Men har han nå egentlig det? Jeg har lest Kåre Willochs nyeste skriftstykke og gjort meg noen refleksjoner om både teksten og gubben.
Først litt om det mediet Willoch i år valgte da han ville publisere politiske synspunkter som ikke fikk plass verken i TV-ruta eller i en Aftenposten-kronikk.I høst ga Willoch ut en pamflett kalt "En ny miljøpolitikk". Ordet pamflett har vi fra det engelske språket. Det betyr egentlig "flyveskrift", men har også vært brukt om politisk tidsskrifter og reine smedeskrifter. I moderne norsk språkbruk har pamflett helst vært brukt om hefter med politisk innhold, ofte med et agitatorisk eller propagandistisk tilsnitt. Men ordet pamflett holdt på å forsvinne ut av språket vårt fordi pamfletten som medium midt på 1980-tallet så ut til å være utdødd. Mange er ikke klar over at pamfletten faktisk har fått en renessanse i Norge.
Nå, mot slutten av 1990-tallet, har de fleste norske forlag med respekt for seg sjøl atter begynt å gi ut pamfletter. Willochs kom i serien Gyldendals Pamfletter, en serie
som har som motto at den "vil ta opp dagsaktuelle temaer innenfor politikk, samfunn og vitenskap med fokus på miljø, utvikling og internasjonale spørsmål." Det er jo ikke småtterier. Så er da også Gyldendals Pamfletter et samarbeidsprosjekt mellom sentrene for utvikling og miljø ved samtlige norske universiteter, pluss Norges landbrukshøgskole. Redaksjonen av serien holder til ved Universitetet i Bergen.
Sponset av Siemens
"Serien er utgitt med støtte fra Siemens A/S", heter det i en note på bokas bakside. En tysk industrigigant som sponsor for en serie pamfletter om politikk og miljø! Det er sånt som får en gammalraddis som undertegnede til å hoppe i kontorstolen. Så lander jeg igjen, tenker at det er nye tider, og minnes med en viss nostalgi pamflettens forrige storhetstid i Norge, som begynte i 1968 og varte til mot slutten av 1970-tallet.
Den røde syttitalspamflett i Norge var et ektefødt barn av sekstiåttegenerasjonen. Den gangen talte vi likevel ikke om pamfletter. Selv den tynneste bokflis fra Pax fikk status som pocketbok, og i Oktober der jeg var forlegger snakket vi nøkternt om "hefter". Det totale volumet av Pax-pocket'er og Oktober-hefter utgjør atskillige hyllemeter. Det vet jeg, som har en diger samling på loftet.
Hva skyldes gjenfødelsen?
Forlagene gir forskjellige svar på hva som er årsak til pamflettens gjenfødelse. For Gyldendals del er forklaringen grei; forlaget ga ute en JA/NEI-pamflett i EU-stridens hete og fikk blod på tann.
Det ser ut som om pamfletten fyller et hull i den moderne norske medieheimen. Flere aviser har utryddet kronikken. Det langstrakte radiokåseriet er en saga blott. På TV er det vanskelig å framføre et sammenhengende resonnement som varer i mer enn 30 sekunder. Riktignok har vi en flora av forbausende seiglivede, varige tidsskrifter, samt enkelte kometer som blusser heftig opp før de slukner. Men heller ikke tidsskriftene er høvelige fora for meningsytringer av en viss lengde. Og boka er ofte for diger og dyr og for tungvint å produsere.
Gyldendals pamfletter har som regel et sidetall på minst 48. En 48-sider faller akkurat innenfor rammen av hva FN-organet UNESCO regner som bok. Prisbillighet er nødvendig. Willochs pamflett koster 48 kroner. Nøyaktig en krone pr. side.
Willoch selger som hakka møkk
Så spør den kommersielt interesserte: Selger sånt? Svaret er: Ikke bestandig, men av og til. Selv ga jeg ut en artikkelsamling i pamflettform på Oktober i fjor. Den het "Leve republikken!" og besto av et forsvar for de kongelige barnas rett til et privatliv, samt et angrep på monarkiet som statsform i vår tid. Salget var marginalt. Hadde jeg, som er kjent som en notorisk republikansk rabulist, vinklet hele greia annerledes – angrepet kongebarnas privatliv og forsvart monarkiet – ville nok salget gått mer strykende.
Willoch om miljøpolitikk er en annen sak. Ifølge tall jeg har lirka ut av forlaget selger pamfletten hans som hakka møkk. Et førsteopplag på 2000 skal snart være sluttsolgt, et nytt opplag på 1000 er i trykken.
Klart formål, klar adresse
Willoch definerer formålet sitt klart og greit: "Formålet med denne pamfletten er å bidra til debatten om hvorledes man kan stanse ødeleggelsene og gjenreise miljøet. Så skjerper han pennen og skriver: "Man taler gjerne og godt om 'bærekraftig utvikling', men lar avstanden mellom ord og handling bestå. Hvorfor virker politikken slik?" spør det politiske mennesket Willoch, og svarer: "Det er et tidens tegn at ideer oppfattes som mindre forpliktende og mer som midler til makt, og derfor blir skjøvet i bakgrunnen hvis de ikke tjener dette målet. Medier bidrar til forflatningen ved å legge større vekt på maktbevarelse som kriterium for suksess og respekt, fremfor det å stå fast ved prinsipper og mål. Miljøpolitikken blir lett skadelidende ved dette. Den kan ikke nå målene uten at noen tilvante goder blir mindre tilgjengelige."
Willoch tordner videre (i den grad han kan sies å tordne) mot pragmatismen og den kortsiktige tenkningen. Adressen hans synes klar: Han angriper sin gamle yndlingsfiende Gro Harlem Brundtland og hennes Arbeiderparti. Han fyrer av sine skriftlige prosjektiler mot den miljøpolitikken Thorbjørn Jagland akter å føre i Det norske huset.
Sjuende far i huset
Mange i Høyres Hus oppfatter nok Kåre Willoch som en sjuende far i dette huset, og drømmer om den dagen det blir tyst i hornet oppe på veggen. Før så skjer, velger man å tie ham ihjel. Så nært som samarbeidet er i den miljøpolitiske storkoalisjonen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, er signalene Willoch sender ut også ubehagelige for det partiet han tilhører og som gjorde ham til statsminister.
De truslene mot miljøet Willoch observerer når han skriver at "Farten mot avgrunnen øker!" er de samme som mange ser: Økende forurensing, drivhuseffekten, en mulig kommende global matkrise.
Hvilke tiltak anbefaler han? Willoch går sterkt inn for at dyrkbar jord i Norge må beskyttes. Her kommer jeg til å ta ham på ordet og bruke argumentene hans i min strid mot Høyre i min hjemkommune Rygge som ønsker å legge ut 600 mål av den beste dyrkbare jorda i landet vårt til golfbane.
"Man må bevare olje- og gassreserver for kommende generasjoner," heter det i pamfletten. Her tar Willoch en viss sjølkritikk for at det ikke i hans egen regjeringstid ble grundigere diskutert hvordan veksten i den norske oljeproduksjonen måtte kontrolleres. I dagens situasjon klinker han til med hard kritikk av den voldsomme produksjonen i Nordsjøen.
Gasskraftverkene som er blitt Jens Stoltenbergs flaggsak har ingen tilhenger i Willoch. Han går konkret inn for at minst ett av de to planlagte gasskrafverkene bør forkastes, og antyder sterkt at det ville være best å droppe begge to.
Økologisk skattereform
Willoch har i løpet av året opptrådt som en ihuga kritiker av de verste skjevhetene i det norske skattesystemet, som har gjort Norge til et skatteparadis for de rike. Han har talt myndig om nødvendigheten av å få en helt annen beskatning av kapitalinntekter og aksjegevinster. Og jeg – som har talt med samme sinte tunge om dette – har svingt hatten i lutter begeistring.
Nå går Willoch videre og vil ha "grønne" skatter og avgifter. Han tar til orde for intet mindre enn en økologisk skattereform, og skriver: "Retningslinjen må være lavere eller ingen skatter på arbeid og arbeidsinntekt, og høyere skatter på energi og annet forbruk av knappe eller forurensende ressurser."
For en slik reform argumenterer han klart og konsist og er i samme polemiske form som den Willoch vi husker fra TV-debattene. Han talte også dengang meget om skatt og avgifter, som han ønsket redusert. Nå vil han sette inn et grønt støt, og på heilnorsk vis prøve å løse verdensproblemene gjennom avgiftspolitikken.
Men er han blitt marxist?
Begeistrede salongradikalere har gått så langt som å utrope Kåre Willoch til marxist. Det er etter min mening å gå noe for langt. Som "elderly statesman" er han blitt mer kritisk til det systemet han tilhører, og miljøkritikken hans kan godt tolkes som en systemkritikk.
Noen samfunnsstormer er Willoch likevel ikke blitt. Jeg skvatt da jeg leste følgende: " – observatører med sans for marxistisk analyse, vil lett komme til at miljøvirkningene nok likevel ikke avgjør saker som bygging av gasskraftverk. Man må se på de økonomiske interessenter bak planene, og hvilken innflytelse de har."
Nå er'n virkelig på galeien! tenkte jeg. Men Willoch ror seg fort inn til trygt land igjen. Han omtaler storbedriftene som står bak gasskraftverkplanene – Statoil, Statkraft og Norsk Hydro – som statseide bedrifter. Den sosialdemokratiske teorien om at statlig eiendomsrett er mer demokratisk stemmer ikke, etter Willochs mening. Det grunngir han med at erfaringen viser at det er omvendt: "Store og rike statsbedrifter får lett uimotståelig innflytelse over staten."
Så tar han faktisk Karl Marx sitt navn i sin munn! Han gjør det, når han konkluderer slik om gasskraftspørsmålet: "Efter at denne gruppe av særlig innflytelsesrike kjempebedrifter – efter norske forhold – kom frem til at de ville bygge gasskraftverk i Norge, steg sannsynligheten for gjennomføring til nær sikkerhet. Prosjektet trenger riktignok konsesjon, men eierne er selv konsesjonsmyndighet. Miljødebatten om saken blir lett det som Karl Marx kalte en 'ideologisk overbygning' over en materiell interesse."
Nettet er åpent, gamle ørn!
Ingen blir marxist av å nevne et av Marx' begreper. Willoch er kritisk til de mest aparte utslagene av den norske statskapitalismen, men framstår ikke som noen kritiker av selve kapitalismen, og heller ikke av den ekspansjonen norsk oljekapital – både statlig og privat – foretar i utlandet. Skal Willoch gi sine kritiske visjoner mer luft under vingene, må han gi til beste en analyse av hva den norske oljeimperialismen vil føre til.
Som en utfordring til Willoch (nettet er åpent, gamle ørn!) skulle jeg gjerne hatt hans synspunkt på at det helt og holdent privateide Saga Petroleum nå kjøper britiske Santa Fe, i den klare hensikt å øke Sagas produksjonspotensiale i Nordsjøen. Kritiske røster har hevet seg i næringslivsavisene. Ikke fordi Saga vil bidra til å øke tempoet i dansen omkring gullkalven i Nordsjøen, men fordi Saga muligens betaler overpris for Santa Fe.
Willoch skriver: "Samfunnet må bestemme hvor fort vi skal tømme oljekildene."
Har han sett noen tegn til at samfunnet – øst eller vest for Nordsjøen – har vist tegn til å ville bestemme noe som helst når det gjelder Sagas tempo etter at Santa Fe er sikret?
Det skulle også vært inderlig moro å få et pip fra hornet i anledning av at Statoil nå går inn i Venezuela for å bore i jungelen ved Orinoco etter den siste sorts drivverdige hydrokarboner som finnes på kloden – rein og skjær asfalt. Som skal mikses med vann og brennes i kraftverk i Europa og USA.
Besteborgerlig bestefar fra Bestum
Min oppfatning av den aldrende Kåre Willoch er at han ikke er blitt noen radikaler. Han har likevel tatt et utviklingssprang: Han har utviklet seg fra å være en avhengig konservativ til å bli en uavhengig konservativ, men stadig en konservativ i betydningen virkelig verdikonservativ.
Jeg husker den avhengige Kåre Willoch som råka ut i kjempetrøbbel fordi det ble dokumentert at han mens han satt på Stortinget mottok lønn både fra Industriforbundet og Rederforbundet. Disse båndene til sentrale maktaktører og mektige lobbyister var simpelthen ikke noe særlig bra, og kunne i et samfunn som USA ha kostet Willoch hans politiske liv. Samtidig var han i sin karriére som Høyre-politiker naturligvis avhengig av støtte fra partiet, også fra de mest innbitte kremmersjelene og stokk konservative pengepugerne.
I dag oppfatter jeg Kåre Willoch som i hovedsak en fortsettelse av hva han var i yngre dager. Han er blitt en besteborgerlig bestefar fra Bestum og står godt plantet i tradisjonen. Misforstå meg ikke; dette er i utgangspunktet ikke negativt ment (og fra et dikterisk synspunkt lå det et fint lite stavrim på lur her!) Man er nå engang den man er. De fleste mennesker forandrer seg lite i et livsløp – og blant dem som forandrer seg, forandrer avsindig mange seg til det verre. Gi meg heller en frispråklig og frittenkende Willoch – om enn aldri så moderat endret – en hele bønsjen av avdanka raddiser som har endret alt de sto for!
Jeg tror et viktig motiv for Willochs miljøengasjement er at han ønsker å ta på seg et bestefaderlig ansvar. Han prøver å beskikke sitt hus for å overlevere det mest mulig uplyndret til barnebarna. Ansvaret hans bunner i en borgerlig dannelse som begynner å bli sørgelig mangelvare i de kretser – i den grad slik dannelse i det hele tatt finnes lenger.
I Høyres Hus er det ikke en kjeft igjen som kunne greid å formulere det samme som Willoch. For et samlet Høyre ser (for en fordomsfull iakttaker av min type) ut til å ha boligskatten som eneste fanesak og makt uten akkompagnement av nyskapende idéer og staute prinsipper som sin kjæreste ambisjon. Kunne det skje at partileder Jan Petersen uttalte seg om en ny miljøpolitikk med sting i -javisst, men bare under skarp tortur! Den ungdommelige nestleder Børge Brende fortoner seg som en miljøpolitisk olding i forhold til sprekingen oppi hornet.
Blant arkitektene til Det norske hus som Thorbjørn Jagland & Co. planlegger vil Willochs synspunkter ganske sikkert bli møtt med isnende taushet og gørrkalde skuldre. For der i gården er man ikke lenger gammeldagse kraftsosialister, der er hele gjengen blitt kraftkapitalister.
For å si det med il maestro slik han mælte under sitt statsbesøk i Statene: Have a good day!
