde som formål å skape sikker kommunikasjon i tilfelle atomkrig. Men når ARPA begynte å interessere seg for disse konseptene var altså formålet et helt annet og mer trivielt. Til alt overmål publiserte Paul Baran en artikkel om disse to konseptene i et fag-tidsskrift i 1964. USAs planer om å innføre et sikkert kommunikasjonsystem ble altså offentlig tilgjengelig til stor glede for russerene og andre! Men det viktigste - sett i ettertid - var altså at ARPA fikk vite om det, og at ingen lenger kunne ta patent på det som ble grunnstammen i dagens Internett.

Mn det mest interessante er hvordan det tradisjonelle telemiljøet mottok konseptene. AT&T - den amerikanske telegiganten - fikk i oppdrag å vurdere Barans konsepter. De konkluderte med at det var umulig å etablere noe distribuert nettverk, og enå mindre å utnytte linjene på den måten som Baran beskrev.Analysen var basert på god analytisk og rasjonell tenkning, ispedd ganske mange skjellsord: Baran ble av AT&T ikke levnet stor ære som fagmann, men tvert om kalt idiot og det som verre var.

Årsaken var at konseptene brøt med all tradisjonell tenkning innen telekommunikasjon; og var det noen som virkelig kunne telekommunikasjon måtte det jo være teleselskapene selv? Samtidig innebar jo Barans konsepter indirekte en påpekning at AT&Ts telelinjer ikke var sikre nok. Det var derfor både en faglig og forretningsmessig bakgrunn for den totalt avvisende - og direkte æreskrenkende - holdning AT&T inntok.

RAND forsøkte å realisere Barans konsepter, men klarte det ikke. Men ARPA så potensialet og skapte ARPANET basert på Barans konsepter i 1969.

Men så kommer ironien over alle ironier: det var ikke basert på Paul Barans konsept. Det hadde nemlig ikke ARPA-folkene hørt om. Den første gang de hørte om distribuert nettverk og pakkesvitsjing var fra en engelskmann - Donald Watts Davies - som hadde utviklet samme konsept som Baran - bare mye mer detaljert - uten å kjenne til Barans arbeid i det hele! Selv om Davies hadde besøkt Rand Corporation i 1965.

Ikke nok med at Internetts tekniske løsning var et paradigmeskifte - et totalt brudd på tradisjonell tenkning. Att på til var samme revolusjonerende tanke tenkt ut samtidig av to vidt forskjellige personer i to forskjellige land til samme tid.

Telepatien ble tydeligvis oppfunnet før Internett.

Tidligere i Skrått blikk:


Til toppen