To forskere ved det britiske University of Cambridge, John Daugman og Cathryn Downing, har sendt ut en pressemelding der de varsler en rapport om iris-analyse i det førstkommende nummeret av tidsskriftet Proceedings of the Royal Society: Biological Sciences Series B. Rapporten heter "Epigenetic Randomness, Complexity and Singularity of Human Iris Patterns".
Her gjøres det rede for forskning som har pågått de siste tre årene på øynene til over 2000 frivillige i Storbritannia, USA og Japan. Konklusjonen er at iris-analyse er mer egnet som metode for biometrisk identifikasjon i digitale elektroniske systemer enn analyse av fingeravtrykk, fordi den er både mer pålitelig og raskere.
Ifølge en nærmere redegjørelse for denne rapporten i BBC, bygger Daugham og Downings metode på at digitale bilder av iris underkastes en algoritme som beregner en kode - kalt IrisCode - på 2048 biter. Denne koden varierer noe avhengig av tid og andre forhold for samme person, men gjennomsnittlig ikke mer enn 11 prosent. Sannsynligheten for at to personer skal ha koder som er mer enn 75 prosent like, beregnes til en av tusen millioner millioner. Forsøk med éneggede tvillinger viser at deres iriskoder avviker langt mer enn det. Metoden slo aldri feil i de over 2,3 millioner par som ble analysert i undersøkelsen.
Daugham og Downings metode er også testet i en uavhengig undersøkelse av det offentlige britiske National Physical Laboratory der det er sammenliknet med fingeravtrykkslesing og andre biometriske identifikasjonsmetoder. Her ble 2,75 millioner par sammenliknet, og iris-analyse var den eneste som aldri slo feil. I denne testen var også iris-analyse den overlegent raskeste metoden.
Flere tester brukes for å skille mellom et levende øye og mulige forfalskninger som fotografier og kontaktlinser, forsikrer forskerne.
