Internett og distriktene

For enhver som har fulgt med i utviklingen er det helt klart at Internett ikke er for distriktene - og i Norge i dag er distriktene alt utenfor Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, kommenterer Paul Kenneth Egell-Johnsen.

I noen bransjer er det i dag helt påkrevd med rask aksess til Internett. Ta for eksempel grafisk bransje hvor det ofte er naturlig for kundene å levere bilder og materiale elektronisk, og hvor eksempler gjerne blir sent elektronisk, og det holder ikke med 56.6Kbps-modem for å holde tritt med filmengden.

I dag kan kun de bedriftene som ligger nærmest storbyene skaffe seg aksess som er rask og billig nok til at man kan konkurrere mot de selskapene som er store nok til å leie en fast linje. Det betyr at små bedrifter i distriktene faktisk ikke kan konkurrere mot de større, de har nemlig mistet sin fleksibilitet og muligheter til å treffe andre kunder. Selvsagt kan bedriftene satse mange penger og leie seg god nettaksess, men en liten bedrift som vokser i takt med sin inntjening vil kanskje ikke kaste seg ut på et slikt "jappeprosjekt".

Det er selvsagt flere grunner til slike problemer: Nummer én er selvsagt at det koster å bygge ut nettverk. Nummer to er investert teknologi. Telenor har investert store summer i ISDN, en teknologi som er gammeldags i dag, samtidig som den "akkurat" har kommet på markedet for de fleste av oss. Selvsagt vil Telenor tjene inn kostnadene de har hatt i forbindelse med ISDN, og det setter nok en god bremse på utviklingen.

Nummer tre er monopolsituasjonen. Som monopol på levering av teletjenester til sluttbruker, og som de facto monopolist på kabeltjenester i Norge, er det Telenor som sitter med alle kortene. Telenor prioriterer for eksempel ikke ADSL-utbygging andre steder enn der de selv "prøver" det ut. Selv i Oslo er det vanskelig å være i nærheten av telefonsentraler med ADSL. Videre prioriterer ikke Telenor nettaksess over kabel-TV. De skryter av det til sine kunder, men snakker du med folk internt i organisasjonen får man vite at det ikke er behov for - og at ingen vil betale for - slik tilgang. I stedet vil de prioritere digitalisering av kabelnettene sine. (Noe som også går tregt, men det er en annen historie.)

Andre muligheter for raskere aksess er fastlinjer. Fastlinje-prisen fastsettes av følgende: Avstand fra tilkoplingspunkt, båndbredde og Internett-båndbredde. Utrolig nok er denne prisen tilnærmet lik fra de fleste leverandører i Oslo, selv for de som skryter av radiooverføring som skal være billigere enn kabler. Uansett, i distriktene er det som regel lengre til tilkoplingspunktene enn det er i byene. Det gjør at tilgangen blir dyrere. Dernest er det mindre konkurranse, stort sett er det kun Telenor man kan henvende seg til, og alle vet hvor billige de er.

Ingen konklusjon fra meg på dette, jeg har veldig mange og forskjellige, men la meg som en avslutning fortelle at i Bærum, bare noen hundre meter fra hvor jeg sitter på jobb, kan man via Alfanett og som bedrift, få kabelmodem-tilkobling på 512Kb opp og ned for 7.000,- kroner i måneden (Alfanett) + kabel-TV-abonnement. I Oslo er det billigste tilbudet på en tjeneste med halve ytelsen 9000,- kroner, og for samme ytelse 14.000,- kroner.

Se også denne artikkelen i USAToday og denne på CHAOS MANOR MAIL .

Paul Kenneth Egell-Johnsen

som privatperson

Til toppen