Digipost er en av aktørene som tilbyr digital postkasse i Norge. (Bilde: Posten Norge)

KOMMENTAR: Sikker Digital Postboks (SDP)

Sikker digital postboks er fortidens teknologi

Det er nå klart at selvangivelsen vil ikke bli formidlet gjennom Sikker Digital Postboks (SDP) i 2017 som politikerne lovet. Det har ført til at en representant for en av leverandørene beskylder Skatteetaten og Altinn for å undergrave Regjeringens beslutning. Alt mens SDP representerer fortidens teknologi, og mer hemmer enn fremmer digitaliseringen av offentlig sektor.

La oss ta det fra begynnelsen:

I 2012 besluttet regjeringen Stoltenberg II etter anbfaling fra Difi, å etablere Sikker Digital Postkasse (SDP) for innbyggerne. Dette var en beslutning som helhjertet er blitt fulgt opp av regjeringen Solberg. Ja, faktisk synes det som om det prosjektet er regjeringens viktigste digitaliseringstiltak.

Beslutningsgrunnlaget fra den gang er meget interessant å lese i dag.

Tanken er at alle innbyggere og bedrifter skal kunne motta melding om post fra offentlig sektor på en trygg og sikker måte. Konseptet er en del av strategien om digitalt førstevalg, at kommunikasjonen mellom offentlig sektor og bedrifter/innbyggere primært skal være digital. Mens det er obligatorisk for bedriftene, skal det være valgfritt for innbyggerne.

Det var på ingen måte klart hvordan og hvilket alternativ som skulle realisere  dette ønsket.  Man konsentrerte seg om tre alternativer:

  • Økt bruk av postbokstjenesten i Altinn, med eventuell videresending til andre kommersielle postbokstjenester på sikt
  • Privat monopol basert på at det gjøres en anskaffelse i markedet av en felles sikker digital postbokstjeneste for offentlig sektor
  • Et markedsalternativ med anskaffelse av en meldingsformidler og flere postbokstjenester som brukerne kan velge mellom

Utvalget mente det ikke var noen vesentlig forskjell mellom de tre alternativene, hverken funksjonelt eller kostnadsmessig. Alternativ 1 – bruk av Altinn – sa utvalget på kort sikt vil kunne oppfylle kravet om sikker digital postkasse. Utvalget konkluderer imidlertid med at at det er bedre med åpen konkurranse og valg av flere leverandører (alternativ 3), da det vil gi brukerne flere valgmuligheter og raskere utbredelse, selv om dette alternativet vil kreve en noe «tyngre» anskaffelsesprosess og innebære at realiseringen vil skje 6 måneder senere enn ved de to andre alternativene.

Gikk ikke etter planen

Den samfunnsøkonomiske effekt av valg av SDP – uavhengig av alternativ – vil være ca. 100 millioner netto pr. år fullt utbygd.

Regjeringen besluttet å gå for alternativ 3; Difi fikk ansvaret for anskaffelsen, og resultatet ble at en i 2015 fikk to alternative »postkasser» å velge mellom: Digipost fra Posten Norge og danske E-boks.

Det var altså de valgmulighetene som alternativ 3 representerte, som var avgjørende, i tillegg til hurtigere utbredelse og at konkurransen ville føre til at leverandørene hadde egeninteresse av å markedsføre sine produkter slik at staten ved Difi ikke trengte å bruke mye krefter på å markedsføre dette selv.

Det gikk ikke helt etter planen.

E-boks hadde problemer med å levere innledningsvis, slik at de kom sent i gang med å markedsføre sitt tilbud. Resultatet er at vi i dag har et de facto privat monopol i og med at digipost har ca. 90 % av alle brukerne i offentlig sektor (drøyt 1,2 millioner mot E-boks' ca 166 000 brukere).

Men politikerne var ikke fornøyd med utbredelsen. Statsråd Jan Tore Sanner satte som mål at 1,6 millioner brukere måtte være på SPD i løpet av 2016. Det førte til flere «markedsføringskampanjer» i regi av Difi, senest i høst  i form av et brev til de ca 2,6 millioner innbyggere som ennå ikke hadde valgt postkasse. Det førte til at  antall brukere i løpet av kort tid, økte fra ca 1 million til pt 1,4 millioner.

Manglet en «killer app»

Noe av grunnen til den manglende oppslutning, har nok vært at konseptet manglet en «killer app», et dokument som alle må få, nemlig selvangivelsen. Både finansminister Siv Jensen og Jan Tore Sanner gikk derfor for et halvt år siden ut og varslet at skattetrekksoppgaven (skattekortet) og skatteoppgjøret ville bli varslet gjennom SDP og ikke gjennom Altinn som det har vært i tidligere år. Dette skulle skje når det gjaldt skattekortet i desember i år, og skatteoppgjøret til våren 2017.

Dette vil imidlertid ikke skje. Skatteetaten har funnet ut at det byr på tekniske problemer, og vil koste dem 10 millioner kroner hvert år å formidle informasjon om skattekortet og skatteoppgjøret gjennom SDP fremfor Altinn.

Dette har falt noen tungt for brystet. Kommunikasjonsdirektør Elisabeth Gjølme i Posten Norge – en av leverandørene til SDP – har i et oppsiktvekkende innspill på NRK Ytring beklaget seg over at «sentrale aktører som Skatteetaten og Altinn undergraver det enkle og brukervennlige», underforstått å gå i mot at skatteoppgjøret kommer i SDP. Hun går lenger, og ber om at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Digital Agenda, skjærer igjennom og ber om at løsningen blir gjort obligatorisk for alle – SDP er den løsningen som alle skal bruke til alt.

At det ikke bare er Digital Agenda som behandles i Stortinget i disse dager, men også Postens fremtid, er nok ikke uten betydning for hennes innspill.

Lite gjennomtenkt

Hva har vi her? Et prestisjeprosjekt fra Regjeringens side som skal gi en netto innsparingseffekt på 100 millioner kroner i innsparte portokostnader hvert år, og som samtidig er så lite gjennomtenkt at sentrale dokumenter, for eksempel skattemeldingen og skatteoppgjøret (men også andre dokumenter fra kommunen) ikke lar seg praktisk formidle gjennom SDP uten store kostnader. Vesentlige forutsetninger for beslutningen i form av hurtig utbredelse og  konkurranse i markedet har uteblitt. I stedet har man fått  et tilnærmet privat monopol, samtidig som staten bruker store kostnader på å markedsføre konseptet.

Dagens SDP-løsning bidrar kun til å vanskeliggjøre en overgang til reell digitalisering med gevinster langt utover det å spare portokostnader

Samtidig – SDP representerer et gammelmodig teknologisk konsept.

Den forrige regjeringen hadde som mål å få flest mulig skjemaer på nett. Det var et kontraproduktivt mål siden behovet heller var å fjerne flest mulig skjemaer. «Strøm på skjemaene»  var å automatisere en manuell prosess, i stedet for å tenke nytt.

Det samme gjelder SDP – det er å digitalisere brevforsendelsen og brevmottaket (postkassen) slik det er i dag. «Digitale brev erstatter post», sies det. Men i stedet  er behovet å få bort brevene, slik man ønsket å få bort skjemaene.

Det er i den interaktive brukerdialogen mellom etatene og innbyggerne fremtidens teknologiske konsept ligger. Dagens SDP-løsning bidrar kun til å vanskeliggjøre en overgang til reell digitalisering med gevinster langt utover det å spare portokostnader.

Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (22)

Kommentarer (22)
Til toppen