Liten risiko gir mange pirater

Allment aksepterte normer ellers i samfunnet er ennå ikke godtatt når det gjelder programvare. Piratjegerne i BSA ønsker myndighetene med på laget.

La oss gjøre det tankeeksperimentet at kontrollørene på buss, trikk og t-bane ikke hadde andre sanksjonsmuligheter enn å kreve at du betalte billetten på etterskudd hvis du ble tatt. Etter en stund ville sannsynligvis befordringsselskapet erfare at stadig flere reiste uten å løse billett. Hvis det ikke endret reglene - for eksempel ved å innføre et solid straffegebyr - ville det bli tvunget til å erstatte kontrollørene med fortidens konduktører, og plassere en på hver vogn.

Dommen som Kongsberg kommune fikk for noen uker siden avslørte at norske piratjegere er like fryktinngytende som det tenkte befordringsselskapets tannløse kontrollører. Kommunen ble tatt på fersk gjerning med overforbruk av lisenser, omtrent som om et helt reiseselskap skulle dekket seg bak at to eller tre i følget på 60 jo hadde betalt hele reisen. I stedet for straffegebyr, nøyde dommen seg med å kreve at kommunen gjorde opp for seg i ettertid.

Tenk deg nå i rollen som økonomiansvarlig i en kommune, med ansvar for investeringer i informasjonsteknologi. Du har valget mellom to typer adferd. Du kan holde deg til spillereglene du vet gjelder for programvarelisenser, og betale. Eller du kan gjennomføre en risikoanalyse og finne en framgangsmåte som minimerer kostnadene. Du setter deg inn i Kongsberg-dommen - den eneste som er avsagt om piratvirksomhet i Norge - og finner ut at det verste du risikerer, er å betale det samme som du hadde måttet punge ut med dersom du hadde fulgt spillereglene. I beste fall kan du spare kommunen din for store summer, og kanskje hjelpe ordføreren til å bli gjenvalgt fordi han får råd til å utvide sykehjemmet.

Kommunen som følger spillereglene får ingen premie, men blir tvert imot straffet. Kommunen som bevisst bryter lov om opphavsrett til åndsverk, den eneste lovlige beskyttelsen programvarebransjen har, kan tjene grovt, og risikerer absolutt ingenting.

Dette er kjensgjerningen som forklarer hvorfor Norge har et piratkopieringsrate på 46 prosent. Det tilsvarer en situasjon der annen hver passasjer på buss, trikk og t-bane aldri tar seg bryet med å løse noen form for billett overhodet.

For landet som helhet utgjør dette et dobbelt tap. Programvarebransjen har lagt fram tall for hvor mange hundre millioner kroner den taper, og hvilke ringvirkninger dette får for offentlige skatteinntekter og antall arbeidsplasser. Jeg synes et annet tap er verre. Når man avfinner seg med tilstander der hederlighet straffer seg, er det som å rope ut over hustakene hvilke foraktelige idioter der er, dere som ikke er med på dette offentlig godkjente lureriet.

Hittil har BSA tålmodig holdt seg til opplysningsarbeid. Organisasjonen nølte lenge før den gikk rettens vei. Den frykter nå følgene av at dommen mot Kongsberg kommune blir stående, men har ennå ikke bestemt seg for neste skritt. To veier prøves samtidig: forhandler med Kommunenes Sentralforbund, og en mulig anke.

I EU blåser vinden til BSAs fordel. En høringsrunde på grunnlag av et ganske strengt dokument som EU-kommisjonen sendte ut i oktober i fjor, avsluttes i disse dager. Den vil antakelig munne ut i forslag om felles europeiske regler, strengere straff for overtredere, koordinert innsats over landegrensene, og liknende. En del av forslagene er kontroversielle. BSA ønsker for eksempel at det skal være anledning til å anonymisere vitner, noe Norge i dag ikke tillater under noen omstendighet. Et annet ønske er at Internett-tilbydere skal pålegges å oppgi navn å adresse på sine kunder hvis det er mistanke om at kundene har nyttet Internett til piratkopiering.

Jeg forbeholder meg foreløpig det privilegium å avholde meg inntil videre fra å ta stilling til disse kontroversielle forslagene. Men jeg kan ikke forstå annet enn at hovedtrekkene i piratjegernes tankegang burde være innlysende korrekt, også for dem i kommunenorge som sliter med å holde IT-utgiftene nede.

Til toppen