Ja takk, flere aksjer!

Setningen som sier at Telenor skal privatiseres i 1999 er så diffus at alle kan ta den til inntekt for sitt partiprogram. Det er lett å si ja, men det blir straks værre når de tre regjeringspartiene skal bestemme seg for detaljene i privatiseringen. For enige er de slett ikke.

"Regjeringen legger frem forslag i 1999 om delprivatisering og om børsnotering av Telenor", heter det i punktet som ble en del av de tre regjeringspartienes budsjettsaldering med Fremskrittspartiet og Høyre.

Dette er en rund, god og ganske politisk setning, som gjør at alle de fem partiene som signerte på budsjettforliket kan si seg godt fornøyde.

Vi har imidlertid bare så vidt sett innledningen til det som kan gi Bondevik-regjeringen like stor hodepine som Telenor/Telia-fusjonen fra i vinter. Allerede er det klart at det er minst to meninger i Regjeringen i spørsmålet om delprivatisering, kanskje flere. Når en av Senterpartiets sjefsstrateger, John Dale, kan si at han ikke ønsker at Telenor i Norge skal delprivatiseres like før budsjettforslaget skal vedtas i Stortinget (ble vedtatt i går kveld. red. anm.), er det klart for nye tautrekkinger internt i Regjeringen og mellom Regjeringen og de to støttepartiene.

Seierherrene i denne saken så langt er Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som alle har delprivatisering av Telenor på dagsorden, i ulike former. Venstre har imidlertid Regjeringen å ta hensyn til og har valgt å ikke profilere delprivatiseringsønsket høyt, annet enn at statsråd i Samferdselsdepartementet Odd Einar Dørum som så sent som for noen uker siden sa til digi.no at spørsmålet om delprivatisering skal tas opp når Telenor ber om ny kapitaltilførsel.

Det virker som det politiske miljøet ikke har fått med seg hva som faktisk skjer i Telenor. Der i gården har konsernsjef Tormod Hermansen gjort sitt til at politikerne faktisk ikke har noe valg i måten en skal kunne privatisere Telenor på, i og med igangsetting av en gigantisk reorganisering av virksomheten fra tradisjonell 2D-modell til en mer moderne 3D matriseorganisasjon: I denne modellen deles enkelte av de tradisjonelle delene i virksomheten opp og fordeles på andre forretningsområder, slik at en sitter tilbake med en organisasjon der det er forretnings- og fagområder som blir det viktige, og ikke aksjeselskapene, som Telenor har over 100 av.

Dermed ender de delene av regjeringskoalisjonen som i størst grad henter støtte fra deler av Senterpartiet og som mener - i likhet med Arbeiderpartiet og SVs offisielle synspunkter - at Telenor skal eies av staten, i en situasjon der en ikke har noe valg.

Det hele blir klinkende klart når Høyres finanspolitiske talsmann, Per Kristian Foss, og Fremskrittspartiets ubestridte leder, Carl I. Hagen gjør det klart at det er Telenor AS som skal på børs.

Men er dette en sak stor nok til å felle Regjeringen?

Ja. Mitt hovedargument for dette er at så lenge Ap og SV er klare i sin politikk, og Høyre og Fremskrittspartiet er like klare i sin (noe de jo er), er det i Kristelig folkeparti, Venstre og Senterpartiet at en finner nøkkelen til flertallet partiene tidligere har kalt for blokkuavhengighet, en situasjon som tilsynelatende ble avblåst av visestatsminister Anne Enger Lahnstein i forbindelse med budsjettforliket. Hva så når et av Regjeringspartiene så klart (som i Klassekampen lørdag) forteller rett ut at dette ikke går fordi vår politikk er basert på et 100 prosent statlig eierskap i Telenor?

Politikk og business er to ulike ting, og jeg burde kanskje be politikerne holde seg unna businessen. Det gjør jeg ikke, så lenge Telenor faktisk er eid av samfunnet, og derigjennom av våre folkevalgte. Det er i Stortingets hender hva som faktisk skal skje med Telenor.

Problematisk blir det imidlertid når signalene som kommer fra nasjonalforsamlingen vitner om noe mangel på kunnskap. Eller er det kanskje bare jeg som ikke har forstått? Kanskje det er dette som er politikk?

Til toppen