(Bilde: Kurt Lekanger)

– Det er flere grunner til å kutte i de store offentlige IKT-miljøene

Mye kan overlates til det private markedet, skriver Arild Haraldsen.

Synspunktene på statsbudsjettet når det gjelder «digitaliseringen» av offentlig sektor, er mange. De fleste forholder seg til den pressemelding som Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har sendt ut, og som viser at offentlige IKT-prosjekter øker fra drøyt 700 millioner til 1,2 milliarder på neste års statsbudsjett. Det er jo bra – isolert sett. Men skal alt dette utvikles av staten selv eller skal man ta i bruk markedet og eventuelle løsninger som allerede finnes? Skal staten utvikle IKT-løsninger som er i konkurranse med det private markedet?

Hva sier Regjeringen selv om dette?

Nasjonalbudsjettet er Regjeringens strategidokument som beskriver hvilke utfordringer Norge som nasjon står overfor, og som angir hvordan de skal løses. Her heter det: «Offentlig sektor bør i utgangspunktet ikke skjermes fra konkurranse fra private. Effektiv ressursbruk tilsier at en gitt tjeneste må leveres av den mest effektive leverandøren, uavhengig av om den er privat eller offentlig.» (side 112). Dette må forstås slik at staten ikke nødvendigvis behøver å utvikle IKT-løsningene selv, men overlate det til det private markedet etter konkurranse.

Dette må forstås slik at staten ikke nødvendigvis behøver å utvikle IKT-løsningene selv

Men går en til selve statsbudsjettet, finner en ikke ett ord om dette. Hverken i pressemeldingen fra KMD, i selve budsjettproposisjonen fra KMD, eller i noen av de andre departementers budsjetter. Digital Agenda som nå er til behandling i Stortinget, sier kun om dette at «markedet skal brukes når det er hensiktsmessig». Det er altså ikke samsvar mellom strategi og handling.

Ett av eksemplene er eHelsekort for gravide. Når Abelia her på digi.no stiller spørsmålet om det er nødvendig at staten utvikler dette selv siden gode løsninger angivelig finnes på markedet allerede, blir svarene fra eHelse-direktoratet vage, siden dette er et politisk spørsmål.  Men la oss da ta den politiske debatten som egentlig dreier seg om hva som bør være statens kjernevirksomhet og hva bør overlates til markedet.  For Nasjonalbudsjettet sier faktisk noe politisk – og prinsipielt – om dette:

Strategianalysen: Norges utfordring

Det mest sentrale tallet i Nasjonabudsjettet er 1 500 milliarder kroner.

Det er tallet for de samlede driftsutgifter. Det utgjør ca. 60 % av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er om lag 50 % høyere enn for 50 år siden og markert høyere enn i andre land. Hvordan kan disse utgiftene kuttes slik at vi får en slankere og mer effektiv offentlig sektor?

Nå er det ikke slik at vi kan sammenligne landene direkte da det er avhengig av hvilke arbeidsoppgaver offentlig sektor utfører. Det kan være forskjellig fra land til land selv om noen sentrale oppgaver som forsvar, politi, rettsvesen og offentlig administrasjon, er kjerneoppgaver i alle land. Men det som kjennetegner norsk offentlig sektor, er at individbaserte tjenester som helse, omsorg og utdanning i hovedsak utføres av det offentlige selv, og at tilgang til tjenestene er tilnærmet gratis. I andre land er dette delvis ivaretatt av private tjenester. Samtidig er flere av disse tjenestene arbeidsintensive, og kan effektiviseres ved hjelp av IKT og endrede arbeidsprosesser.

Det som særpreger Norge, er at presset på slike tjenester vil øke som følge av aldersfordelingen i samfunnet med økende eldrebølge og redusert arbeidsstyrke. I og med at disse tjenestene er tilnærmet gratis her i landet, i motsetning til i andre land, er også etterspørselen stor.

Dette har ført til en kraftig vekst i antall ansatte i offentlig sektor; om lag en tredjedel av arbeidsstyrken her i landet er ansatt i offentlig sektor – 2/3 av dem i en kommune. Den store veksten kom i perioden 1979 til 1990 og har sammenheng med utbyggingen av våre velferdstjenester. Siden 1990 har veksten i privat næringsliv og offentlig sektor vært omtrent lik, men i de senere år har veksten i offentlig sektor vært større. Helse- og omsorgssektoren har vokst relativt mer enn befolkningsveksten. Det skyldes rett og slett at etterspørselen etter slike tjenester har økt, og at kvaliteten er blitt bedre.

Hvordan løse dette problemet?

For å dempe etterspørselsesveksten av helse- og omsorgstjenester, kan man innføre delvis brukerfinansiering eller innføre vesentlige høyere skatter enn i dag. Det ønsker ingen av de politiske partiene da det vil kunne føre til en skjevdeling av slike tjenester - de som kan betale, får god omsorg; de andre ikke. Produktivitetskommisjonen sier derfor at det er nettopp innenfor helse- og omsorgstjenesten (i tillegg til politi, samferdsel og utdanning) effektiviseringen i form av «digitalisering» må komme, og at dette, av hensyn til statens samlede utgifter, i størst mulig grad må skje av eller i samarbeid med privat sektor.

Hva må gjøres?

I privat næringsliv vil en i en krisesituasjon se på hva som er kjernevirksomheten, og hva som kan være tjenester og produkter som utvikles av andre. Man får ingen bærekraftig finansiering av fremtidige offentlige tjenester uten å skille ut sekundæroppgavene i stat og kommune. Dette gjelder så vel kantinedrift som IKT-utvikling og drift. Kjernespørsmålet er derfor hvorfor offentlig sektor skal holde seg med store IKT-miljøer fremfor å kjøpe tjenesten fra privat sektor.

Kjernespørsmålet er derfor hvorfor offentlig sektor skal holde seg med store IKT-miljøer fremfor å kjøpe tjenesten fra privat sektor

Det finnes derfor flere grunner til å kutte i de store offentlige IKT-miljøene:

Bruk av IKT er en viktig drivkraft for produktivitetsvekst. Samtidig kan ikke Norge være noen ledende utvikler av teknologi annet enn på spesielle områder. Forskning har vist at land som kan forstå og ta i bruk teknologi som andre har utviklet (såkalt catch-ups), kan oppleve betydelig økonomisk vekst.

For å oppnå det må en ha et åpent marked for bruk av teknologi fra utlandet, konkurranseregulerende tiltak som gjør at norske og utenlandske bedrifter kan konkurrere på like vilkår, at det offentlige og private ikke konkurrerer på det samme marked, og – ikke minst – et utdanningsopplegg som gjør at en i størst mulig grad kan nyttiggjøre og tilpasse seg disse nye teknologiske løsninger, såkalt teknologispredning.

Produktivitetskommisjonen har vist til at land med få konkurranseregulerende tiltak, har høyere produktivitetsvekst enn andre. Dette har sammenheng med at reguleringene skaper etableringshindre, svekker konkurransen mellom aktørene, og gir lite motivasjon for nyutvikling og innovasjon. Dette gjelder ikke minst der offentlig sektor selv utvikler og tilbyr løsninger i markedet i konkurranse med private aktører.

Ved å overlate IKT-utviklingen i større grad til det private markedet, vil det skape flere norske arbeidsplasser i privat sektor fremfor i offentlig sektor. Det er der den økonomiske vekst må komme. Arbeidsplassene her har større produktivitetseffekt i og med at de opererer i et konkurranseutsatt marked som vil drive frem nye og innovative løsninger. I tillegg vil slike IKT-løsninger kunne bli viktige eksportartikler, slik det er innenfor flere IKT-løsninger i dag. Det kan også føre til at offentlige IKT-løsninger kan bli eksportartikler til andre lands offentlig sektor.

Det betyr at selve organiseringen av IKT-utviklingen i offentlig sektor må bli annerledes. I stedet for store IKT-avdelinger som dekker alt fra utvikling til drift, bør en heller konsentrere seg om å danne en kjernegruppe av IKT-spesialister som kombinerer innsikt i etatens «forretningsmodell» med relevant og spisset IKT-kompetanse. I tillegg må en bygge opp økt bestillerkompetanse på innkjøpssiden og få – eller ta i bruk - muligheten til å inngå relasjonsbaserte innkjøpskontrakter.

Statens oppgave blir å utvikle de felleskomponenter som alle etater og private leverandører kan og må benytte seg av, og som vil være et sentralt datagrunnlag for utvikling av mer etatsnære IKT-løsninger. 

Det forutsetter også at etatene selv kan være åpne for å benytte både data og funksjonalitet utviklet ikke bare av private aktører, men også av andre etater. Det igjen forutsetter etablering av et sentralt register (databank) over all funksjonalitet i offentlige IKT-løsninger med tilhørende API-er og informasjonsmodeller.

Men det vesentlige her er at det politiske vedtaket slik det står i Regjeringens «strategiprogram» blir gjort til et operativt mål:

IKT-løsninger skal leveres av den mest effektive leverandøren, uavhengig av om den er privat eller offentlig.

IKT-løsninger skal leveres av den mest effektive leverandøren, uavhengig av om den er privat eller offentlig

Det er viktig at regjeringen gjennom KMD klargjør at dette skal være hovedregelen og ikke unntaket.

På den måten økes tempoet i «digitaliseringen» av offentlig sektor; statens totale utgifter går ned; en skaper en konkurransearena i privat sektor for nye, innovative løsninger; en legger grunnlaget for et eksportmarked for offentlige IKT-løsninger.

Samtidig er dette samfunnsøkonomisk lønnsomt, og bidrar til å skape nye arbeidsplasser i privat fremfor i offentlig sektor. Som jo er Regjeringens mål.

Få med deg denne:
Frykter at staten skal svi av millioner på løsning som allerede finnes »

Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (15)

Kommentarer (15)
Til toppen