Jeg har fått m@ail!

Det har vært en begivenhetsrik påske. Først fikk jeg melding om at jeg hadde vunnet 1,3 millioner kroner i lotto. Deretter en personlig oppfordring fra president George Bush jr. om jeg var villig til å gjøre en viktig innsats for verdensfreden. Til sist konstaterte jeg at vi hadde hatt innbrudd.

Meldingen fra Bush var viktigst. Den gikk ut på at Bush hadde sett seg lei på plyndringene i Bagdag. Han ville nå føre store verdier ut av byen, selge dem og sette pengene inn på en konto som senere ville bli brukt til det irakske folkets beste. Om jeg var villig til å etablere en slik konti i Norge, siden jeg var ”trusted in Norway” for å håndtere slike pengetransaksjoner?

Selvsagt er jeg villig til å gjøre mitt for verdensfreden. Men jeg ble litt i villrede da jeg litt senere fikk tilsvarende melding fra sønnen til den irakske vise-statminister, Tariq Aziz. Han ønsket også å berge de store verdiene i Bagdad ved å føre dem ut av byen, selge dem og sette pengene inn på konti til beste for sitt folk. Og siden jeg var ”trusted in Norway” for å kunne ivareta slike transaksjoner, om jeg kunne være så snill...

Jeg kom i tvil. Ikke fordi jeg ikke ville hjelpe. Men hvilken side skulle jeg støtte?

Da var det bedre med milliongevinsten i lotto. Det var en internasjonalt lotto som blir trukket ut en gang hvert 3. år. på tilfeldig grunnlag blant verdens e-post-adresser. Og som hadde ikke mindre enn Bill Gates som en av sponsorene..

Et viktig råd når det gjelder slike mailer: Ikke svar! Ikke gi tilkjenne at mail-adressen er aktiv.

Men en kamerat av min sønn valgte en annen strategi:

Han valgte å svare på en slik mail. Det gjaldt en arv fra Nigeria etter at en av hans slektninger var omkommet i en bilulykke. Advokaten som hadde behandlet saken hadde brukt mye tid og ressurser til å finne slektningene, men var nå overlykkelig over å ha funnet vedkommende. Via mail.

Min sønns kamerat bestemte seg for å svare, og innledet en dialog med advokaten. Etter hvert som dialogen utviklet seg, avslørte min sønns kamerat seg mer og mer som en pervers og forskrudd person. Det kulminerte med at han svært gjerne ønsket å komme til Nigeria for å kreve sin arv, men han hadde ikke penger til flybilletten. I sin desperasjon overveiet han – fortalte han den nigerianske advokaten over mail - å ta livet av sin mor for å fatt i penger.

Det kom advarende ord tilbake fra den nigerianske advokaten. Men for sent. Min sønns kamerat drepte sin mor – beviset var en mail med et vedlegg, et bilde som viste et svært så blodig og sølete bilde av moren som lå drept i badekaret, og med beskjed om at han gjerne nå ville treffe advokaten i lobbyen på hotellet i Lagos iført rød dress med gule striper...

Dialogen gjør en usikker på hvem som lurte hvem. Man samtidig grunnlag for å reflektere over mail som fenomen.

"Spam" kalles denne type mail, og oppsto visstnok første gang i 1994. Det er – så vidt jeg vet – et slenguttrykk for en slags kjøttblanding, udødeliggjort av Monty Python i en av deres skjetsjer for noen år siden.

Men det er mange slags "spam". Jeg sender – og mottar - f.eks. mye privat mail. Det vil mange ikke karakterisere som "spam". Men det er ikke desto mindre et misbruk av arbeidsgivers mailsystem. I mitt tilfelle utgjør personlig mail totalt ca... Nei, vent litt, hva er nå egentlig "privat mail"? Når jeg tenker meg om er det mye mail som ligger i gråsonen mellom private og arbeidsmessige meldinger.

Den første softwaren som kunne skille ut og lese privat mail kom, så vidt jeg vet, i 1997. Men hvorfor skulle en arbeidsgiver lese min private mail? Det har aldri skjedd med telefonen. Arbeidsgivers telefon er blitt brukt privat i alle de år jeg har jobbet uten at noen har satt spørsmålstegn ved det. Nå har nok jeg riktignok aldri utnyttet verken telefonen eller mail-systemet til at det har utgjort noe problem. Men hvor går grensen?

Nå kan jeg jo alltids slette privat mail slik at ingen oppdager det.

Å ja? Jeg synes jeg har lest om noen rettsaker (Enron og Microsoft) som nesten helt og holdent er bygget på slettede mail-meldinger, og hvor personene som har slettet mailene har blitt rettsforfulgt. Etter at de slettede mailene er blitt rekonstruert.

Jeg "leser" – hvis det er det riktige uttrykket for en nettavis – også digi.no i arbeidstiden. Men er det så farlig? Jeg har selv vært med på lage en Intranett-portal (riktignok i Sverige) som inneholdt de viktigste nettavisene, reisetips, nettbankmuligheter, orientering om helsestudioer etc. Hensikten var at de ansatte ikke skulle kaste bort tiden med å gå i banken å betale sine regninger, eller vente med å komme hjem før de kontaktet reisebyrået. Dette var service, må vite, en del av bedriftens strategi for å gjøre arbeidsplassen trivelig og bekvem for de ansatte.

Jeg har også begynt å motta mailer med en "disclaimer". Det vil si en erklæring fra avsender om at hvis mailen kommer til feil adressat, har den feilaktige adressaten plikt til å slette mailen, og ikke anvende informasjonen på noen måte. En prosedyre som mine juss-venner sier ikke på noen måte holder i en eventuell rettsak. For mailen er ikke kryptert. For at vi skal sikre oss mot slike feilsendinger må mailene krypteres. Det betyr i klartekst å gå over fra (Microsofts) Outlook til (IBMs) Lotus Notes, som så vidt jeg vet er de eneste som krypterer mail. (Jeg er sikker på at noen av digi.nos lesere vet noe annet).

Tilbake til min påske. Jeg hadde altså fått mye rar "spam"-mail. Men jeg har også en mistanke om at noen har brutt seg inn i min datamaskin.

For hva sa ikke den sikerhetseksperten jeg snakket med tidligere, om at det største sikkerhetshullet er PC-er hjemme som er "always-on". Så kanskje noen har lagt inn kompromitterende materiale hos meg. Ikke virus, men pedofili-bilder, og spor av hvitvaksing av svarte penger (er det ikke det det heter?).

Kommer politiet og gransker innbruddet?

Jeg vet ikke. Men jeg har ikke svart på mailen som lovet meg 1,3 millioner kroner. Ikke engang min venn George Bush har jeg svart.

Så jeg er vel trygg?

    Les også:

Til toppen