Liberal orddeling vil redde det norske språk

Det norske språk må videreutvikles og det må åpnes for mer liberal orddeling dersom det skal overleve.

Det norske språk opptar våre lesere.

Hvis jeg eller en av mine kollegaer skriver et ord feil, eller begår andre språkbrølere, er det mange hjelpsomme lesere som påpeker det. Det velger jeg å tolke som et positivt initiativ, selv om de medfølgende kommentarene kanskje ikke alltid fremstår som like vennlige.

Som et norsk nyhetsnettsted som skriver om en særdeles internasjonal og hovedsaklig engelskspråklig bransje, er også vi svært opptatt av det norske språk. Selv om vi selv også benytter mange engelske uttrykk i dagligtalen vår, så forsøker vi å holde oss til norske ord når vi skriver artiklene våre. Det er ikke like lett bestandig og noen ganger blir det fornorskede resultatet så dårlig at vi gir opp og bruker det engelske uttrykket isteden.

Da jeg begynte i IT-bransjen i 1996, fikk jeg høre noen gode historier fra tidlige forsøk på å fornorske engelske faguttrykk fra IT-bransjen. En av kursholderne som underviste om hvordan Windows NT 3.51 Server fungerte, fortalte at han hadde vært på et foredrag der det var mye prat om en teknologi som gikk under beskrivelsen Navngjevna Rør.

Ingen av tilhørerne skjønte hva det var snakk om og i kjent norsk stil var det heller ingen som spurte. Etterpå kom det imidlertid frem at det var snakk om Named Pipes.

Fordi dette bare er en av mange horrible forsøk på å oversette engelske faguttrykk til norsk (PD – Personlig Datamaskin er et annet som mange husker), er det mange som har tatt til orde for at norsk er et håpløst språk, og at man derfor bør gå over til engelsk.

Jeg hørte tidligere til dem som mente dette, men jeg snudde for noen år siden. Vi bør jobbe aktivt for å videreutvikle det norske språk, istedenfor å kapitulere og overgi oss fullstendig til engelsken.

Språk er ikke en statisk «teknologi». Akkurat som andre teknologier, utvikles det over tid og blir mer modent. Hvert år tilføres nye ord og uttrykk til språket vårt. Dessverre for oss nordmenn sitter et ganske inngrodd norsk språkråd på en tilnærmet enerett til å bestemme hva som er god og hva som er dårlig norsk. Jeg nevner bare at de en gang forsøkte å innføre at taxi skulle skrives tæksi på norsk og deres siste utspill om hva som skal til for å kalles nordmann. Det sier nok om dem og deres meninger.

Orddeling er det tydeligvis mange som er ekstremt opptatt av og det er jeg også, men jeg sitter med et inntrykk av at mitt syn på saken kanskje er i strid med den rådende oppfattningen, i dag.

Senest i går kom det en ny runde med kritikk for «feil» bruk av orddeling:

Kanskje et norskkurs først??

... så kunne de spart seg for feil som «Første grads likning» (se skjermbildene i artikkelen)

Denne gangen var det en kritikk av «feil» orddeling i et program jeg skrev om og ikke en kritikk av mine orddelinger. Jeg har uansett fylt min kvote for kritikk på dette punktet fra tidligere av, og nå er det på tide å ta til motmæle.

Om jeg kan ta debattant Hymsels syn til inntekt for mitt eget er ikke helt sikkert, men det gleder meg i hvert fall at ikke alle er enige i kritikken av orddelingen:

Hvorfor er det alltid en tulling som må kommentere at det er en tulling som kommenterer at det er en skrivefeil på en artikkel skrevet av digino diginei, alle tittar på meg...?

Å ta til orde for å åpne det norske språk for mer liberal orddelingspraksis kan vel regnes som å banne i kirken til Astronomer mot orddeling og deres tilhengere, men jeg mener det er nødvendig å åpne opp det norske språkets rigide regler for sammensatte ord.

Det er flere problemer med det norske språks rigide regler for hvordan vi skal sette sammen ord:

Det blir uhåndterlig å skrive lange sammensatte ord i spalter, skilt og andre steder. For eksempel sliter vi ofte med lange uttrykk som skal skrives i ingressen på forsiden vår. Ofte blir vi nødt til å dele opp ordet med en bindestrek eller rett og slett bruke andre ord. Dermed blir ikke språket så fleksibelt som det burde være, og som engelsk forøvrig er.

Når et ord består av tre eller flere sammensatte ord, blir det vanskelig å lese. Dermed går det utover lesehastigheten og det blir vanskeligere for barna våre å læres seg å skrive norsk. Et tegn på høy intelligens er evnen til å lese raskt. Når man leser setninger, skal man ikke lese hvert ord, men isteden la blikket feste seg i korte øyeblikk på færrest mulig steder hver linje. I en vanlig bok bør ikke blikket ha mer enn to til tre festepunkter for blikket per linje. Det skal være nok til å få med seg hva som står i ordene rundt. Med lange sammensatte ord som kunne vært delt i tre eller flere enkeltord blir det vanskelig å kjenne dem igjen. Dermed må man stoppe opp, gå tilbake og lese det sakte en gang til. Ikke bra.

Hvis man skal følge reglene fullt ut, så kan resultatet bli ganske ekstremt. Jeg har observert mange veldig lange ord, men det verste eksempelet jeg fant var: «Minoritetsbærerdiffusjonskoeffisientsmålingsapparatur». Det er på hele 63 tegn. La gå at dette ikke akkurat er et ord som brukes i dagligtalen til de fleste av oss, men det illustrerer godt problemet med det norske språks rigide motstand mot orddeling og det er mange ord som raskt kommer opp i 20 tegn eller mer.

Et emne vi ofte skriver om er nettjenester, et ord som er sammensatt av nett og tjenester. Når vi skal slå det i sammen, må nødvendigvis en t forsvinne bort. Ikke akkurat noe stort problem, men i mine øyne ser det rart ut. Det er selvsagt ett alternativ å skrive nett-tjenester, men det blir heller ikke bra med mange ord fylt med bindestreker rundt om i teksten. Når vi noen ganger velger å gjøre det, så skyldes det at vi tross alt synes det faktisk blir mer lesevennlig.

I det engelske språk deler de som regel opp ordene. Ta for eksempel Open Source. Det blir åpen kildekode på norsk. Intet problem å oversette så langt, men hva hvis vi skal oversette et sitat der det sies noe sånt som: «– The open source community does a great job!». Da må vi skrive det første ordet enkeltvis og det andre må være sammensatt: «– Åpen kildekodefellesskapet gjør en flott innsats!», eller «– Åpen kildekode-fellesskapet gjør en flott innsats!». Her synes jeg det absolutt hadde vært bedre med orddeling: «– Åpen kildekode fellesskapet gjør en flott innsats!».

Sammensatte ord skaper også problemer for norske utgaver av engelsk programvare, noe spesielt offentlige kunder er opptatt av. Fordi de norske ordene blir så lange når de skal settes sammen, blir ofte menyvalg og knapper ganske rare. Ofte må også oversetterne ty til andre ord som betyr omtrent det samme, men ikke helt, for å komme rundt plassproblemer. Det er litt av grunnen til at de færreste kompetente IT-arbeidere liker å installere norske utgaver av programvare på egen maskin.

Orddeling er ikke en uting utført av dumme uskolerte inkompetente journalister som strøk i norsk. Akkurat som andre endringer i det norske språk er orddeling en naturlig utvikling som gjør språket enklere å lese, forstå og skrive.

Tidligere har man for eksempel liberalisert det norske språk ved å åpne for bruken av apostrofer. Istedenfor å måtte skrive Det er noe galt med Anders PC, kan man nå skrive Det er noe galt med Anders' PC.

Andre liberaliseringer av språket har også funnet sted og det er nå på tide å åpne opp for flere orddelinger. Alternativet er at enda flere gir opp dette tungrodde, om enn vakre, norske språket, og isteden foretrekker engelsk. Det må da være bedre at vi lar språket vårt påvirkes av engelsk, enn å risikere full kapitulasjon på sikt?

Jeg tar derfor til orde for at det norske språk må åpne opp for mer liberale regler for orddeling. Noen rare tilfeller vil selvsagt dukke opp, men de vil allikevel være færre enn alle de rare lange sammensatte ordene vi i dag må bruke.

IT-bransjen bør sette seg i forsetet for denne liberaliseringen, da dette er bransjen som leverer løsningene som gjør verden global fra datarommet hjemmet eller fra kontorpulten på arbeidsplassen. Hvis vi i IT-bransjen velger engelsk fordi norsk oppleves som for krøkkete, vil resten av Norge følge etter senere. Vi må ta initiativet for å modernisere språket vårt, slik at vi alle fortsatt foretrekker norsk også i fremtiden.

Jeg er ingen språklig ignorant. Det er det norske språk det er noe galt med.

(For ordens skyld: Dette innlegget står for undertegnedes egen regning. Som journalist må jeg forholde meg til gjeldende rettskrivingsnormer. Har jeg delt opp et sammensatt ord i en artikkel jeg skriver, er det en skrivefeil, selv om jeg mener at det burde være lov.)

Til toppen