Jeg finner meg ikke i feitvare lenger!

En tenårings erfaringer på russiske internettjenere avslører myten om framskritt innen programvare for PC-er.

Blant den yngre generasjonen skal det i dag være en viss interesse for russiske internettjenere. Der har man ikke bare tilgang til piratkopier av Office 97 - på russisk - men også på en hel del gratisspill av god gammel årgang. Disse kjøres stort sett under DOS, og krever ofte ikke mer av maskinvaren enn en 8088-prosessor og en innebygget høyttaler.

Med en uoversiktlig parade av eldre PC-er vandrende gjennom gutterommet, var mange av disse spillene blitt henvist til en kummerlig tilværelse på 5,25" disketter, og husets siste tilsvarende diskettstasjoner er borte. Den ene forsvant da en gammel 386DX tårnmodell skulle tilmekkes en CD-spiller, den andre da en av Norges første HP Vectra'er utstøtte en siste sukk, og ikke lot seg berge lenger.

Men barnet er blitt tenåring og kyndig internaut. Sist helg var Yatzy-dag, og rekke Yatzy-programmer ble lastet ned og vurdert. Blant disse var en 1987-versjon fra det danske firmaet Ram-Soft, som far og sønn begge kjente igjen.

Denne versjonen var pakket inn i en zip-fil på 57 kB, knapt mer enn hjemmesiden til et vanlig nettsted. Den har et intuitivt grensesnitt, et behagelig utseende, og har plass til fire spillere. Programmet kan selv kaste terningene for opptil alle fire.

De andre Yatzy-spillene var nyere, og krevde Windows 95. Den mest kompakte kom på en zip-fil på 213 kB. Funksjonaliteten var amputert i forhold til 1987-utgaven, og grensesnittet var langt dårligere, selv om spillet var musstyrt. Det eneste tillegget var akustisk: applaus, fanfarer og slikt som voksne pedagoger synes er søtt.

De med funksjonalitet som kunne sammenliknes med 1987-utgaven, kom i zip-filer på 2,5 MB. Grensesnittet var brukbart, lydene var spennende, grafikken forseggjort. Men funksjonaliteten var som i 1987. Det er tross alt ikke så mye man kan gjøre med et yatzy-spill.

Hvorfor er da den komprimerte Windows-versjonen da hele 50 ganger så stor som den komprimerte DOS-utgaven? Fordi Windows ikke bare innbyr til, men nærmest krever det man kaller feitvare. Windows er ikke et hvilket som helst grafisk brukergrensesnitt, det er et grafisk brukergrensesnitt som spiser maskinressurser. Du har langt på vei rett hvis du tror at Wintel - altså Windows pluss Intel - er en uhellig allianse for å loppe deg for penger under påskudd av å gi deg bedre maskin- og programvare.

Vi har fått leserbrev til redaksjonen som klager på at Windows 98 følger opp den samme dårlige tradisjonen, med overflødige animasjoner og annet dill i stedet for ekte forbedringer.

Erfaringen fra en annen tenåring, denne gang en nevø, antyder noe om årsaken til miséren. Han skulle bruke Microsoft PowerPoint til å lage en presentasjon om solsystemet for å vise klassen, og støtte på to alvorlige begrensninger. Skolens PC-er hadde verken Internett eller utpakkingsprogramvare, og det var strengt forbudt for elever å installere programvare på egen hånd. Presentasjonen måtte følgelig få plass på én diskett.

Han hadde fått tak i Voyager-bilder av Jupiter og Mars, som han ville bruke i presentasjonen. Men da ble presentasjonen større enn kapasiteten på disketten. Selv da jeg lærte ham å konvertere tif-filen til jpg-format, måtte han gi tapt. PowerPoint importerte filen, men konverterte den internt til bmp-format, og presentasjonen ble for stor.

Sjefen for Sun, Scott McNealy, elsker å fortelle på sine foredrag at "denne presentasjonen tar bare to megabytes. Vi har laget den i Java. Hadde vi brukt PowerPoint, ville presentasjonen krevd minst åtte megabytes."

Poenget er at dette ikke dreier seg om Java, men om noe langt mer allment. Ikke-Microsoft-programmer som PageMaker og QuarckXpress kan innstilles slik at de ikke lagrer grafiske objekter i sine dokumenter, men bare pekere. Dokumentene blåses ikke opp av grafikken. Hadde PowerPoint hatt denne egenskapen, kunne min nevø ha lagret presentasjonen på én diskett, og kompakte grafikkfiler i jpg-format på en annen.

Denne egenskapen kalles objektorientering. Den har vært kjent lenge. I Norge er den over tredve år gammel. Det fantes miljøer i Norge som nyttet både objektorientering og grafisk brukergrensesnitt samtidig som Ram-Soft sendte ut sitt Yatzy-spill i 1987. De sverget til prinsipper som i dag er allment akseptert - at datasystemer skal være distribuerte, heterogene og objektorienterte - men som av markedsmessige årsaker ennå ikke har nådd fullt ut til forbrukeren.

Med dagens Internett er forbrukeren mer enn moden for å fri seg fra feitvaren og gjøre nytte av disse prinsippene. På et vis er det kanskje dette den egentlige markedsstriden, mens oppmerksomheten rundt Java og de ulike krigene mot Microsoft like gjerne kan tolkes som støy.

Med en 150 MHz Pentium, 32 MB minne, 2 GB disk, Windows 95 og Office 97, griper jeg meg stadig i å lengte tilbake til tidligere tider, da jeg med en 16 MHz 386SX, 4 MB minne, DOS 3.3, 40 MB disk og WordPerfect Office, uten videre sjonglerte mellom 15 aktive applikasjoner, uten at disken surret. I dag hører jeg disken i ett kjør, og vekslingene mellom applikasjoner tar flere sekunder.

Databransjen tvinger oss til å velge mellom småbiler som kjører i seksti og trailere som kruser i tre hundre og nitti. Jeg vil ha en småbil som kan befordre mine oppgaver i to hundre og femti. Jeg vet det lar seg gjøre - rimelig.

Til toppen