Kunder, pasienter, abonnenter, klienter og den sataniske alliansen

Pasienter og klienter er ut. Kunder er in. Men da islamske ekstremister definerte pressefolk som kunder og krevde inngangspenger på en pressekonferanse, gikk de for langt.

Har du lagt merke til at abonnenter, medlemmer og pasienter er i ferd med å bli helt borte? Neste gang du havner på sykehuset med sprukken milt eller vann i kneet, blir du ikke mottatt som pasient, men som en kunde. Når du melder deg inn i Den Norske Dataforening er du ikke "medlem" nr. 44.444. Nix, du er kunde. Og det nytter ikke lenger å abonnere på strøm fra strømverket. No way, her har vi ikke lenger abonnenter, bare kunder.

Det er en klar vridning i hvordan stadig flere typer virksomheter omtaler sine ...kunder. Hensikten er vel god, og kommer nok som følge av interne bevisstgjøringsprosesser i forhold til hva man driver med, men også sterkt påvirket av et økende krav om valgfrihet hos ...kundene.

I for eksempel helsevesenet kan man føle at ordet "pasient" er for stigmatiserende, grensende til det politisk ukorrekte, mens ordet "kunde" sier noe om at dette er et individ som er kommet for å bli ytt tjenester til, og det er best å yte tjenestene med et smil dersom ikke ...kunden skal løpe avgårde til konkurrenten med sin akutte blindtarmbetennelse.

Samme tendens ser vi kraftbransjen og i medlemsregistrene i foreningsnorge, mens jeg ikke har oppfattet at sosialklienter er blitt sosialkunder ennå.

Arbeidssøkere, asylsøkere og turgåere anses heller ikke ennå som "kunder" av Aetat, UDI og Park og Idrett.

Men det kommer nok.

Heller ikke pressefolk oppfattes i særlig grad som "kunder" i forhold til sine kilder, selv om det i enkelte land og i enkelte medier er blitt svært vanlig å betale for gode historier.

Men de færreste betaler for nyheter. En islamsk organisasjon i London hadde ikke fått med seg nyansene her.

Da de innkalte til pressekonferanse i London torsdag under overskriften "Den sataniske alliansen og den islamske respons" med løfte om at de mest kompromissløse muslimske lederne ville være til stede, og at man ville offentliggjøre en fatwah som fordømmer ethvert angprep på Irak, stilte pressen nysgjerrig og mannsterk opp.

Det de ikke var forberedt på var at sjeik Omar Bakri Mohammeds Al-Muhajiroun-gruppe krevde inngangspenger til pressekonferansen.

De ville ha 30 pund per hode, noe pressen syns var uhørt.

Journalistene nektet følgelig å betale.

Det syns muslimene var urimelig.

- Pressen er vanligvis mer enn villige til å betale for historier, sa Anjem Choudary, gruppens britiske leder, ifølge Wall Street Journal. - Dette er vel ikke så veldig forskjellig, mente han.

Han ble støttet av sjeik Abu Hamza Al-Masri, en egypter med bare ett øye og en metallkrok i stedet for den ene hånden.

Journalistene ventet bortimot to timer på en løsning, og Choudary prøvde å ro situasjonen i land flere ganger. Først tilbød han seg å samle inn visittkort, og sende regningen senere.

Null respons.

Senere tilbød han de som ville konvertere til islam å komme gratis, mens de andre måtte betale 30 pund.

Ingen kunder å få.

Heller ikke propagandavideoene til fem og ti pund var interessant for kundekretsen.

Til slutt ble pressen oppfordret av en forsiktig representant for Euston Plaza til å gi plass, så muslimene kunne komme seg ut av hotellet.

Men den gang ei:

- Kommer ikke på tale, sa journalistene. De flokket seg sammen i gangen.

- Her kommer ingen forbi uten å betale 60 pund per hode.

Ha en god helg.

Til toppen