Kampen om det trådløse samfunn

Alle vil selge mobiltelefoni. Derfor blir kampen om neste generasjon mobiltelefoni et være eller ikke være for mange teleoperatører. Kampen om de fire norske mobillisensene er for lengst i gang. Og kampen dreier seg i første rekke om penger og forventninger.

Alt tyder på at Stortinget torsdag vil bestemme seg for at det blir utlyst fire mobillisenser for neste generasjon mobiltelefoni, UMTS (Universal Mobile Telecommunication System).

Dette er et mobiltelefonisystem som gjør det mulig å kjøre multimedia over mobilnettet, i hastigheter i tettbygde strøk på 384 knit/s, og opptil 2 Mbit/s innendørs. Mange tror dette vil representere gjennombruddet for mobilt Internett, det vil si Internett på mobiltelefonen.

Derfor er UMTS så viktig for de ulike teleselskapene. Men UMTS er også viktig for andre selskaper som blant annet Schibsted. Mobiltelefoner basert på UMTS er nemlig svært egnet til å distribuere innhold, siden båndbredden er så stor.

Derfor er kampen allerede i gang om hvem som skal få disponere de fire norske mobillisensene. Og kampen blir hard. Alle vil ha sin del av det alle tror blir en veldig stor kake. Blant de viktigste signalene på det er den kraftige veksten mobilnettene har som kanal for dataoverføring. I dag er vel 5 prosent av trafikken i mobilnettene datatrafikk, og det antas at dette vil vokse sterkt ettersom mobiltelefonen vil overta som en viktig plattform for Internett.

digi.no har så langt registrert søker-interesse fra følgende aktører i større og mindre skala (rekkefølgen er tilfeldig):

  • Telenor Mobil
  • NetCom
  • Tele 2 Norge
  • Enitel
  • Telia AB
  • Bane Tele
  • Tele 1 Europe
  • Schibsted Telecom
  • Site Communications
  • Priority Telecom (UPC Norge)
  • Bredbandsbolaget
  • Teletopia
  • Sense Communications International
  • Smart Club

Felles for alle disse selskapene, med unntak av Telenor og NetCom er at ingen har praktisk erfaring fra drift av mobilnett, selv om noen av selskapene har det ved å kjøpe kapasitet fra de to mobilnetteierne i Norge.

En ting er klart, og det er at minstekravene til utbyggingen av UMTS-nettene blir noe annerledes enn for GSM. Nå blir det ikke snakk om å dekke hele landet, nå nøyer myndighetene seg med et minstekrav på de seks største byene i Norge pluss Tromsø og Bodø i løpet av fem år. Det stilles ingen krav til nasjonal roaming mellom UMTS-nettene.

Blant de selskapene som slår på stortromma i kampen om å posisjonere seg for en mobillisens, har Tele 1 Europe utmerket seg så langt. Selskapet klarte å plassere nyheten om at selskapet legger sitt nordiske mobilhovedkontor til Norge og Oslo, godt assistert av PR-byrået Gambit i Norges mest byråkratleste avis; Aftenposten. Med dårlig godt skjult referanse til en kjent fusjon som ble avbrutt i desember i fjor nettopp på grunn av en tilsvarende uenighet.

Trygve Tamburstuen har benyttet sine mediekontakter til mer enn en gang å lekke at selskapet gjerne vil samle flere bransjeaktører rundt seg til en søknad. Det kan han lykkes med, siden han selv representerer et selskap som disponerer det en ny mobilaktør trenger; et nasjonalt telenett for overføring av mobilsamtaler fra en landsdel til en annen.

Og for ikke å glemme nå avgått Telenor Mobil-sjef, Stig M. Herbern, som i november i fjor samlet norsk presse til UMTS-demonstrasjon i november i fjor. Der benyttet han anledningen til å kommentere tildelingsprosessen, som om en av lisensene allerede var tildelt Telenor Mobil. Men akkurat det har han nok rett i, for Telenor vil neppe levere fra seg en UMTS-søknad som er så dårlig at selskapet ikke kommer i betraktning.

For Telenor er i full gang med tilsvarende prosesser i andre europeiske land, der selskapet har ambisjoner om å komme i betraktning som mottaker av mobillisenser i flere markeder der selskapet ikke er representert i dag.

Tildelingen av de fire mobillisensene vil trolig skje på følgende måte:

Det skal mye til at dagens to mobilaktører får nei på sine søknader om UMTS-lisenser. Dermed står den reelle konkurransen om de to gjenværende lisensene. Og den kampen blir hard.

Det at Telia AB får beholde sin norske GSM 1800-mobillisens kom som en strek i regningen for flere norske teleselskap. For nettopp det kan gjøre den norske mobilkampen enda hardere. For når Telia nå tar i bruk sin GSM 1800-lisens med kommersielle trjenester innen 16. februar neste år, er sjansen stor for at selskapet også søker en av de to gjenværende UMTS-lisensene. Og skjer det er det bare en lisens tilbake.

Den blir det kamp om.

For om søkerlisten bare antydligsvis blir like omfangsrik som den som er listet opp over kan det utarte seg er veritabelt bikkjeslagsmål i Samferdselsdepartementets korridorer og søknadsbunker om hvem som skal karre til seg siste mulighet for å bli en fullverdig mobiloperatør i det norske markedet, med tilgang til eget nett.

Bane Tele og Trygve Tamburstuen stiller sterkt. Ikke bare på grunn av han selv, men også fordi Bane Tele representerer en viktig brikke for enhver UMTS-aktør, et så og si riksdekkende overføringsnett. Bare Tromsø mangler, av det pålagte utbyggingskravet, noe som nok blir en smal sak for han. Men Talburstuen har gjort det klart at han ikke tenker å gjøre dette alene. Blant de mulige partnerne kan vi tenke oss Tele 1 Europe, selv om selskapet sier de aller helst vil søke alene og Schibsted Telecom, som representerer et enormt innholdspotensiale. Det er viktig for en hver mobilaktør.

Tele 2 Norge har sagt de vil søke, og det er et ledd i en naturlig utvikling. Selskapet er nemlig eid av den svenske Kinnevik-sfæren, eller nærmere bestemt NetCom AB som nå vil etablere seg som en nordisk mobilaktør. Selskapet har allerede skaffet seg fotfeste i det finske mobilmarkedet med eierskap i landets fjerde UMTS-lisens, og er allerede Sveriges nest største mobilaktør. Nå vurderer selskapet om en skal søke på en av de siste to planlagt utlyste GSM-lisensene i Danmark.

Telia vil sannsynligvis ende med Enitel som partner. Om ikke for annet så fordi Enitel også kjøpte de 250 geografiske punktene som Telia planla å bruke for sitt norske mobilnett. Det vet Enitel, og det har Enitel-sjef Øyvind Hauge sagt høyt og tydelig over en helside i en norsk papirnæringslivsavis. En annen ting er at Enitel neppe kan skaffe til veie de pengene som må til for å bygge UMTS-nettene, men det kan Telia.

Alle i bransjen man snakker med - så fremt journalisten lover full anonymitet - sier at det for tiden snakkes en hel del. det tror vi gjerne. Posisjoner kartlegges og avklares, og allianser diskuteres og utvikles. I denne prosessen må mange legge egen prestisje i andre rekke mens forretningsmulighetene ender i første. For problemet er at interessen er større en tilbudet. Mobilfrekvenser er en begrenset ressurs.

Det er et paradoks at det bare var tre søkere da de tre GSM-mobillisensene ble utlyst og tildelt i 1997. Bare Telia søkte, fikk og lot være å benytte mobillisensen. Ikke på grunn av Sense-saken, men på grunn av fusjonen mellom Telenor og Telia, noe konsernsjef i Telenor, Tormod Hermansen selv bekreftet på en pressekonferanse sist uke.

Man skal heller ikke se bort i fra at NetCom og Telenor Mobil tenker nytt og inviterer andre selskap inn på eiersiden av sine respektive mobilnett. Her kan vi tenke oss innholdsaktører som spesielt attraktive, og man skal ikke se bort i fra at Schibsted velger ett av disse selskapene, som også er den enkleste måten å spre sitt budskap på til et større antall forbrukere. En annen medieaktør kan vi tenkes å høre fra snart; Orkla eier 10 prosent av NetCom.

Dette er hva digi.no tror om den norske UMTS-tildelingen:

  • UMTS-lisens nummer en tildeles Telenor Mobil, om selskapet vil.
  • UMTS-lisens nummer to tildeles NetCom GSM om selskapet vil.
  • UMTS-lisens nummer tre tildeles et konsortium bestående av Bane Tele, Tele 1 Europe og muligens Schibsted foruten Tele 2 Norge/NetCom AB. Her kan det tenkes at flere henger seg på.
  • UMTS-lisens nummer fire tildeles Telia AB og Enitel. Her kan det tenkes at flere henger seg på.
Til toppen