Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (bildet) sier at omstillingen i norsk økonomi begynner nå. IKT-politikken trenger noen handlingsregler, mener bidragsyter Arild Haraldsen. (Foto: Pedersen, Terje)

KOMMENTAR: IT i praksis

Norsk IKT-politikk trenger noen handlingsregler

Politikere og etatsledere må bli mye tøffere.

IKT-Norge inviterte til en stor samling på Tøyen i forbindelse med lanseringen av den årlige beretningen om «rikets tilstand», dvs. Rambølls «IT i praksis 2016».

Ved presentasjonen av rapporten – og ikke minst den etterfølgende debatt – slo det meg at Norge hadde hatt godt av å innføre noen handlingsregler i IKT-politikken. Tanken er hentet fra vår forvaltning av oljererikdommen, og Kristin Clemet tok nylig til orde for at vi bør ha flere slike handlingsregler på flere politikkområder.

Langsiktig

Handlingsregelen innen oljepolitikken går som kjent ut på  at det skal være en grense for hvor mye en skal kunne ta ut av avkastningen av oljefondet hvert år.

Tilsvarende regel finnes innen finanspolitikken; renten fastsettes av Norges Bank og ikke av Finansdepartementet, dvs, politikerne. Hensikten er å fjerne politikernes fristelse til kortsiktige vedtak som har store negative konsekvenser over tid. Reglene baserer seg også på at det er faglige synspunkter som skal være avgjørende, ikke kortsiktig politisk gevinst. Reglene er også velegnet fordi den gjelder uansett hvem som sitter i regjering, og er altså bærekraftig over tid.

Og det er den situasjonen vi står ovenfor i dag. Som statsråd Jan Tore Sanner sa innledningsvis: «Omstillingen i norsk økonomi begynner nå». Det betyr at også offentlig sektor må omstille seg. IKT, digitalisering og norsk økonomi hører imidlertid sammen. Kortsiktige vedtak om «digitaliseringen» i offentlig sektor» kan svekke norsk økonomi. En bør derfor begynne med å innføre to handlingsregler:

Handlingsregel 1: Digitaliseringen skal føre til at det ikke skal være noen netto vekst i driftsutgiftene eller i antall ansatte offentlig sektor i forhold til dagens situasjon. Samtidig skal offentlig sektor som helhet, vise en produktivitetsvekst på minst en halv prosent hvert år.

Handlingsregel 2: En skal la privat næringsliv utvikle IKT-løsninger for det offentlige der dette er hensiktsmessig. Staten skal ikke utvikle IKT-løsninger som er i konkurranse med tilsvarende private IKT-løsninger, eller på annen måte la offentlige IKT-løsninger skape konkurransevridninger i et marked.

Hvordan kan disse handlingsreglene begrunnes?

Gevinstrealisering i form av reduserte kostnader og bemanning

Veksten i offentlig sektor skal altså være 0. Det har sammenheng med at offentlig sektor i dag er for stor både målt i forhold til brutto nasjonalprodukt, og ikke minst i forhold til antall ansatte. I tillegg er produktiviteten vesentlig lavere her enn i privat sektor, jfr. hva produktivitetskommisjonen har sagt.

Dette skaper et problem for hele den norske økonomien, fordi produktivitetsveksten i privat sektor smitter over til offentlig sektor i form av en høyere lønnsvekst. Lavere produktivitetsvekst i offentlig sektor fører derfor til at det blir stadig dyrere å produsere og levere offentlige tjenester.

En slik handlingsregel er ikke noe nytt for offentlig sektor.  Kåre Willoch lanserte i sin tid en regel om at offentlige utgifter ikke skulle vokse mer enn økonomien generelt.

Må bli langt tøffere

Hvordan skal dette gi seg utslag i digitaliseringen av offentlig sektor?

Det er to problemområder:

Det ene er at det ikke blir skapt de gevinster som blir forespeilet når investeringsbeslutningene blir tatt. I den grad det «tas ut» gevinster er det i form av kvalitative elementer som effektivisering av prosesser eller bedre tjenester. Det er nesten aldri i form av reduserte driftskostnader eller redusert bemaninng. Dette ble grundig dokumentert i en Difi-rapport i fjor, presentert på en konferanse i desember. Rambøll-rapporten av i år peker på at 82 prosent av offentlige virksomheter opplever manglende kultur og prosesser, som en av de største hindringene for å realisere gevinster.

Her må en bli langt tøffere. Konsernsjef Øystein Moan i Visma sa det slik under debatten at han fremdeles hadde til gode at f.eks. en ansvarlig i helsesektoren sier at nå må vi spare 20 prosent av administrasjonskostnadene, slik at vi har råd til å kjøpe den kreftmedisinen vi trenger, eller til å bygge/drifte nytt sykehjem i nærområdet.

Difi-direktør Steffen Sutorius sa at slike målbare parametre ikke inngår i styringsdialogen mellom departement og etatene i dag, og - la til - det bør de. Det er nok et tankekors at Lånekassen – som ledes av Marianne Andreassen, medlem i produktivitetskommisjonen, - nå har besluttet å legge ned distriktkontorer for å sikre at de IKT-investeringene de har foretatt, gir konkrete gevinster. 

I klartekst betyr dette at politikere og etatsledere må bli mye tøffere; departementet må sette krav til at effekter skal hentes ut i sine tildelingsbrev og i styringsdialogen med etatene, og etatslederne må må måles på det. Politikerne må bli tøffere i sin krav, og etatslederne mer effektive i sin oppfølging.

Lære seg å prioritere

Det andre problemet ligger i investeringsviljen.

Det blir strammere tider økonomisk, også i offentlig sektor. Formålet med handlingsregelen skal jo være å tvinge en hel generasjon politikerne til å innse at i stedet for at de hvert år får mer å rutte med, må de nå hvert år bruke mindre. De må altså lære seg å prioritere - den verste øvelsen en politiker skal utføre.

Paradoksalt nok kan dette gå ut over investeringsviljen til IKT-systemer. Det er lettere å kutte der enn å øke budsjettene til alle gode formål. Men å innse at investering i IKT er en investering i å kutte kostnader, vil være en krevende oppgave. Statlig sektor står i dag overfor store og tunge investeringer som må gjennomføres, etterslepet er stort, selv om vi her snakker om miliiardinvesteringer.

Da er det to utfordringer. Den ene er å sette ytterligere trykk på å oppnå faktiske gevinster ved IKT-investeringene, og at en må ha etatsledere som innser at det er dette jobben deres går ut på.

Den andre utfordringen henger sammen med handlingsregel nr. 2:

La private IKT-aktører i større grad levere løsninger til offentlig sektor i et velfungerende konkurransemarked.

Ett av de viktigste funnene i Rambøll-rapporten er ikke at kommunesektoren har et sterkt behov for felles digitale løsninger, men at private leverandører i stor grad kan tilby slike løsninger. Systemer for barnehagesøknader ble nevnt som ett eksempel; rapporten nevner adskillig flere.

Igjen var det Øyvind Moan som pekte på at kommunale tjenester - når det gjelder digitale løsninger – egentlig har et verdensmarked, mens statens oppgaver og behov for IKT-løsninger er mer unike.

Det ligger altså en stor fordel for kommunemarkedet i større grad å slippe inn private aktører med gode innovative løsninger. Det samme gjelder innen helsesektoren og velferdsteknologi.

Men da må det til en bedre samordning mellom stat og kommune, også når det gjelder å heve kompetansen hos kommunene når det gjelder innkjøp av IKT-løsninger, mer innovativ utnyttelse av teknologi, og i større grad bruke leverandørenes erfaringer og løsninger i stedet for detaljerte kravspesifikasjoner. Når regjeringens stortingsmelding om Digital Agenda fikk så positiv omtale av de fleste miljøene, var det nettopp fordi den signaliserte at dette ville skje. Departementet må levere på dette i 2017 når Digital Agenda er ferdigbehandlet i Stortinget i høst.

Nytt og utradisjonelt

Nå vil en kunne innvende at dette er et politisk-ideologisk spørsmål: Vi kan ikke privatisere offentlige tjenestetilbud.

Men slikt samarbeid eksisterer allerede i dag på statlig side. A-ordningen er et eksempel, det nylig startede samarbeidet mellom finansnæringen på den ene side, og skatteetaten og Brønnøysundregistrene på den andre, er et slikt eksempel.  Og det er fullt ut mulig å tenke nytt og utradisjonelt på dette området. Skattedirektør Hans Christinan Holte nevnte for eksempel som en mulighet at skattetatene kunne dele informasjon med forbrukerne om håndverksbedrifter etc. Det er nødvendig å tenke nytt og kreativt om mulige samarbeidsrelasjoner mellom offentlig sektor og privat næringsliv eller innbyggere.

Det spennende var jo at alle i paneldebatten pekte på dette både som en mulighet for å få ytterligere fart på «digitaliseringen av offentlig sektor», men også at dette ville gi verdi og gevinster for privat sektor, som i sin tur igjen vil gi nye arbeidsplasser. Det vil også kunne bidra til finansieringen av IKT-løsningene ved at IKT-leverandørene tar en større risiko i håp om større gevinster.

Men – og det er et men her. Det må tas en grundig diskusjon om hva som må og bør være offentlige oppgaver og hva som kan overlates til private. Det ble f.eks. fra BankIDs side pekt på at når staten utvikler et Nasjonalt ID-kort med eID, som angivelig skal tilbys gratis til alle nettsteder, innebærer det et inngrep i et allerede eksisterende privat marked. Jan Tore Sanner beroliget imidlertid med at bransjen hadde lite å frykte på dette området. Om det var noen som ble beroliget av det, skal være usagt: En ante nok her en smule uenighet mellom justisdepartementet og KMD?

Poenget er at staten må være ryddig i sin rolle mellom det å være etterspørrer og det å være tilbyder.

Presentasjonen av Rambøll-rapporten og den etterfølgende debatt, var så konstruktiv og god at statssekretær Paul Chaffey ønsket at man «rigget til» flere slike fellesarenaer hvor næringslivet møter offentlig sektor.

For min del merker jeg en stadig større ærlighet fra sentrale etatsledere om hva problemene er, og en større åpenhet om hvilket bidrag privat sektor kan gi.

I mellomtiden må fremsynte politikere vedta de to handlingsreglene som her er foreslått. Tanker er «freeware».

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)
Til toppen