Høyt spill i IBM - kodenavn "Manhattan"
Blådressene i IBM var bekymret. Mens det ene selskapet etter det andre hadde tjent millioner på den gryende PC-revolusjonen, hadde ikke IBM vært i nærheten av å lukte lunta. 70-tallet var ferdig, og det IBM kunne stort sett bare bidra med tabber i PC-historien (som IBM 5100, en svær bordmaskin med en knøttliten skjerm).
IBMs styreformann skjønte at noe måtte gjøres, og en dag samlet han en elitegruppe bestående av selskapets mest suksessrike ledere til et hemmelig møte. På agendaen var det bare én sak: "Prosjekt Manhattan".
Prosjektets mål var kort og greit. En skulle se på mulighetene for å bygge en PC som markedet ville ha, og sette en endelig stopper for langhårede ungdommers stadige ydmykelse av verdens største dataselskap. Under dekke av at IBM ønsket å gjøre en markedsundersøkelse, ble Microsoft bedt om å undertegne en non-desclosure-avtale, slik at IBM kunne senere eventuelt kunne nekte for at det overhodet hadde vært et møte mellom partene. Bill Gates hadde ingen problemer med IBMs hemmelighetskremmeri, og møtte opp på vegne av Microsoft. Gates ble bedt om å redegjøre for hva han mente en ny PC måtte kunne tilby, og Microsoft-gründeren ga til kjenne mange av sine synspunkter på hvordan PC-en burde utformes. Blant annet foreslo han at IBM tok i bruk Intels nye 16-bits-brikke, 8086.
IBM innrømmet så at selskapet faktisk hadde ambisjoner om å bygge sin egen PC, og ba til slutt Microsoft om å skrive en egen Basic-versjon for prosjektet. IBM ønsket å legge Basic inn i ROM-brikken. Microsoft svarte umiddelbart ja på forespørselen ettersom selskapet allerede hadde skrevet en Basic-versjon for Intels 8086-brikke. Men også IBMs nye PC måtte ha et operativsystem, så Gates tok kontakt med Gary Kildall, mannen som hadde utviklet CP/M, og det kom frem at Kildalls selskap, Digital Research, allerede hadde planer om å utvikle en ny versjon av CP/M for 8086-brikken. Operativsystemet skulle hete CP/M 86.
Ulike historieskrivere har ulike versjoner av hva som skjedde deretter, men det er mye som tyder på at Kildall forregnet seg på hvor avhengig IBM ville være av å bruke nettopp hans operativsystem. Kildalls påståtte forsøk på å presse IBM på pris med å trenere svaret på hvorvidt han ville være med på prosjektet førte i hvert fall ikke noe godt med seg for Digital Research. IBM avskrev Kildall som potensiell partner og gikk tilbake til Microsoft for å lete etter et alternativt operativsystem.
Bill Gates ville mer enn gjerne være med på prestisjeprosjektet, så selv om Microsoft aldri før hadde skrevet et operativsystem, gikk Gates til slutt med på også å skrive operativsystemet.
Verdenshistoriens beste deal?
Etter først å ha fått et snev av panikkangst for oppdraget han hadde tatt på seg, fant Bill nok en gang løsningen i Seattle. Der satt det en utålmodig hacker, Tim Patterson, som hadde gått lei av å vente på at Digital Research skulle komme opp med et nytt operativsystem for 8086-brikken. Patterson skrev derfor sitt eget OS, som han rett og slett kalte Quick and Dirty Operating System - QDOS.
Microsoft reagerte raskt og kjøpte Pattersons selskap, Seattle Computer Products, for 50.000 dollar - beleilig nok uten å fortelle Patterson at operativsystemet egentlig var beregnet for IBM. Parallelt fortsatte Microsoft samtalene med IBM, som til slutt aksepterte at Microsoft skulle få markedsføre og selge det nye operativsystemet til andre enn bare IBM. Bill Gates & Co hadde allerede realisert den potensielle fortjenesten fra samarbeidet med IBM, og satt i tillegg igjen med hele oppsiden for salg utenom IBM-systemet (og resten av Microsoft-historien, ja, det er som kjent...historie...).
Til tross for en svært stram tidsplan og gjentatte kulturkrasj mellom de to selskapene, klarte Microsoft å få ferdig operativsystemet til lanseringsdatoen 12. august 1981. Men invitert til produktintroduksjonen ble Microsoft ikke - for IBM var Microsoft bare nok en underleverandør...
Den endelige IBM PC-en hadde nesten identiske spesifikasjoner som de Bill Gates hadde skissert i det superhemmelige møtet med IBM-ledelsen ett år tidligere. IBM gikk imidlertid ikke for 8086-brikken men valgte i stedet Intel 8088-brikken, noe som sparte IBM for noen små dollar, men som ga et tregere system. Men ellers var IBM PC-en et kraftmonster: Maskinen kunne adresser inntil 1 megabyte minne, 16 ganger mer enn CP/M-maskinenes 64 kilobyte, og mer enn det datidens stormaskiner brukte. PC-en hadde dessuten innebygget tapestasjon, men kunne leveres med 5,25-tommers diskettstasjon. Basic-språket var, som Microsoft lovet, lagt i ROM-brikken, og brukeren kunne velge mellom tre operativsystemer: Microsofts nye MS-DOS, CP/M-86 eller UCSD P. Med på lasset fulgte en modifisert versjon av regnearket Visicalc, pluss en rekke andre nytteprogrammer.
De vellykkede PC-pusherne uttrykte ingen bekymring for IBMs inntog i PC-businessen. Tvert imot, Apple Computer var så sikre på sin egen fortsatte suksess at selskapet endog kjørte egne reklamekampanjer i avisene der de ønsket IBM velkommen i markedet.
Og markedet gjorde det samme: Ny programvare strømmet til PC-en, et nytt regneark kalt Lotus ble alene en grunn til å kjøpe IBM PC, og så kom tekstbehandlere, databaseprogrammer og så videre og så videre. Første år solgte IBM to millioner PC-er, og allerede etter 18 måneder i salg ble IBM presset til å introdusere en ny modell, XT, med harddisk og en ny versjon av MS-DOS. Bare ti år senere var det 65 millioner PC-er rundt om i verden.
Derfor påstår vi at verdens første kommersielle PC ble lansert den 12. august 1981, og ikke i 1975.
P.S. For deg som leter etter grunner til å jubilere - her er en til:
For i år er det 40 år siden verdens første dataspill så dagens lys. Sommeren 1961 satt fem studenter ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) foran en enkel computer i Boston og programmerte. Maskinen, TX-0, var noe så banebrytende som en datamaskin med transistorer, ikke radiorør som da var mest vanlig, og den kunne programmeres via et tastatur. I tillegg ble maskinen DEC PDP-1 tatt i bruk, og resultatet av de fem science fiction-hektede studentenes anstrengelser ble spillklassikeren Spacewar!.
Spillet som Alan Kotok, Peter Sampson, Dan Edwards, Steve Russel og Martin Graetz laget, krevde 9 kilobyte minne og kjørte på en 30-linjers skjerm. Spacewar! spilles den dag i dag, det finnes i et utall varianter, også i Internett-utgave.
(Kilder: BBC Online, "History of the Microcomputer Revolution" (1995) av Frank Delaney, Raw Bytes, IBM Corp., Intel Corp., "Business @ the Speed of Thought" (1999) og "The Road Ahead" (1995) - begge skrevet av Bill Gates, Microsoft Corp.)
