Langt fremskreden materialtretthet i papir-Aftenposten

Jeg er en entusiastisk konsument av papirbårne data. Jeg elsker mine morgenaviser, og har aldri vært i nærheten av å drømme om å erstatte min papir-Aftenpost med den web-baserte. Men min entusiasme er ikke tilstrekkelig. Nå knaker det i sammenføyningene i distribusjonssystemene for aviser, magasiner og annen manuelt ombåret kunnskap.

I det minste er det hva min observasjonsevne over noen tid forteller meg.

Deler av min tid i de nett-kaotiske årene på midten av 90-tallet gikk med til å spå elendighet og død over nyhetsmedier på papir. Jeg var en av mange i et internasjonalt kor av synsere som mente vi så Internett komme med en kraft som ville blåse etablissementet over ende.

Noen av oss overdrev kanskje en smule.

Liv og lære er uansett ikke alltid samme ting. Selv er og blir jeg en avisoman, på grensen til avisoholiker. Jeg er avhengig av Internett. Ikke desto mindre leser jeg papiraviser og magasiner hver eneste dag, mange ganger om dagen, i mange ulike varianter. Jeg blir rastløs og trist dersom avisen ikke ligger på dørmatta når jeg står opp. Jeg er ikke interessert i å lese min morgenavis og nyte mine cerealier og morgenkaffe foran PC-en. Jeg følger gjerne nyhetsbildet på nett resten av døgnet, men syns likevel det er helt i orden, og simpelthen en fortreffelig ordning at Amund Djuve, Einar Hanseid, Trygve Hegnar og andre kloke avisledere akkumulerer og oppsummerer stoffet for meg, og serverer det i passelige doser spredd over et antall sider én gang i døgnet.

På papir.

Men nå er altså distribusjonssystemene for papirbårne data i ferd med å bryte helt sammen.

Ta Posten. Posten virker ikke lenger. Mitt papirbaserte Business Week pleier å komme i postkassa i en gang hver andre, tredje, fjerde uke, og da gjerne i klaser på 2-3 stykker i slengen, til tross for at jeg nesten er helt sikker på at magasinet egentlig skal komme en gang i uka. Stadig vekk sender postbudet posten tilbake til avsender med beskjed om at vi ikke finnes, til tross for at de samme menneskene har bodd her i den samme leiligheten i flere år. Det største kunsttykket skjedde da husets konfirmant ikke mottok et hundre prosent korrekt adressert brev med gave i for et par år siden. Det sto ikke avsender på konvolutten, men noen i posten åpnet det, fant to fornavn tante y og onkel x, og greide å få det tilbake til avsenderen i Nord-Trøndelag på grunnlag av dét, til tross for at samme etat ikke greide å finne gutten som har bodd her hele sitt liv og var oppført med fullt navn på brevet og postkassa.

Det finnes utallige andre eksempler. Fra min postkasse, og sikkert din.

Så posten kan vi avskrive. De er ferdige, slik de fremstår i dag. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Mange av mine nyhetskilder kommer med postbudet. Det finnes jo ingen alternativer. Bortsett fra Internett da. Men det blir som sagt ikke helt det samme. Det er en håpløs situasjon.

Nesten verre er det at papirombæringssystemet til Aftenposten også bærer sterke tegn på langt fremskreden materialtretthet. Den kostbare distribusjonsformen er dessverre, dessverre, dessverre i ferd med å gå ut på dato. Min kjærlighet for papirbårne nyheter vil derfor kanskje snart bare være et sårt minne, en forgangen kjærlighetssorg.

De siste årene har vekselvis velferdssamfunnet (som ikke lenger kan friste bortskjemt velstående ungdom med småpengene en budrute kan gi) og Gunnar Nordbys grafiske klubb (som vel også er et fenomen bare et altfor velstående samfunn kunne frembringe) langsomt bøyet den tidligere så rakryggede tanten i Akersgaten, forsumpet hennes ulastelig rykte og i stigende grad avskåret henne fra den jevnlige kontakten med sine lesere.

Min yndlingsavis er Aftenposten Aften. Hun går bare under kjælenavnet "aff-aff" internt i familien. Det er en utmerket lokalavis for Oslo-regionen som jeg gleder meg til å lese hver ettermiddag.

Jeg blir så fortvilet når hun ikke kommer.

Hun kommer ikke lenger.

Det begynte med at vi avbestilte i vinterferien, uke 8. Avisen skulle etter planen komme tilbake mandag i uke 9. Mandag kom. Morgenavisen kom. Ettermiddagen kom.

Aff-aff uteble.

I morgen, tenkte jeg, og unnlot å ringe det nummeret jeg har ringt så mange ganger tidligere, 05040.

I morgen kom og dro med seg ettermiddagen. Ingen aff-aff. Jeg ringte 05040. 70 øre startpris og ellers vanlige tellerskritt, sa damen som svar på mitt første spørsmål, som jeg fikk inn etter å ha lyttet til ventemusikk som summert opp i kroner anslagsvis tilsvarer tre av krediteringene tante gir for en uteblitt avis.

Deretter sa hun ikke så mye mer, for vi ble brutt. Tuut-tut-tut.

Jeg sendte en mail til kundeservice@aftenposten.no. Intet svar. Tredje dags ettermiddag kom, fremdeles ingen aff-aff. Jeg sendte ny mail. Fikk svar 24 timer senere. "Skulle ikke være noen grunn til ikke å levere her. Har sendt melding til budet".

Fjerde dag. Ingen aff-aff. På naboens dørmatte lå det et eksemplar av den forjettede avis, på min lå Avis 1. Jeg ringte 05040 igjen. Vente, vente. En stemme sier at hvis jeg ringer et annet nummer, får jeg en automat som kan ta opp min klage. OK. Automaten avkrevde meg mitt telefonnummer, og erklærte at jeg har rett på morgen- og aftenavis, og ba meg fortelle hvilken som manglet. Aftenavisen, tast 2, svarte jeg. Leveringsfristen er klokken 17.00, sa automaten og la på uten videre dikkedarer. Jeg så på klokken. Den var 16.25. På matta til naboen lå definitivt aff-aff, og noe slikt lå ikke på min matte. Var det rimelig å forvente at budet skulle komme tilbake med min avis før kl 17.00? Lite trolig. Jeg ringte 05040 igjen, og ventet på human interaction. En damestemme svarte, men rakk ikke å presentere seg før det igjen sa tuut-tut-tut.

Vi var brutt.

Adrenalinnivået vokste. Men jeg ville ikke gi meg denne gangen. Etter enda flere kroner til Telenor, fikk jeg endelig svar av en som ikke la på røret med det samme.

Kundekonsulenten hadde ingen god forklaring på at jeg ikke fikk avisen. Men han skulle si fra til budet. Han hadde imidlertid en forklaring på at jeg fikk Avis 1.

- Alle som ikke får Aftenposten, får Avis 1, sa han.

- Men jeg avbestilte Aftenposten fordi jeg skulle reise bort på vinterferie, sa jeg. - En viktig grunn til å avbestille aviser i ferien, er at det ikke skal samle seg fraværsbevis på dørmatten. Men hvis jeg avbestiller Aftenposten, legger altså budet Avis 1 der i stedet?

- Ja, sa han, og var kundevennlig hjertens enig i at det var kårni. - Men sånn er reglene, sa han. - Du kan imidlertid reservere deg mot Avis 1.

Jeg forklarte ham at jeg allerede for et år eller to siden bestilte gratisavisen Avis 1, derfor ville jeg helst ikke reservere meg mot den. Jeg er som sagt avisoman, og tar gjerne en avis til på dørmatta. Men det forutsetter at jeg er hjemme. Siden jeg bestilte, og fikk bekreftet bestillingen, har jeg ikke fått Avis 1 én eneste gang.

Bortsett fra i vinterferien antar jeg. Og uka etter.

Men saken var grei. Reglene, som jeg forstår er nye av året, sier at dersom jeg abonnerer på Aftenposten, får jeg ikke Avis 1, uansett. Unntaket er hvis jeg midlertidig avbestiller Aftenposten. Da får jeg straks Avis 1. Men da får jeg ikke lest den. Derfor kunne jeg like godt reservere meg mot Avis 1 en gang for alle.

Skjønner du hva jeg mener? Langt fremskreden materialtretthet. Sammenbruddet er nær.

Til toppen