På søndag kjøpte jeg Norges største avis for å lese "Det store statsministerintervjuet - bare i VG." Over fem sider framsto Thorbjørn Jagland intervjuet av Hanne Skartveit og Erling Bø. Jeg hadde håpet at det var et kritisk intervju som stilte den nye statsministeren til veggs. Det var det ikke. VG presenterte intervjuet som intet mindre enn Jaglands "tiltredelseserklæring til det norske folk." Den lange harangen (hvem pokker var det som sa at ingen artikkel i VG er lengre enn at bikkja mi gidder lese den?) var et merkelig sammensurium av spørsmål som "Leser du for dine barn?" og "Vi må bare innse at verden er urettferdig?"
Misforstå meg ikke. Jeg synes det er ålreit å få lese et rikt utvalg av Jaglands tanker om dette og hint. Men under og etter regjeringsskiftet har jeg hatt en sterk følelse av virkelig å leve i et Annerledesland. Hvor ble det av norsk presses rolle som kritisk 4. statsmakt? I en situasjon hvor vi får en ny regjering - et nytt utøvende maktorgan - burde jo pressa være knallhardt på hugget. I land det er naturlig for oss å sammenlikne Norge med blir nye regjeringer endevendt og saumfart og kjørt så flisene fyker. Jeg var i Sverige da Göran Persson tok over, og han og hans program ble analysert i det vide og det breie i både sosialdemokratiske og konservative aviser, skarpt og uten pardon.
Avisenes snillisme
Norge finnes det en merkelig "snillisme" i avisenes forhold til makthaverne. Og når jeg skriver snillisme er også jeg snill. For jeg kunne brukt ordet servilitet.
Thorbjørn Jagland har prøvd å bygge seg opp som ideolog, filosof og en ivrig student av kvantefysikken. Han ønsker også å framstå som frittalende om store spørsmål fra filosofiens og vitenskapens verden. Etter årevis med den særs pragmatiske administratoren Gro Harlem Brundtland ved statsroret, opplever sikkert mange det som forfriskende at vi har fått en skipper på skuta som både leser Kafka og moderne vitenskap og slenger med leppa om det. Men vi må jo også granske hva regjeringssjefen sier og gå til kritisk motangrep når det er tvilsomme greier. Her svikter norsk presse totalt.
Min påstand er at Jagland sier jævla mye rart som han bare kunne ha sagt i norske media uten å bli stemplet som en hobbyfilosofisk tullebukk eller kvasivitenskapelig dilettant.
Et rykende ferskt eksempel er noe Jagland sier om Einstein i VG-intervjuet. Han får et spørsmål om politiker-styring av forskningen, og svarer meget fornuftig at han ikke er tilhenger av det. Han vil ha fri forskning. Men så kommer det over statsministerens lepper: "Det var Einstein som skapte kvantefysikken, som i dag revolusjonerer verden."
Heisann!
Jagland kan være glad for at han ikke har tiltrådt som statsminister i Tyskland eller Danmark. Der ville han umiddelbart ha blitt korsfestet for en slik uttalelse, eller i beste fall bedt om å nyansere den kraftig. Men i Annerledelslandet går allting an. Der kan man si "Einstein" og "kvantefysikken" og håpe på at man virker så høytravende og vitenskapelig at det skremmer både journalister og lesere fra å sjekke hva man egentlig har sagt. (Jeg regner med at Jagland personlig kontrollerte hva han hadde sagt, i den forstand at han finleste VG-intervjuet og rensket det for slagg og tøv.)
Einstein var definitivt en gluping, og etter hva vi vet i dag er han dette århundrets største vitenskapsmann. Men det går absolutt ikke an å si at det var Albert Einstein som "skapte kvantefysikken". Det går faktisk an å framstille Einstein som det stikk motsatte av kvantefysikkens skaper - nemlig som dens skarpeste kritiker!
Hva med Max Planck og Niels Bohr?
Nå skal jeg virkelig ikke gi meg ut for å være lærd uti den moderne fysikken. Jeg er, som Jagland, legmann og selvlært. Når jeg reagerer raskt på Einstein-uttalelsen hans og ikke overlater det til de proffe fysikerne, er det fordi de vanligvis bruker halve evigheter på å reagere mot uvitenskapelige påstander. Det gikk således et par år fra Jostein Gaarders "Sofies verden" utkom til et par norske fysikere rykket ut for å rydde opp i noen avsnitt der forfatteren hadde kommet i skade for å snu fysikken på hodet.
La oss si at Jagland hadde kommet med sin Einstein-uttalelse i Tyskland og i Danmark.I Tyskland ville kritiske pressefolk straks ha ropt: "Max Planck! Hva med Max Planck, herr statsminister?"
Danske journalister ville ha gått av skaftet og erklært: "Herr statsminister, du glemmer Danmarks store geni, Niels Bohr!"
Hadde Jagland brydd seg med å sjekke en enkelt tilgjengelig norsk kilde, Store Norske Leksikon, ville han ha funnet at det står: "Kvantefysikken regnes å ha oppstått med Plancks strålingslov i 1900."
Det var ved dette århundrets begynnelse at Planck fant at energi opptrer i "kvanter", eller små bunter. Einstein fikk Nobelprisen i fysikk i 1921 for sin oppdagelse i 1905 av loven for den fotoelektriske effekten - en teori om lyskvanter som bygget på Plancks kvantehypotese. Her revolusjonerte han vår forståelse av lyset; at det både har egenskap som bølge og partikler. Og Einstein jobba mer med saken. I 1917 presenterte han loven om svart stråling. Den bygde på Bohrs såkalte korrespondanseprinsipp. Med denne loven la Einstein grunnlaget for å forbinde den nye kvantefysikken med den klassiske fysikken. Det var utvilsomt bra jobba av den allsidige krabaten. Men det kan ikke sies at Einstein gjennom disse oppdagelsene "skapte kvantefysikken". Det er heller ikke de to nevnte lovene Einstein først og fremst blir husket for.
Einstein som kranglefant
Han huskes for å ha lansert de to epokegjørende relativitetsteoriene; den spesielle og den generelle. Det skjedde i perioden fram til 1916, og i 1919 ble den dristige generelle teorien - gravitasjon er ikke en kraft, men en kurving av rommet! - bekreftet gjennom et eksperiment under en solformørkelse på Afrika-kysten. Einstein ble med et slag verdensberømt. All mulig ære veltet til hans store forskrekkelse inn over ham. Han måtte bare få Nobelprisen, men de forsiktige herrene i Stockholm turte ikke gi ham den for relativitetsteoriene, som ennå var kontroversielle. De grep tilbake til lysteorien fra 1905.
I 1913 revolusjonerte Bohr atomfysikken ved å legge fram sin teori om at det foregår kvantesprang inni atomene. Det er denne teorien som blir kalt "den eldre kvanteteori". Danskene kan med en viss rett påberope seg Bohr som en sentral skaper av den delen av kvantefysikken som kalles kvantemekanikken. Einstein ville ikke ha rukket tunge til dem dersom de gjorde det. Men Bohrs teori om "kvante-spektra" var ufullkommen, selv om den fikk enorm betydning. Siden skulle det fra 1926 og utvover komme nye, oppsiktsvekkende teorier om kvantemekanikk.
Her var Einstein ikke involvert annet enn som opponent, som kranglefant. Æren for den kvantemekanikken som "i dag revolusjonerer verden" må gå til europeiske vitenskapsmenn som Max Born, Werner Heisenberg, Erwin Schrödinger, Louis de Broglie, Wolfgang Pauli og P.A.M. Dirac. Enhver vettig kilde vil oppgi dem som kvantemekanikkens grunnleggere.
Det var i 1920-årene at fysikerne ble klar over at atomenes verden er forskjellig fra den verden sansene våre erfarer. Nå måtte man å prøve å forstå en verden som ligger bortenfor den sansbare, med både matematikken og veldige partikkel-akseleratorer som redskap.
Jagland som torpedo
Einstein barka i hop med Niels Bohr i en filosfofisk og religiøs disputt om den nye fysikken og dens konsekvenser for vår verdensanskuelse. Og om dette har Thorbjørn Jagland gjort seg noen refleksjoner. Ikke i VG, men i boka "Brev" som kom i fjor, og som kan betraktes som et trinn i stigen som skulle gjøre ham til statsminister.
I Aftenposten den 28.10. skrev Per Egil Hegge en kommentarartikkel kalt "Thorbjørn Jagland som forfatter" der han refererer til brevboka. Hegge skriver: "Den reflekterer et søkende og spørrende menneske som bruker kvantemekanikkens uforutsigbarhet til å torpedere ideologienes fastlåste mønstre og belyse faren ved å stivne i dem. Det er ikke så lite originalt."
Jeg sier som Ibsen: "Hvor Udganspunktet er galest, blir tidt Resultatet originalest."
Å torpedere ideologier er jo en handling som passer utmerket i Hegges og Aftenpostens kram. Vi har fått en statsminister som både er ideolog og en ideologienes torpedo. La oss ta dette besynderlige faktum på alvor, og gå Jagland nærmere etter i sømmene når han bruker kvantemekanikken for å fyre av sin salve.
For å yte Jagland rettferdighet skal jeg først sitere fra avsnittet "Kvantefysikkens tidsalder" i brevet til Erik Solheim: "- de nye erkjennelsene om universet og sammenhengene i det skriver seg fra kvantefysikken og Einsteins relativitetsteori tidlig i dette århundre."
Her påstår ikke Jagland at Einstein skapte kvantefysikken. Han skriver: "Det er resultatene av kvantefysikken som er i ferd med å forandre det norske samfunnet så vel som verden forøvrig på en fundamental måte." Han kritiserer SV for å være altfor opptatt av å spre pessimisme om den nye teknologien, og for å ha "et ganske svakt grep om hva den teknologiske revolusjonen egentlig innebærer."
Akkurat det siste er meget mulig. Men den som skal forstå den nye teknologien trenger å forstå hva som er denne teknologiens vitenskapelige forutsetning, selve grunnlaget som TV og PC og Internett hviler på.
Alt er bare kaos
Det er på dette området Jagland blir altfor upresis, eller flipper ut i metafysikk. Metafysikk er læren om det oversanselige, og i nedsettende tale brukes begrepet metafysiker om en person som bedriver tom, virkelighetsfjern, uvitenskapelig spekulasjon.
De som synes det er flott at vi har fått en statsminister som tenker i nye, moderne baner, bør tenke seg om når mannen med noen pennestrøk faktisk påstår at det ikke finnes noen objektiv vitenskap.
Dette er en kvasi-intellektuell kortslutning i Jaglands hode, og viser at hans studium av kvantefysikken er faretruende grunt - og kanskje mer påvirket av New Age-profeter som Fridtjof Capra enn av fysikkens pionérer.
I avsnittet "Et nytt verdensbilde" skriver Jagland til Solheim: "De viktigste konklusjonene som kan trekkes av kvantefysikken er at verden ikke er en velordnet maskin. Det er prinsipielt umulig å forutsi hva som skjer. Den nye vitenskapen har brakt tilfeldigheten inn i bildet. Verden er kaotisk og uforutsigbar. Det viser seg at noe kan oppstå fra ingenting."
En Nobelpris i vente for statsministeren?
Jeg vil anbefale Jagland å ta seg en tur til Europas fremste forskningssenter, de svære partikkelakseleratorene til CERN. Der kan så Norges statsminister prøve å forklare forskerne at "noe kan oppstå fra ingenting". De vil bli meget overrasket over en slik hypotese. Hvis Jagland kaster seg ut i eksperimenter og virkelig lykkes med å skape noe fra intet, vil Einstein heretter framstå som en åndelig dverg, og nordmannen som Gud.
Einsteins store - men vennskapelige - strid med Bohr og Heisenberg dreide seg om innfløkte teorier kalt "korrespondanseprinsippet" og "usikkerhetsrelasjonen". Det er ikke lett å forstå alt sammen, men det er meget enkelt å trekke forhastede slutninger av teorier man ikke har noen ordentlig forståelse for. Og det er akkurat hva Jagland gjør.
Kvantemekanikken viste at det er umulig å fastslå bevegelsen til en enkelt partikkel helt nøyaktig fordi hastigheten og posisjonen ikke kan måles samtidig. På atomenes nivå - i mikrokosmos - er det derfor umulig å med sikkerhet forutsi framtida til et fysisk system.
"Gud spiller ikke terninger"
Einstein reagerte heftig på denne teorien, og erklærte: "Gud spiller ikke terninger", "Gud er subtil, men ikke ondskapsfull." Han anerkjente kvantemekanikken, men mente at den ikke kunne gi noe endelig svar, og ga seg i kast med å finne en enhetsteori for alle universets krefter. Det førte til at det store geniet ble en ensom ulv. Alle hans bestrebelser på å finne enhetsteorien førte ikke fram. Men i dag står vitenskapen nærmere en slik teoeri.
Med usikkerhetsprinsippet som fundament er det reist en masse aparte filosofiske byggverk som skal prøve å bevise at alt flyter, eller at alt er gjennomstrømmet av ubegripelig ånd.
Men det som gjelder i atomenes verden er ikke direkte overførbart til den store verden der vi mennesker virker og lever, til makrokosmos. Det Bohr viste var at den klassiske fysikken bare er tilnærmet riktig. Den blir for upresis - selv om utslagene er bittesmå - når det gjelder få partikler som beveger seg nær lysets hastighet.
Vi mennesker består av en fryktelig masse partikler som beveger seg treigt. Det samme gjør den hverdagslige verden omkring oss. Derfor blir det absurd å påberope seg at denne vår vanlige verden er "kaotisk og uforutsigbar". Det er å trekke vitenskapen etter halen, og da hyler til slutt vitenskapen i protest.
Finnes ingen objektiv vitenskap?
Men Jagland går lenger enn til å utrope kaos. Han går så langt som til å avskaffe den objektive vitenskapen. Hvis han oppnår sammstemmighet om dette i sin regjering (hva mener Turid Birkeland?) , går Norge muntre tider i møte - iallfall for alle slags kvakksalvere og åndemanere.Jagland skriver: "Og når man observerer partiklene vil resultatet være bestemt av hvordan man observerer dem. Atomære partikler har ikke en objektiv eksistens uavhengig av den som observerer dem. Så forestillingen om den objektive vitenskapmå oppgis."
En amerikansk broder i ånden?
I USA skrev den kjente fysikeren Alan Sokal nylig en artikkel i det venstreorienterte kulturtidsskriftet "Social Text" der han inntok nøyaktig samme standpunkt som Jagland.
Sokal tordnet mot idioter som tror at "det eksisterer en ytre verden med egenskaper uavhengige av hvert enkelt menneske eller til og med av menneskeheten som sådan; at disse egenskapene er innkodet i "evige" fysiske lover, og at mennesket kan oppnå pålitelig, skjønt uferdig og foreløpig, viten om disse lovene ved å følge de "objektive" framgangsmåtene og erkjennelsesteoretiske begrensninger som foreskrives av den såkalte vitenskapelige metode."
Her bør nok ikke Jagland juble for tidlig dersom han tror han har fått en broder i ånden. En amerikansk professor støtter Norges statsminister og erklærer død over den ojektive vitenskapen? Å, neida! Alan Sokals artikkel var en listig parodi og en lystig provokasjon. Han skapte det som i vitenskapsmiljøene i USA blir kalt Sokal-gate-skandalen.
Mektig irritert over postmodernistisk intellektuelt tøv og tant skrev Sokal artikkelen sin i et høvelig forblommet språk og oppnådde å få den på trykk som seriøst bidrag. Etterpå lo han og hans kolleger seg skakke i laboratoriene fra Fermilab i Chicago til Stanford på vestkysten. Vitenskapsfolkene som jobber tettest oppi problematikken og som vet mest om vanskene med å observere i mikrokosmos, er heldigvis blant de fremste forsvarerne av nettopp den objektive vitenskapen. De gjør ikke den samme brøleren som Jagland; at de overfører problemer fra kvantefysikken til kjøkkenbenken.
Observasjon av atom og agurk
Observerer du en partikkel i en akselerator, må du ta hensyn til usikkerhetsprinsippet. Observerer du en agurk på kjøkkenbenken, kan du være sikker på at du har observert en agurk - reint objektivt. Om du går ut av kjøkkenet og ikke lenger observerer agurken, er det overveiende sannsynlig at den stadig finnes der til tross for den menneskelige observatørens fravær.
Jagland skriver: "Vi må også innse at vi aldri kommer fram til noen endelig løsning på tilværelsens gåte."
Her har han et poeng, - muligens! Men det forhindrer ikke at det kryr av vitenskapsfolk som ved å forske på objektive naturlover hver eneste dag tøyer grensene for vår viten et stykke lenger, og som dermed også bringer oss ny teknologi.
I USA fikk de fremste forskerne seg en nesestyver av president Reagan som satte en stopper for det største vitenskapelige prosjektet mot slutten av dette århundret; "Supercollider'en" i Texas som kunne utvidet vår viten om universet betraktelig. Den ble formelt skrinlagt av økonomiske grunner, men bakom spøkte nettopp argumentene om at den slags objektiv vitenskap ikke har noe for seg.
Molekylet som besjelende ånd
Thorbjørn Jagland er kanskje velmenende når han skriver side opp og side ned om sammenhengen mellom menneske og natur. Han avslutter boka si med et brev til den avdøde dikteren Hans Børli. Fort lest er det et sympatisk brev til en dikter fra skogene. Her snakker Jagland varmt om helheten mellom menneske og natur. Han skriver om mangelen på verdimessig forankring: "Det er i denne situasjonen jeg mener det er nødvendig at menneskeheten igjen må knyttes sammen med, eller skal jeg si bli fortrolig med, moderne vitenskap."
Javel, men i denne sammenknyttingen er ikke Jagland den beste veileder, når han presterer å skrive at "- selv tingene har ånd. Dette er i samsvar med moderne vitenskap som har påvist at DNA-språket besjeler alle ting med ånd."
DNA er en forkortelse for deoxiribonukelinsyre. Det er substansen i genene som bestemmer arveegenskapene i levende organismer. Å påstå at "alle ting" blir besjelet av DNA-ånden er umulig, siden en saks av stål eller en kopp av porselen ikke inneholder DNA-molekylet. Antakelig er det ikke noe så banalt som saks og kopp Jagland sikter til.
Det blir likevel sterkt når han hevder at "moderne vitenskap" har påvist DNA-moleklyets besjelingskraft. Da er vi over i religiøse forestillinger basert på en kvasi-vitenskapelig tolkning av genforskningens resultater.
Sin egen verdimessige forankring gjør Jagland kort prosess med, på en måte som neppe hadde gledet sosialisten Børli: "Jeg blir ofte kalt ideolog. Og jeg er sikker på at mange innen Arbeiderpartiet betrakter meg som det. Egentlig er jeg ikke tilhenger av noen ideologi. Det 20. århundre bør definitivt bety slutten for ideologiene."
Fram til dette standpunktet har Jagland filosofert seg gjennom sine metafysiske tolkninger av kvantefysikken. Han presterer ikke dermed bare å kutte ut sosialismen som begrep, slik som Arbeiderpartiets landsmøte har bestemt. Han slår ungen ut med badevannet og oppløser også sosialdemokratiet som ideologi.
Slik opptrer en partileder som ønsker å være ekstremt moderne.
Julenissen eller julestjerna?
Men hva setter han isteden? Hva er vår nye statsministers credo? Han formulerer det slik: "Jeg har ingen ideologi, men jeg har prøvd å utvikle noen prinsipper og verdier jeg vil prøve å følge. Det ene er respekten for at hver enkelt menneske har en egenverdi. Det andre er at vi mennesker må se oss selv som en del av en større helhet - kosmos og naturen på kloden."
Dette er jo ikke akkurat sånt som man hopper i stolen av å lese. Jeg gadd se den politiker som postulerte at han eller hun ikke hadde noen respekt for hvert enkelt menneskes egenverdi, eller som bramfritt erklærte at vi mennesker ikke er en del av kosmos og naturen på kloden.
Så skriver Jagland, som ikke er personlig kristen: "Det finnes noe som står over oss mennesker."
Kan dette noe simpelthen være Julenissen forkledt som Einstein, eller Einstein forkledt som Julenissen?
Eller er det - i pakt med den gamle sodialdemokratiske tradisjon som Jagland kanskje ikke har totalt forkastet - stjerna over huset der 'a Jordmor-Matja bor?
