Kameraderiets problem

Jon Michelet er lei av medienes kameraderi: "Jan E. Hansen er kulturskribent og fast spaltist i Aftenposten. Magne Skjæraasen er også kulturskribent og fast spaltist i Aftenposten. Nå har Aftenpostens Hansen gitt ut bok, og den blir anmeldt i Aftenposten av Aftenpostens Skjæraasen," konstaterer en himmelfallen Michelet i ukens mediekommentar.

I et lite land som Norge er kameraderi et stadig tilbakevendende problem, ikke minst innen en sektor jeg kjenner godt; kultursektoren. Hva kan vi gjøre for å få en slutt på uvesenet? En metode må være å slå ned på kameraderiet når det dukker opp et eklatant eksempel, og la dette eksempelet tjene til skrekk og advarsel. Jeg fant et slikt eksempel i Aftenposten forleden.

Jan E. Hansen er kulturskribent og fast spaltist i Aftenposten. Magne Skjæraasen er også kulturskribent og fast spaltist i Aftenposten. Nå har Aftenpostens Hansen gitt ut bok, og den blir anmeldt i Aftenposten av Aftenpostens Skjæraasen.

Jeg fatter ikke hvordan slikt kan skje i en av Norges største og tyngste aviser. Ringte ingen alarmbjeller i redaksjonen?

Aftenpostens sjefredaktør heter Einar Hanseid og kulturredaktøren heter Per Egil Hegge. Begge disse herrene har en betydelig redaktørpondus. Hanseid, Hegge, Hansen og Skjæraasen har sannelig ikke vært blant dem som har stilt seg sist i køen når der skulle tales om journalistisk integritet, om moral i sin alminnelighet og presseetikk i sin særdeleshet.

Hvor ble det av den journalistiske integriteten, den alminnelige moralen og den spesielle presseetikken i dette tilfellet?

Jeg sitter med Aftenposten for tirsdag den 19. november foran meg, blar fram og tilbake fra side 20 til side 32 og til side 20 igjen, og har faktisk vondt for å tro at jeg ser det jeg ser.

På side 20 står Jan E. Hansens spalte "Fribillett" trykt, ledsaget av portrettet hans, en strektegning. Han skriver under tittelen "Måter å smile på" om programposten "Mandagsklubben" som TVNorge har tatt av plakaten, og jeg siterer: "Hvis de programansvarlige i TVNorge ikke så at dette var en smakløs eksponering av høyst private gimmicker, plumpheter og selvgodheter, er det bekymringsverdig."

Javisst!

Men når Hansen skriver så beiskt om "smakløs eksponering" oppstår det en boomerang-effekt. En av de 60 nekrologene i boka hans, den som omhandler Kong Olav V., ble det trykt et omfattende utdrag fra - nettopp i Aftenposten. Så kommer en anmeldelse skrevet av en av hans kolleger. Det blir tilsammen en salgsfremmende eksponering som neppe kan kalles smakfull.

Aschehoug forlag annonserer for Hansens bok "De døde" rett under Hansens faste spalte, og på samme spaltemål, to spalter. Annonsen er utstyrt med et fotografisk portrett der forfatteren smiler Mona Lisa-aktig. Kanskje dette smilebildet henspiller på tittelen "Måter å smile på" ?

Nå skal jeg ikke tenke i altfor konspiratoriske baner. Kan hende er både annonsens utseende og plassering en følge av tilfeldigheter.

Tilfeldigheter kan det derimot umulig være som har ført til at Skjæraasens anmeldelse er blitt til og har kommet på trykk. Den står på side 32, som har vignetten "Kultur. Kommentar". Der er anmeldelsen toppoppslag over fem spalter under tittelen "Dristig og vellykket om de døde." Skjæraasens konklusjon er at Hansens bok er "fest-lesning."

Når jeg har valgt et kameraderieksempel fra Aftenposten, er heller ikke det tilfeldig. For Aftenposten, som på mange områder er en meget forsiktig avis, har flere ganger vist manglende forsiktighet når det gjelder egne medarbeideres omtale av hverandres verker.

Skjæraasen er så vidt jeg vet ikke fast ansatt i det store avishuset i Akersgata.. Formelt kan han antakelig vurderes som en skribent som kommer utenfra. Men det blir en veldig formell vurdering. For i mange år har Skjæraasen vært regelmessig skribent i Aftenposten. Han opptrer ikke i andre medier. For leserne framstår han som en fullblods Aftenposten-mann.

Det må finnes en merkelig mangel på respekt i Aftenposten når en kollega slik får anledning til å anmelde en annen. Først og fremst er det en respektløshet i forhold til leserne - som bør kunne forvente å få anmeldelser som er så objektive som mulig. Dernest rammer denne respektløse holdningen også Jan E. Hansen og Magne Skjæraasen.

Anmelderoppdrag blir fordelt av de ansvarlige i kulturredaksjonen. Hadde man villet vise en fortjent veteranskribent som Skjæraasen fornøden respekt, ville man aldri funnet på å gi ham i oppdrag å anmelde sin kollega. Dersom det var Skjæraasen som selv tilbød seg å gjøre det, ville det ha vært respektabelt å ta en diskusjon med ham om det prinsipielt feilaktige i et slikt internt anmelderi.

Av respekt for Hansen burde man valgt å la en utenforstående kritiker vurdere boka hans.

Her har Aftenposten noe å lære av Dagbladet. I fjor kom Dagbladets kulturmedarbeider Fredrik Wandrup med en bok om Olaf Bull, i år utga Arne Skouen en erindringsbok. Dagbladet valgte å hente inn anmeldere langt utenfra sin egen stab for å vurdere de to bøkene. Ja, for Wandrups vedkommende ble anmelderen hentet helt fra Danmark. Lyrikeren Poul Borum fikk oppdraget å skrive om Olaf Bull-boka.

Det å hente inn kritisk ekspertise utenfra må være veien å gå for Aftenposten også. Slik kan årets blamasje rettes opp. Fortsatt kameraderi i en mediamessig maktkoloss som Aftenposten, utført av skribenter som tilhører avisas egen kulturelite, hører ingen steds hjemme.

Selv skriver jeg litt om bøker i VG. Formatet der er så korthogd at jeg ikke kaller artiklene mine for anmeldelser, men for omtaler. Enkel leserveiledning er hva jeg bedriver. Min grunnholdning er at jeg som norsk skjønnlitterær forfatter ikke kan omtale norsk skjønnlitteratur i VG. Andre anmeldere i VG's stab har et annet syn. Vi har diskutert dette så busta fyker, Knut Faldbakken og jeg, uten å bli enige.

I 1993 utga jeg romanen "Farvel til en prins". Den ble til min overraskelse (jeg hadde fått signaler om at det ville bli brukt en kritiker utenfra) omtalt i VG av Jon Harald Rydne, som både er skjønnlitterær forfatter og fast anmelder i VG. Det som reddet meg fra kameraderiets aller klammeste grep, var at Rydne ga meg et surt terningskast 3. Neste gang jeg utgir roman, vil jeg forsikre meg om at VG enten finner en anmelder utenfor staben, eller lar være å omtale boka.

Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at vi lever i et lite land der det ikke er så mange som skriver om bøker. Nettopp fordi landet er så lite - en andedam! - bør vi bestrebe oss på å unngå kameraderiets hule kvekk.

Til toppen