Konkurranse fremmer åpne standarder

Konkurransen i IT-markedet fremmer utviklingen av åpne standarder.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

Kunnskap er blitt kapital. Det er problemet. Kapital må brukes for å få verdi. Det er utfordringen.

Det sies at IT-industriens manglende evne til å lage åpne standarder, hindrer effektiv elektronisk samhandling mellom bedrifter («e-business»). Men konkurransen i IT-markedet er i ferd med å løse dette problemet.

Den viktigste drivkraften for utvikling av åpne standarder for elektronisk samhandling er FN-organet UN/CEFACT og IT-leverandør-konsortiumet OASIS. UN/CEFACT utviklet i sin tid EDIFACT-standarden (dokumentstandard basert på EDI) som den dag i dag er den mest brukte standarden for elektronisk samhandling.

I de senere år har tilsvarende utvikling skjedd på Internett-basert teknologi, særlig XML. I løpet av 18 måneder ble det utarbeidet en standard XML for elektronisk samhandling kalt ebXML. Dette skjedde i et samarbeid mellom UN/CEFACT og OASIS. Arbeidsfordelingen er stort sett den at OASIS står for standardisering av teknologien, mens UN/CEFACT står for standardisering av forretningsprosessene (kalt «core components»). De to siste årene har imidlertid videre standardisering nesten stoppet opp. Årsaken er at IT-leverandørene som inngår i OASIS-samarbeidet, blant dem IBM, Sun og Microsoft, er opptatt av å patentbeskytte sine bidrag til åpne standarder.

Dette er den såkalte IPR-problematikken. IPR står for Intellectual Property Rights, og omfatter patenter på maskinvare, men også opphavsrettslig beskyttelse av programvare og forretningsprosesser. IT-leverandørene vil at også programvare og forretningsprosesser skal kunne patenteres, noe EU motsetter seg.

Nå er det ikke slik at patentbeskyttelse eller såkalte immaterielle rettigheter, er noe nytt. Selv de som sterkest argumenterer for åpne standarder, bruker patentrettigheter til å beskytte seg mot konkurranse. Håkon Wium Lie i Opera Software kaller dette å sette opp «påler» for konkurrentene, altså at det skal være vanskeligere å konkurrere. Også «åpen kildekode»-miljøet påberoper seg opphavsrettslig beskyttelse.

Nå er det ofte slik at en ser normativt – altså bedømmende – på det å patentere idéer og oppfinnelser. Det er pengene og grådigheten som styrer patenthysteriet, er manges mening. Det bidrar til at IT-bransjen stagnerer når det gjelder innovasjon og markedsutvikling.

Men er det nå egentlig slik? Det er et faktum at IT-bransjen i de senere år i stadig større grad søker om patentbeskyttelse for sine produkter. Men det er samtidig et faktum at IT-bedriftene i stadig større grad lisensierer ut sine patentbeskyttede produkter. Dette er nytt da de tidligere beholdt patentene for seg selv da de anså dette som konkurransefortrinn. Flere leverandører er også i ferd med å frigi hele programporteføljen. Et eksempel er Sun som i forrige uke fortalte at de gjør sitt sentrale programvarebibliotek tilgjengelig gratis og åpner kildekoden. Når IT-bedriftene nå i økende grad lisensierer ut – eller frigir til åpen bruk – sine produkter, så har det sammenheng med hvordan IT-industrien har utviklet seg.

Det er tre hovedtrekk som er fremherskende:

  • Bransjens produkter og aktører er blitt mangfoldig og sammensatt. Dette tvinger frem samarbeid både horisontalt, men ikke minst vertikalt. Løsningene som IT-bransjen leverer, er blitt så sammensatte og komplekse at det er en nødvendighet for industrien at de bygger på hverandres produkter.
  • Denne sameksistensen forutsetter også at produktene samspiller, altså at de er «interoperable». Det blir også i stadig større grad et krav fra markedet (kundene) om nettopp «interoperabilitet» i form av åpne standarder. Det er altså en felles interesse mellom IT-aktørene og markedet om utvikling av åpne standarder fordi dette gir større markedsmessig utbredelse og utnyttelse av teknologien.
  • Gjennom hele verdikjeden – og spesielt i forhold til kundeleddet – gis det stadig større rom for nisjeprodukter og nisjebedrifter som øker innovasjonstakten i utviklingen og bruk av teknologi.

Mens beskyttelse av egne konkurransefortrinn tidligere gikk på å begrense tilgangen til produktene, altså grenseflatene, går nå konkurransefortrinnet på utnyttelse av teknologien ved å åpne opp grenseflatene ved hjelp av åpne og billige standarder. Det åpenbare eksemplet er Internett. Hadde ikke Internett vært basert på åpne standarder, ville man neppe oppnådd den nettverkseffekt som Internett har i dag – som plattform for utvikling av en rekke typer tjenester og produkter som øker den totale verdiskapning for brukerne (enten det er bedrifter eller privatpersoner).

Hele denne problemstillingen har sitt grunnlag i at konkurransekraften er radikalt endret. Og det gjelder alle typer bransjer. Det er to elementer som er vesentlig:

  • Kunnskap er blitt kapital. Men den kapitalen får først verdi når den brukes. Men for at den skal kunne anvendes, kan den ikke lukkes inne i bedriftens interne system. Den må anvendes i samspill med andre aktører, aktører man både konkurrerer og samarbeider med.
  • Konkurransekraften er også flyttet fra den enkelte bedrift til verdikjeder eller verdinettverk. Den viktigste verdi ligger i å effektivisere grenseflatene til samarbeidspartnerne.

Dette kan illustreres slik:

Dette er ikke noe spesielt for IT-industrien. Vi kan se på tre eksempler på dette fra tre ulike norske bransjer som alle bruker felles (bransje)standard for samhandling i verdikjeder, og hvor verdikjeden utgjør konkurransekraften:

  • Standardisert boligproduksjon. Aktørene har gått sammen om å bruke standarden IFC som er en objektorientert datamodell som alle aktørene i verdikjeden forholder seg til både under prosjektering, bygging og i driftsfasen. Det reduserer informasjons- og transaksjonskostnadene mellom aktørene (det sies at tidligere ble informasjon mellom hvert ledd i kjeden registrert opp til syv ganger!). Siden aktørene tidligere konkurrerte mot billig arbeidskraft, er konkurransefortrinnet nå endret til effektiv samhandlingsprosess (som reduserer 30 prosent av kostnadene).

  • Standardisert skreddersøm – bilproduksjon. Biler får mer og mer utstyr, noe som gjør bilene stadig tyngre. For å redusere drivstoffsutgiftene, må bilene bli lettere. Svaret er aluminium. Raufoss Technology leverer dette, og lever bra på det. Det er knivskarp konkurranse på kostnader, og kostnadsstrukturen i hele bransjen er fullstendig åpen for innsikt av alle – også konkurrentene. De hevder seg i konkurransen ved å dele teknologien med andre i en «sømløs» samhandling. Konkurransefortrinnet ligger i kontinuerlig innovativ produktutvikling på spesialområdet.

  • Skeddersydd produksjon – produksjon av undersjøiske oljeboreplattformer. Produksjon av olje er blitt stadig vanskeligere både fordi oljen ligger på større dyp, og fordi det blir nødvendig med horisontal boring. Kristin-prosjektet – har Statoil som utbygger og Aker Kværner som kontraktør. De benyttet seg av informasjons-teknologisk samhandling gjennom hele kjeden. Dette er «e-collaboration» i n`t potens. Resultat: Kristin-prosjektet ble levert i tide og i samsvar med budsjett (20 milliarder). Prosjektet har gitt samtlige underleverandører nye konkurransefortrinn i forhold til utenlandske konkurrenter.

I alle tre tilfellene har partene i verdikjeden blitt enige om å etablere felles standarder for elektronisk samhandling. Det innebærer at de involverer samarbeidspartnerne i hverandres forretningsprosesser: De balanserer mellom verdien av felles samhandling og egen integritet med beskyttelse av egne konkurransefortrinn. I tillegg innebærer dette at underleverandørene i realiteten blir innovatørene i kjeden, det være seg aluminiumsprodukter, nye byggeteknikker eller ny teknologi for bedre «haleproduksjon» i gassproduksjonen, det vil si bedre utnyttelse av reservoarene.

Tilbake til IT-industrien: Når nå IT-industrien velger å frigi og lisensiere ut sine patenterte produkter, i stedet for å beholde dem for seg selv i sine egne produkter og løsninger, innebærer det økt fokus på innovativ utnyttelse av teknologi. At det å måtte betale for bruk av et produkt – altså at inntekter hos patenthaveren blir kostnader for brukeren – hindrer bruken, er tvilsom økonomisk teori. Effekten av det å kjøpe et lisensiert produkt inn i egen programvare, vil bli bedre løsninger og større marked; det mer enn oppveier kostnadene ved patentet.

Denne erkjennelsen gir seg nå ventelig utslag i samarbeidet mellom UN/CEFACT og OASIS. UN/CEFACT (og OASIS) laget som nevnt i sin tid ebXML som standard for elektronisk samhandling («e-business»). I de senere år har ikke samarbeidet gått så bra. OASIS har fokusert på utviklingen av UBL (Universal Business Language) – som dels er konkurrerende med ebXML, men som også bruker mange av de samme elementene.

Nå er problemstillingen rundt IPR i ferd med å bli løst, og samarbeidet gjenopptas med sikte på at UBL blir en del av UN/CEFACT-utviklingen. Skjer det vil standardiseringen innenfor «e-business» skyte fart, med for eksempel stor betydning for utviklingen av en internasjonal standard for efaktura b2b, og med ferdigstillelsen av UN/CEFACTs arbeid av generiske og bransjespesifikke «core components».

Et samarbeid UN/CEFACT og OASIS vil ikke være problemfritt – det betyr at flere ulike miljøer vil slåss for sine saker innenfor UN/CEFACT. Men det er bedre enn at det blir to selvstendige leirer. Den praktiske effekt av dette vil ventelig bli synliggjort under UN/CEFACTs møte i Vancouver i mars neste år, og formalisert under UN/CEFACTs plenumssesjon i Geneve i mai.

(Denne problemstillingen vil være ett av temaene i det åpne møtet NorStella arrangerer 8. februar på Bristol i Oslo om «e-business og ebXML». Arrangementet skjer etter oppdrag fra EU, og er gratis for alle. Programmet blir lagt ut på NorStellas hjemmeside primo januar.)

    Les også:

Til toppen