IT-bransjen og Verdensbankens kø av katastrofer

Verdensbanken stiller fire vanskelige spørsmål i anledning miljøtoppmøtet i Johannesburg. De angår også IT-bransjen.

Verdensbanken, alle globalisereres far, offentliggjorde sin "World Development Report 2003" noen dager før åpningen av det pågående miljøtoppmøtet i Johannesburg i Sør-Afrika. Rapporten skiller seg fra globaliseringsmotstandernes kjente skrekkvisjoner fordi den tegner et bilde av hvordan verden ser ut dersom de nåværende positive utviklingstrekkene i verdensøkonomien forlenges. Konklusjonene er likevel ikke så forskjellige.

Verdensbanken ser for seg verden om 50 år. Folketallet har nådd ni milliarder mennesker - tre milliarder flere enn i dag - og den samlede produksjonen av varer og tjenester er verdsatt til 140 tusen milliarder dollar, fire ganger så mye som i dag. Dette er skjedd uten at verken den økonomiske politikken eller den økonomiske praksisen er endret i særlig grad. Den materielle fattigdommen er langt på vei redusert i pakt med FNs mål, og andre av dagens gangbare indikatorer er også bikket over i det positive feltet.

Likevel er menneskeheten ikke lykkelig. Situasjonen er tvert i mot katastrofal. Miljøet er i ferd med å bryte sammen, og selv de mest stabile samfunnene er i ferd med å bukke under for sosial uro. Det er for sent å rette opp det alle forstår har vært et absolutt vanvidd, og det eneste som gjenstår å erfare, er en serie uunngåelige og ødeleggende katastrofer.

Utfordringen til miljøtoppmøtet i Johannesburg, ifølge Verdensbanken, er å innse hva fellesønsket om bærekraftig utvikling innebærer av endringer som må gjøres i dag. Bankens fire hovedpunkter virker velkjente:

  • Utviklingslandene må avvikle diktatur og korrupsjon, bygge inkluderende og demokratiske samfunn, og opprette institusjoner som kan styre ressursutviklingen.
  • De rike landene må øke sin hjelp til de fattige, avskrive gjeld, åpne sine markeder og overføre hensiktsmessig teknologi.
  • Interessegrupper må gjøre seg selv til talerør for de svake og avmektige
  • Det private næringslivet må fokuseres på det bærekraftige, og underlegges rammevilkår som forener miljø og lønnsomhet.

Det store spørsmålet, hvordan?, besvares ikke i Verdensbankens rapport. Derimot stilles fire ganske vriene spørsmål som fortjener vid debatt:
  • Hvor går skillet mellom forbruk og overforbruk? Forbruk hos de rike er en vesentlig motor for vekst, og forestillingen om at nullvekst hos de rike kan gi økt vekst hos de fattige er trolig vrang. Men overforbruk sløser med ressurser som kunne fått felleskassen til å vokse.
  • Skal de fattige mettes ved at de importerer genmodifisert mat fra de rike? Verdensbanken er ikke sikker.
  • Dagens system for opphavsrett begunstiger store vestlige selskaper på bekostning av fattige land. Hvilke endringer må til for å oppnå en korrekt balanse?
  • Hvordan skal den nye folkevandringen fra fattige og ofte krigsherjede land til rike og fredelige land håndteres?

De fire spørsmålene er ikke spesielt stilet til spesifikke bransjer eller til for eksempel politikere, men til tenkende verden over. Spesielt to av dem er relevante for IT-bransjen: det om skillet mellom forbruk og overforbruk, og det om opphavsrett.

Fra et IT-synspunkt dreier forbruk kontra overforbruk seg om mer enn tjenestenivå og apparatur til privatpersoner. Det dreier seg også om infrastruktur og privat og offentlig innsats innen forskning og utvikling. Praksis rundt den såkalte "tredje generasjons mobil" er preget av en suveren forakt for globale problemstillinger, til fordel for vage løfter om mediarike tjenester som ingen engang greier å beskrive i forståelige vendinger. De vanvittige rundene ved tildelingen av UMTS-lisenser avslører også myndighetene som grådige og perspektivløse. Samtidig greier særinteresser i land som Norge å kapre milliarder av kroner for et lukket og enveiskjørt bakkenett for digital tv, i suveren forakt for det virkelig løfterike med Internett-protokollen, evnen til toveis formidling av alle slags tjenester.

Ledere i selskaper som Microsoft, IBM, Cisco og Intel - noen nevnt, mange glemt - har de siste årene utviklet stadig mer av et globalt perspektiv, og fordelt også sin utviklingsvirksomhet til land som gjerne betraktes som fattige. Det innebærer et nærere forhold til hva som er forbruk i disse landene, og til en betraktningsmåte som gjør dem til lønnsomme partnere framfor en ulønnsom belastning.

Opphavsrettsdebatten preger IT-bransjen både i forhold til problemstillingen rundt åpen kildekode kontra helkommersiell programvare, og i forhold til ordninger for å hindre piratkopiering av alt fra programvare til film og musikk. Piratkopiering har i hovedsak vært betraktet som et spørsmål om etikk og moral. Forretningsfolk i Kina peker heller på at prisnivået på programvare ikke er tilpasset dens praktiske verdi i et lokalt marked preget av fattige forbrukere, og etterlyser følgelig et differensiert prissystem, noe i likhet med det Norge praktiserer overfor tjenester som barnehager. Det kan være på tide å trekke inn slike perspektiver, spesielt dersom man mener at kommersiell programvare gir vesentlige brukerfordeler - og følgelig også utviklingsfordeler - i forhold til det som er gratis.

Verdensbankens katastrofevisjon og dets fire spørsmål understreker hvorfor vi må slutte å snevre inn premissene for samfunnsdebatten, og hvor mye vi har å tjene på å trekke inn globale problemstillinger, også når vi diskuterer små ting som PC-er, mobiltelefoner og MP3-spillere.
Til toppen