Når øvrigheten ikke gjør sitt, stiller Ola og Kari opp til dugnad. Det nyeste på denne fronten er IT-dugnad i skolen, en idé lansert av Nasjonalt læremiddelsenter i samarbeid med en rekke ledende IT-leverandører. To nye pilotprosjekter danner modell. Særlig skinner Sofiemyr skole i Oppegård kommune i Akershus. Der sa 100 foreldre at de ville bidra med gratisarbeid for å kable skolen og ordne til et skikkelig lokalnett med felles Internett-tilgang.
På Sofiemyr var dette fullt ut forståelig. Der fikk foreldrene vite at alt annet var ordnet. Datelco stilte med kabler og nettkort, Hewlett-Packard og Compaq med PC-er og tjenere, Microsoft med programvare, Cisco med ruter, Telenor Nextel med gratis Internett i ett år, og Merkantildata med ett års gratis drift av anlegget. Leverandørene ga klare signaler om sitt dobbelt motiv. Først og fremst er det er god PR. I tillegg er mange av selskapenes ledende kvinner og menn på det stadiet i livet der man har barn i skolepliktig alder. Med sine stillinger i IT-bransjen skjønner de hvor lønnsomt det er for fellesskapet å satse på data i skolen.
Dette er et godt grunnlag å bygge videre på. Samtidig er det klart at leverandørene ikke vil ta på seg å gi bort alt utstyret som skal til for å bringe Norges grunnskoler online, noe bare tre prosent er i dag, ifølge en undersøkelse gjort av Nasjonalt læremiddelsenter. De som skal følge pilotprosjektenes eksempel må enten holde seg til lokale IT-selskaper, eller velge områder der PR-verdien virkelig skiller seg ut.
Jeg skal gi to eksempler på det siste: trådløse nettverk og den stadig kommende nye typen tynne klienter kjent som nettcomputere.
Trådløse nettverk er som skapt for skoler der man ønsker mest mulig fleksibilitet. Man kabler hele skolen, som vanlig. Men i stedet for å legge inn et antall nettuttak i hvert rom, installerer man heller en trådløs hub som kan ta fra en til tjue arbeidsstasjoner. I situasjoner der alle trenger hver sin PC, er det bare å trille inn maskiner som ikke er i bruk i andre rom. Er det snakk om arbeid i små grupper, er det enkelt å skyve maskinene fra hverandre. Trådløse lokalnett faller i pris, og det burde la seg gjøre å finne en leverandør som er villig til å satse på en skole for å vise hvor egnet teknologien er der.
Det andre prosjektforslaget har jeg skrevet om tidligere: nettcomputere i alle rom, slik at alle knyttes til en tjener plassert hos leverandøren, som også sørger for Internett og standardapplikasjoner. Skolen fritas for driftsansvar, maskinene kan knapt herpes, og alle får tilgang til både nettet og typiske brukerprogrammer. Også multimedia lar seg fordele på den måten. I teorien er dette en utmerket løsning, og det vil lønne seg for nettcomputerens propagandister å også vise det i praksis.
IT-dugnad kan ikke bringe alle skoler online. God PR krever at man vekker oppsikt, og innen to av ti har gjennomført vellykkede dugnader, blir det heller oppsiktsvekkende å ikke gjøre noe som helst.
IT-dugnad kan derfor ikke betraktes som en løsning, men som en aksjonsform. Målet er å vise at det finnes gode IT-løsninger for skolen og at de gir pedagogiske resultater. Dugnaden må utfylles av god gammeldags politisk press, slik at skoleeierne skammer seg over manglende samsvar mellom festtaler og skolebudsjett.
Skal foreldrene fortsatt stille opp med gratis installasjonsarbeid når øvrigheten betaler for utstyret? Erfaringen min er at særlig skolefolk i foreldregruppen henfaller til prinsipiell tenkning i slike spørsmål. Vi andre har heller sett oss leie på for eksempel klasserommets utslitte gardiner, triste vegger og molefonkne dørstokker, og stilt opp med slipeverktøy, rull og symaskiner. Vi nøt gleden over å ha presset skolen til å stille opp med lakk, maling og gardinstoff, og orket ikke tanken på å bruke enda to år på å kjempe fram en bevilgning til håndverkere.
Det er bedre å få gjort noe mens ungene ennå er så små at de går på skolen. Tenkte vi, og mumlet for oss selv om hvor herlig det hadde vært å kunne trekke skoledugnad av på skatten.
