Lisensfinansiert nettinnhold?

Å selge innhold til nettbrukere kan virke like håpløst som å selge kjøleskap på sydpolen. Ikke helt lett, men på ingen måte umulig. Likevel er detkanskje litt optimistisk å vente at alle pingvinene vil kjøpe. Lar de seg overbevise om at vanlig is er helt ute i år, spør Håkon Styri i dagens kommentar.

Det svenske selskapet Tric AB presenterte sin forretningsidé denne måneden. Det er en enkel modell, kanskje litt for enkel. Likevel, i nøden spiser fanden fluer. Det blir spennende å se hvor ille det egentlig står til med innholdsleverandørene.

Tric har en enkel framstilling av nettvirkeligheten. De tegner en stor pengestrøm fra kunden som brått stopper hos en ISP, mens bare små drypp når fram til innholdsleverandøren.

Deretter foreslår Tric en løsning like enkel som Alexander den store løste *den gordiske knuten: Krev betaling av aksessleverandørene. I Sverige er en avgift på omkring 9 prosent nevnt. For året 2000 ville det blitt til 300 millioner svenske kroner, og Tric skal visstnok ikke ha mer enn 10 prosent i kommisjon for å fordele pengene til innholdsleverandørene.

To lover, ett nett

Bob Metcalfe, også kjent som oppfinneren av ethernett, har formulert en lov som kan sies å gi uttrykk for teleoperatørenes syn: Verdien av et nett forholder seg til antall brukere i annen potens. Dette er gitt av at brukerne kommuniserer med hverandre. Dobbelt så mange brukere gir fire ganger høyere verdi.


Innholdsleverandørene ser verden på en annen måte med slagordet «Content is King.» Verdien av nettet forholder seg direkte til innholdet og innholdstjenestene. Dobbelt så stort publikum gir dobbelt verdi. Enkelt, men internettet er nå en gang ikke et rent kringkastingsnett.

Dette er kulturer på kollisjonskurs. Det er konvergens i praksis. Vi har ett nett som vi kan benytte både til å kommunisere med hverandre og til å konsumere innhold.

Det tok flere år å bryte ned kulturskillet mellom den tradisjonelle telekombransjen og dem som arbeidet med datanett, og vi er ikke helt i mål på dét området. For de som deltar er konvergens en krevende prosess. Utfordringen er å finne fram til et kompromiss som favner om begge parters behov.

Det skal mer til enn enkle betalingsøsninger for at nettoperatører og innholdsleverandører skal få en fredelig og gjensidig utbytterik sameksistens.

Én for alle, alle for én
Hvordan prisstrukturen til Tric egentlig virker, framgår ikke klart av det som er presentert til nå.

I et intervju med Wired News er det antydet at man ønsker å ta inn noe over 100 kroner i året fra hver bruker, andre medier har antydet en prosentsats av prisen for internettabonnementet. Innholdsleverandørene skal fordele denne inntekten basert på hvor stor trafikk den enkelte har. De aksessleverandører som ikke vil betale, vil ikke få tilgang til innholdet og deres abonnenter blir dermed utestengt fra en del innhold på nettet. Hvordan marginale brukergrupper i andre land skal få tilgang til innholdet, er det ikke sagt noe om.

Allerede her kan man sette store spørsmålstegn ved modellen til Tric. Skal én megabyte med video fra TV 2 prises likt med én megabyte med tekst fra Dagens Næringsliv? Blir annonser trukket fra den overførte datamengden? Vil det stilles noen krav til hvilken type innholdsleverandører som kan være med? Er det for eksempel uproblematisk dersom pornobransjen vil være med? Og sist, men ikke minst: Er et prissamarbeid av denne typen i det hele tatt lovlig? Det som virker sikkert er at forretningsmodellen tar utgangspunkt i at e-handel direkte mot forbruker ikke fungerer.

Et viktig spørsmål er om bedrifter vil betale for at de ansatte skal få tilgang til innholdet. Enkelte bedrifter vil antakelig ønske tilgang til noe av innholdet, men ikke alt. Og, vil offentlige etater betale, for ikke å snakke om skoler og universiteter?

En svakhet er at modellen ikke tar hensyn til at noen brukere har mer enn én aksessleverandør for Internett. Det er ikke helt utenkelig å ha to eller tre aksessabonnement: En fastlinje for bredbånd til hjemmet, en oppringt linje for bruk når man er andre steder enn hjemme - og kanskje et abonnement tilpasset mobiltelefonen.

Dette er ikke noe mer oppsiktsvekkende enn å ha flere telefonabonnementer. Det virker litt urimelig å måtte betale flere ganger for å få tilgang til det samme innholdet. I tillegg skal kanskje arbeidsgivere også betale for at de samme menneskene skal ha tilgang også fra arbeidsplassen?

Lisensfinansiert nettinnhold?
Slik problemstillingen og løsningen er framstilt er det fristende å foreslå en enda enklere modell: Lisensfinansiering av innhold på Internettet - en innholdsavgift på internettbruk som Kulturdepartementet kan dele ut som en slags pressestøtte til trengende nettmedier. For å være ærlig så liker jeg ikke tanken på en slik ordning, men det virker bedre enn å risikere å betale flere ganger for det samme innholdet. Det er heller ikke noen uting om den enkelte innholdsleverandør må spørre seg selv om en virkelig ønsker å bli en lisensfinansiert virksomhet.

Jeg skal ikke falle for fristelsen og forsøke å lage noe regnestykke som viser hvor store inntekter den enkelte innholdsleverandør kan få gjennom denne modellen. Det er en fare for at inntektene fra det systemet Tric legger opp til ikke er store nok for mange aktører, selv når man legger til annonseinntekter.

Disse vil trenge flere inntektskilder, og dermed kan det bli litt Ole Brumm-aktig ved at man bare sier «ja takk» til inntekter fra både annonser og tilknytningsavgift og fremdeles er sulten på flere inntekter.

Når alt dette er sagt må jeg understreke at betalingsmodellen til Tric sikkert kan være hensiktsmessig for enkelte innholdsleverandører. Jeg tviler bare på at den løser problemet for så mange. Og, dersom hovedformålet er legge en slags avgift på aksessleverandørenes omsetning må det stilles krav til at det gjøres på en ryddig måte.

Å peke på aksessleverandørene og påstå at disse tjener store penger og det er urettferdig kan minne litt om et barn som sier at «noen har tisset i buksa mi.»



- - -

* Orakelet i Delfi hadde forutsagt at den skulle bli verdens hersker som klarte å løse en knute på seletøyet på en vognstang som stod i Zeustemplet i Gordion. Så kom Alexander den store og løste knuten ved å hogge den over.
Til toppen