ISDN lite egnet til Internett

Alf Dagfinn Lynegard er hovedfagstudent i digitalteknikk, Institutt for informatikk, UiO og jobber med et ATM-prosjekt for et teleselskap. Han skriver følgende som motinnlegg mot Birger Kollstrand i Ericsson.

Stabile tjenester er viktig over telenettet, men å benytte ISDN som underliggende infrastruktur for Internettprotokollen (IP) er å putte pengene på feil hest. ISDN er med sin tjenestekvalitet beregnet for tidskritiske tjenester som krever konstant bitrate, - den dyreste tjenesten man skaffe innen tele og datakommunikasjon. Å sende IP-pakker med noe av den dårligste dataprotokollene tilgjengelig (IPv4) mht. tjenestekvaliteter er dessverre helt tragisk, det er som å betale for Rolls Royce når man egentlig bare trenger en billig brukt traktor.

Bekjente fra Internett-miljøet i Norge, - som har vært med i ADSL-pilottesten til Telenor, forteller at dette en rimelig bredbåndsløsning der de faktiske utgiftene for ADSL-oppkoblingen hos abonnenten og i aksess-sentralen tilsvarer det samme som for ISDN.. ADSL er satsningsområdet til de fleste teleselskap ute i verden som ikke brant seg på ISDN-satsningen. Telenors kraftige satsning på ISDN er egentlig en arv fra monopoltiden da "Televerket" var ekstremt ingeniørstyrt med liten markedsorientering og med ditto høye priser.

ADSL er ikke like egnet til å levere digitale aksess-nettløsninger for alle, men det er en løsning man bør gi til interesserte kunder fordi:

1. Fastforbindelse mellom abonnentene og Internett er uhyre viktig for mange tjenester, oppringt kan aldri tilby tjenestene man får på fastforbindelse, - hva om abonnentene selv ønsker å tilby egne servertjenester via egne maskiner? Utbredelsen av Linux i skole og universitetsmiljøene tilsier at skillet mellom servere og klient-datamaskiner vil endres.

2. Filoverføringer krever mer båndbredde, dette gjør at håndtering av filer over nettet blir litt "behageligere". Ja, jeg er selv bortskjemt med en 10 Mega bit pr. sekund forbindelse mellom min maskin og en server som har minimum 100 Mbps (som deles med andre) til samtlige Internett-tilbydere i Norge, og til utlandet.

3. Ikke gi nye løsninger båten med det første. Birger Kollstrand nevnte "Video on Demand" (VoD), eller videobestilling over nettet, som en løsning man har prøvd over ADSL uten særlig suksess. Ja, rene VoD-tjenester krever uhyre mye dyrt utstyr hos tjenesteleverandøren, men å tilby "Near Video on Demand", der fire "fjernsynskanaler" tilbys rullering av en spillefilm vil kunne gi kunder i snitt en ventetid på 15 minutter før de kan se på en utvalgt populærfilm. Denne tjenesten kan lett skaleres opp til flere tusen kunder vha. multikasting (en mer logisk versjon av kringkasting).

4. Videokonferanse. Selv om ADSL er asymmetrisk og har mindre kapasitet fra abonnenten til aksess-sentralen er det fortsatt rom for gode videokonferanseløsninger over ADSL. Kanskje ikke idag, men noen må jo lage programvareløsninger! Hvorfor kan ikke programmiljøene rundt storbyene i Norge få tilgang til ADSL slik at disse emiljøene kan lære seg ADSL og lage fremtidens interaktive bredbåndsløsninger? Nå kan alle med interesse følge med og delta som programmerere og testere på "Open-source" prosjekter som også benytter fastforbindelse og bredbåndsnett.

Av alle disse punktene mener jeg Internett som fastforbindelse er sentral, men det viktigste er nok å gi folk innen programvare- og skole/universitetsmiljøene muligheter til å være med på utvikle programvaren som skal fylle "motorveiene" når bredbåndstjenestene kommer til vanlige folk.

Eller skal vi bli nødt til å kjøpe all slik programvare fra USA?

Til toppen