Jo visst har IT-investeringer strategisk verdi

Argumentene i boka til Nicholas Carr om at IT ikke kan gi strategiske fordeler, holder ikke.

Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no

I USA raser den såkalte «IT Doesn't Matter»-debatten for fullt. Nå har den som startet det hele, skrevet en hel bok om sitt syn. Han hevder fremdeles at IT-markedet aldri vil få samme vekst som tidligere. Boken viser at argumentene ikke holder.

To ganger tidligere har artikler i Harvard Business Review (HBR) forandret IT-utviklingen. Første gang var da Michael Porter og V. E. Miller skrev « How Information Gives You Competetive Advantage» i 1985. Den pekte på hvilken strategisk verdi IT kunne ha, og førte IT-investeringer inn som tema på styrerommene. Andre gang var da Michael Hammer publiserte «Reengineering Work: Don't Automate, Obliterate!», i 1990. Den førte til at Business Process Reengineering ble drivkraften bak anskaffelse av ERP-systemer.

Nå har ytterligere en artikkel publisert i HBR (mai 2003) skapt stor debatt og oppmerksomhet. Det er Nicholas Carrs artikkel «IT Doesn't Matter». Nå har Carr utvidet og utdypet sin artikkel i boken « Does IT Matter?».

Bortsett fra spørsmålstegnet i tittelen – som kan indikere en viss usikkerhet om sitt eget standpunkt – endrer ikke Carr vesentlig på sin argumentasjon. Boken har med noen flere eksempler, og han angir hvilket kildegrunnlag han bygger på. Etter min mening svekker det imidlertid Carrs argumentasjon fordi det viser seg at kildegrunnlaget og eksemplene er svært selektive, og at han ofte misforstår eller feiltolker kildene.

Essensen i Carrs budskap er dette: IT er blitt så alminnelig, billig og standardisert at investeringer i IT ikke lenger gir bedriftene strategiske fordeler. I den grad bedrifter klarer å oppnå fortrinn fremfor konkurrentene i å investere i IT, forsvinner den fordelen fort, nettopp fordi enhver IT-løsning er så lett og billig å kopiere.

Følgelig vil ikke bedrifter investere så mye i IT lenger som i de senere år, hvor IT-investeringene i amerikanske bedrifter har ligget på ca. 50 prosent av alle kapitalinvesteringer. Investeringene vil bli mer fokusert på sikkerhet og driftsstabilitet. Carrs råd til bedriftene er derfor: «Invester mindre, vær ikke først ute med ny teknologi eller løsninger, og fokuser på sikkerhet og ikke nye muligheter». Konsekvensene av dette vil være at IT-markedet vil vokse mye langsommere enn tidligere, og at innovasjonene vil bli færre og komme senere.

Etter mitt syn holder ikke ett av Carrs argumenter. Her er noen av de mest sentrale grunnene til det:

«IT er utstyr som brukes til å behandle, lagre og transportere informasjon i en digital form», sier Carr. Han legger derfor til grunn en snever definisjon, en definisjon som eksplisitt utelater selve «databehandlingen», nemlig selve informasjonen og brukerens evne til å utnytte den. Carr har dermed ikke fått med seg at verdiskapningen i IT-markedet forlengst har forflyttet seg fra selve IT-utstyret, og over i programvare og informasjon, og i vår evne og kunnskap til å bruke IT på en smart måte. Det gir ingen mening å definere IT i et mikroperspektiv når konkurransen forlengst – både fra IT-bransjen selv og fra brukerne/bedriftenes side – dreier seg om å utnytte og sette sammen informasjon som underlag for en differensiert strategi.

«IT er infrastrukturteknologi». Det har Carr rett i. Men når han trekker frem historiske analogier med andre infrastrukturer som jernbanen, elektrisiteten og bilen, bærer det galt avsted. Da jernbanen hadde oppnådd den nødvendige standardisering på sporbredde, togsett og så videre, ble konkurransen kraftig redusert, sier Carr. Jernbanen ble et allmenngode som ikke lenger kunne konkurrere på investeringer i infrastruktur. Det samme stadiet har IT nå nådd.

Men Carr tar feil når det gjelder jernbanen. Det gjøres fremdeles betydelige investeringer i jernbaneskinner og togsett som «infrastruktur» (eller «utstyr») for å differensiere seg fra konkurrentene eller gjøre seg mer attraktiv overfor kundene. Men i enda høyere grad er konkurransen flyttet over til tjenestespekteret: Punktlighet og service, elementer som henger tett sammen med investeringer i selve det fysiske utstyret.

Konkurranse på togsett kan heller ikke sammenlignes med konkurranse på applikasjoner: Å lage nye togsett er dyrt, har begrensede variasjonsmuligheter, og vil måtte ha en lang levetid. Å lage programvare på sin side er i forhold billig, kan gi nærmest en uendelighet av variasjoner, og har kort levetid. Det finnes med andre mye større muligheter for å etablere konkurransefortrinn med programvare enn med togsett (eller andre fysiske komponenter).

«Vi overinvesterer i IT». Carr peker på at vi investerer i langt mer funksjonalitet og «motorkraft» i våre IT-systemer enn vi noen gang får bruk for. Det har han jo rett i. Et enkelt eksempel er en gjennomsnittlig PC som har langt flere funksjoner og datakraft enn det de aller fleste noen gang vil kunne bruke.

Men hva er poenget? Folk overinvesterer på mange områder. Det være seg bil, TV, forbrukerartikler og andre kapitalvarer. Carr gjør to feil her: For det første vil han at IT-industrien kun skal produsere produkter som markedet i dag kan benytte seg av. Det innebærer billigere produkter, sier han (muligens, men slett ikke sikkert), men også at all innovasjon stopper opp. Det andre poenget er enda viktigere: Han fokuserer på overinvestering fremfor det reelle problemet – bedriftenes manglende evne til å ta ut den fulle gevinst av investeringene. Men det siste har ingen ting med IT-utstyret å gjøre, det har med manglende handlingsevne hos bedriftsledelsen.

«Programvare er blitt standard produkter». Dette er ett av de mer forunderlige momentene til Carr. Eksemplet han trekker frem er ERP-systemer som SAP og Oracle Financials. Han fremhever at utviklingen i retning bort fra «in-house» programvareutvikling (skreddersøm), til kjøp gjennom programvarehus som SAP, har ført til at programvaren nødvendigvis må bli standardisert for å nå et stort marked. Storskalaøkonomi er nødvendig for å sikre størst mulig markedsutbredelse og lønnsomhet.

Her virker det som Carr ikke helt har fulgt med. Å karakterisere SAPs ERP-system som «standard» som alle SAP-brukere bruker på samme måte, er jo ikke riktig. Differensieringen ligger i å bruke programvaren tilpasset bedriftens spesifikke behov. (Det er også derfor mange av disse EPR-systemene er parameterstyrt.) En bedrift som baserer seg på ordreproduksjon vil bruke samme ERP-system annerledes enn en bedrift som baserer seg på lagerproduksjon, for å ta bare ett eksempel. Som en av kritikerne av Carr har sagt – det er mulig at «IT Doesn't Matter», men «Business Processes Do».En av de viktigste utviklingene innen IT-bransjen i dag er BPM (Business Process Management) som fremhever at forretningsprosesser er i ferd med å bli den viktigste differensiator for bedriftene; IT og programvare er her det viktigste verktøy for differensiering og forandring av prosesser.

Her kommer vi tilbake til Carrs utgangspunkt: Han ser IT i et mikroperspektiv, og utelukker at det er anvendelsen av data og informasjon som «matters». Teleteknologien er et eksempel på langt fremskreden standardisering. Men det er vel ingen som alvor mener at bedriftene ikke bruker teleteknologi, det vil si de tjenester som formidles gjennom infrastrukturen, til å differensiere seg?

Utviklingen av «web services». Det samme gjentar seg når Carr forsøker å mene noe om fremtidig IT-utvikling. Han trekker her eksplisitt frem utviklingen innen web services. Web services er – enkelt sagt – programvare som lager et standardisert grensesnitt til ulike typer applikasjoner på ulike typer teknologiske plattformer. Formålet med web services er å kunne gi tilgang til informasjon uavhengig av hvor og hvordan dataene er lagret. Til det formålet benytter en standardisert metaspråk som XML og meldingsformater som SOAP. Det fremtidige mål er semantisk interoperabilitet hvor informasjon med samme begrepsforståelse hentes ut av forskjellige miljøer.

Carr ser dette som uttrykk for den pågående «on-demand»-utviklingen av IT, hvor dataene hentes ned fra «nettet» som vann fra vannkranen eller strøm fra elektrisitetsnettet. Utviklingen, sier han, går dermed i retning bort fra skreddersydde applikasjoner til generiske anvendelser.

Men web services er noe annet enn applikasjoner. Web services er en form for standard API som gjør informasjon lettere tilgjengelig fra ulike systemer. Det innebærer mer effektiv bruk og lavere kostnader ved anvendelse av data. Men det fører ikke til at IT-industrien selv får mindre konkurranse seg i mellom, eller at bedriftenes informasjonsbruk får mindre verdi. Tvert om: Konkurransen mellom IT-leverandørene vil øke, men altså flytte seg fra IT-utstyr og programvare, til tjenester som utnytter informasjon på ulike arkitekturer.

«IT har egentlig ikke forandret noen ting de siste 50 år». Samfunnets grunnleggende strukturer, bedriftenes gjøren og laden, de ulike former for sosial samhandling, og så videre, er omtrent som de var for 50 år siden, sier Carr. Det eneste IT har gjort er å produsere stadig nye visjoner om fremtidssamfunnet og fremtidsbedriften – fra det robotiserte samfunn til cyberspace, visjoner som aldri er blitt innfridd.

Igjen har han rett, men tar samtidig feil. Visjonene som oppstår på ulike tidspunkt blir aldri fullt ut realisert, og i hvert fall ikke på den måten visjonærene trodde. At IT har forandret samfunnet, bedriftenes måte å konkurrere på og menneskets sosiale relasjoner, er hevet over enhver tvil. Men Carr har selvsagt rett i at endringene sett i et mikroperspektiv ikke er så synlige.

La oss gå 20 til 30 år tilbake i tid hvor mange ikke hadde telefon privat hjemme og ingen hadde hjemmedatamaskin, til dagens situasjon. Tror noen virkelig at mobiltelefonen og Internett ikke har endret samfunnet og bedriftenes prosesser på en avgjørende måte? Hadde en årlig produktivitetsvekst på over tre prosent vært mulig uten IT? Hadde betydelige endringer i forretningsprosesser i form av ordrestyrt produksjon og skreddersydde løsninger til den enkelte, vært mulig uten IT-løsninger?

Carrs historiske analogi. Carr er opptatt av – billedlig talt – å legge IT-utviklingen langs jernbanesporet for å vise at IT nå har nådd sitt absolutte høydepunkt. Men i så fall befinner vi oss i Storbritannia omkring 1850, altså like etter den store jernbaneutbyggings-«boomen» i 1845, og den følgende aksjesprekk i 1847. (Jeg er Anders Føyen i Microsoft takknemlig for å ha servert meg dette poenget).

Men jernbanen ble ikke fullt utbygget før i 1920-årene i noe land. Fra jernbaneboblen sprakk til vi kan si at jernbanen var «allment tilgjengelig», gikk det 70 år med hard konkurranse. Sammenligningen med IT er derfor denne: I dag har 20 prosent av jordens befolkning telefon, og to prosent har Internett-tilkobling. At IT har nådd et høydepunkt med hensyn til investering, utvikling og innovasjon er, sett i et slikt perspektiv, meningsløst.

Som man spør, får man svar. Carr avslutter boken med å stille noen retoriske spørsmål:. Det kan være interessant å gjengi disse spørsmålene fordi de viser at Carr styres mer av sin egen retorikk enn av sitt innhold.

Samfunnet slik det er i dag kan ikke leve uten de teknologiske oppfinnelsene som kom på 1800-tallet i form av jernbane, fly og elektrisitet, sier Carr. Men kan samfunnet klare seg uten informasjonsteknologi på samme måte? Hans retoriske spørsmål er: «Hva er viktigst: Din datamaskin eller ditt toalett? Din Internett-tilgang eller dine lyspærer?»

Carr stiller vanskelige spørsmål. Det er imidlertid tvilsomt om de er særlig fruktbare eller relevante.

Referanser

Nicholas Carr: «IT Doesn't Matter», Harvard Business Review, May 2004

Nicholas Carr: Does IT Matter? Information Technology and the Corrosion of Competitive Advantage, Harvard Business School Press, 2004.

Howard Smith og Peter Fingar: IT Doesn`t Matter – Business Processes Do, Meghan-Kiffer Press, 2003.

På nettstedet til Nicholas Carr (se referansen øverst i høyre marg) finnes det pekere til en rekke innlegg som både støtter og avviser hans synspunkter.

    Les også:

Til toppen