Løkkeskrift og PC i skolen

Førsteamanuensis Arne Trageton fikk mye publisitet for sitt utspill om å kutte ut barneskolens opplæring i håndskrift til fordel for tastaturtrening. Argumentet faller på en mangelfull beskrivelse av hverdagen i både skole og arbeidsliv.

Artikkelen sto i Aftenposten mandag 17. august. Den ble kommentert i NRK, og den ble lagt ut på Aftenpostens nettsted. Alle sitater nedenfor er hentet derfra. Arne Trageton underviser vordende barneskolelærere ved Høgskolen Stord/Haugesund, og har god erfaring med barn og PC-er.

Artikkelen begynner med å påstå at det er "mye bortkastet tid" å starte norskundervisningen på skolen med å "lære elevene å tegne fine bokstaver i løkkeskrift". Begrunnelsen er enkel: "Nå er det nesten ingen som skriver annet enn navnetrekket sitt i den jobben de har, alt annet skrives på PC. Det [er] utenkelig å ansette en på kontoret som ikke behersker datamaskin, men det henger fortsatt en ånd igjen i lærerværelsene som mener at håndskrift er svært viktig."

Med respekt å melde, beskriver ikke dette dagens virkelighet verken i jobb eller i andre sammenhenger. Tenk litt gjennom alle de dagligdagse situasjonene der du skriver ting for hånd: beskjeder, korte egenpåminnelser, handlelister, notater fra møter og kurs, skjemaer som skal fylles inn, notater i margen på skriftlige dokumenter, momenter til innlegg osv. Leverer du bilen din på verksted, noterer kundemottakeren ønskene dine for hånd, og bemerkningene fra reparatøren er også håndskrevne.

Greier du ikke å skrive noenlunde raskt og forståelig for hånd, har du et alvorlig handikap, uansett hvor mye dagens PC- og datateknologi preger hverdagen din ellers. Og ikke noe sted er dette faktum mer iøynefallende enn i skole- og utdanningsvesenet. En elev eller en student som ikke kan skrive for hånd, er enten håpløst fortapt, eller må ty til langt kraftigere hjelpemidler enn en enkel PC.

Spør selv en informatikkstudent om hun noen gang har fått disponere en PC til en skriftlig eksamen. Foregår eksamen under kontrollerte former på lærestedet, med eksamensvakt og det hele, godtas kun håndskrevne besvarelser, unntatt i helt spesielle tilfeller. Det samme går igjen i mindre datapregede fag og på alle nivåer, fra de enkleste karakterfrie prøvene på barnetrinnet og oppover. Å frata unger ferdigheter i håndskrift, er i dagens system å nekte dem muligheten for å melde tilbake til læreren om hva de kan. Det forfalsker hele undervisningssituasjonen, og det er et opplegg for å skape enda flere tapere.

Virkeligheten sier ikke bare at datateknologien ennå ikke er tilstrekkelig gjennomtrengende til at den kan fortrenge bruken av vanlig håndskrift. Den sier også at selv om du en gang i framtiden skulle støte på dataterminaler overalt i din hverdag, vil håndskrift bli en svært alminnelig form for input. Tenk for eksempel på hva som må være den enkleste måten å legge formler inn i tekst. Svaret er - en håndskriftgjenkjennende skjerm. Selv med framtidens intelligente programvare, vil det være en fordel å være fortrolig med sin egen leselige håndskrift.

Man kan ikke diskutere håndskrift kontra tastatur. Skolen må lære alle å bruke begge på en effektiv måte.

Tastaturtrening er en viktig del av det å bli fortrolig med PC-er. "Touch" har vært en dagsaktuell ferdighet helt siden skrivemaskinens dager. Men den er ikke, og har knapt vært, pensum noe sted i det offentlige skoleverket. Når Trageton poengterer behovet for å lære ungene å mestre PC-en, når han viser til at "det er kreativt og skapende å leke seg ved et tastatur", og når han slår fast at man ikke kan bruke "de samme undervisningsmetodene for skriving på dagens barn som det som ble brukt på 50-tallet", klapper jeg vilt. Tastaturkyndig ungdom har hevdet det samme helt siden 1960-tallet.

Skal man se litt lenger inn i framtiden, bør man dessuten være klar over at tastaturets tidshorisont synes noe begrenset. Det forskes intenst i stemmegjenkjenningssystemer, og det hevdes med stor tyngde at framtidens brukergrensesnitt til informasjonssystemer ikke vil være dagens mekaniske blanding av tastatur og pekeredskap, men intelligent gjenkjenning av personlige egenskaper som tale og håndskrift.

Det pedagogene må gjøre i dag, i stedet for å ofre håndskriften, er å utvikle bedre metoder for å undervise i både håndskrift og tastatur. Elevene må lære hvordan de skal bruke begge i sine bestrebelser for å få mest mulig igjen for skolearbeidet. Her har Trageton noen interessante ideer: Det er kanskje ikke skjønnskriften man skal legge vekt på, og det er kanskje ikke en gang håndskriften man skal begynne med. For egen regning vil jeg legge til at det er nødvendig å knytte undervisningen i begge skrivekunstens dagsaktuelle teknikker nærmere til den praktiske nytten man har av hver.

Kanskje Trageton er enig i de fleste selvfølgelighetene jeg har skrevet her. Kanskje hans utspill følger den sære akademiske tradisjonen der man ikke kan henvende seg til vanlige folk uten å uttrykke seg så ensidig at man ber om å bli misforstått. Men når han ellers nevner "faglig usikkerhet og tradisjonell tankegang" blant lærerne som "to viktige årsaker til at bruk av PC har en for dårlig plass i småskolen", og ikke reflekterer over at manglende ressurser på innkjøpssiden er en enda viktigere forklaring, er det vanskelig å avverge beskyldningen om at virkelighetsoppfatningen virker noe begrenset.

Til toppen