Lukrative informasjonsbomber

Det egentlige år 2000-problemet er at de færreste norske bedrifter vet hvilke enorme verdier de sitter på i den turbulente luftferden inn i det nye årtusenet.

Brevduer flyr ikke om natten eller i dårlig vær.

De fungerte likevel mer enn bra nok da Paris ble beleiret av prøysserne i 1870 og 1871. Brevduene ble benyttet som formidlere av informasjon mellom byen og omverdenen i en krisesituasjon. Duene, som ikke må forveksles med fredsduer, var også hyppig brukt som nyhetsformidlere i Europa fra 1500-1800-tallet.

Ballonger ender ikke alltid opp der man ønsker.

Under den samme beleiringen ble det også benyttet ballonger til å fly både mennesker og post ut av Paris. En av ballongene havnet faktisk på Lifjell i Telemark etter en ferd på 15 timer - kanskje ikke akkurat historiens mest målrettede informasjonsformidling.

Fly trenger plass.

Når finansmannen Kjell Inge Røkke trenger å bevege seg kjapt fra ett punkt til et annet, hender det han tar sitt private fly. Fly er betydelig kjappere enn brevduer. Sistnevnte flyr én kilometer per minutt, det vil si 60 km i timen (dóg med en imponerende rekkevidde på 1.000 km uten å måtte tanke). Flyets problem er plassbruken og de få landingsalternativene.

Fellesnevneren for disse tre kommunikasjonsmidlene er, utenom at de bruker luften som sitt felles rom, at de frakter en av de mest undervurderte verdiene i menneskenes historie: Informasjon.

De tre nevnte eksemplene er imidlertid svært tungvinte måter å distribuere informasjonen på.

Enklere alternativer kan være å sende informasjon via et televerk som tar skyhøye priser for kun en kort samtale - overlate ansvaret til et postverk som kun sporadisk får levert posten - rykke inn annonser som forsvinner i en stor, grå trykksverte-masse - eller gi ut en bok der du i hvert fall er sikret behandlingstid i minst ett år før forlaget avslår ditt åndsverk.

Det er i tilfelle å signalisere overfor omverdenen at du slett ikke setter pris på den verdien du sitter på.

  • Hvordan tror du ellers at Dagens Næringliv kan ta 19.800 kroner i året for elektronisk distribusjon av kraft-informasjon?
  • Hvorfor satser Bill Gates så knallhardt på å kapre de største nettavisene i sitt portalprosjekt MSN.com?
  • Hvorfor tror du ellers børsene verden over har så strikte regler om informasjonsplikt for børsnoterte selskaper?

Fordi informasjon betyr makt og innflytelse. Fordi informasjon betyr kunnskap og kommersielle verdier.

Informasjon er rett og slett nåtidens kapital.

Den som innehar riktig informasjon til rett tid har stor sjanse til å komme ut med essene i behold. Det forutsetter imidlertid at man tør å kapitalisere på informasjonen.

Og det er her næringslivet - ikke bare i Norge - feiler. De fleste bedriftsledere har nok en viss anelse at man sitter på store verdier, men har ikke peiling på hvordan man skal utnytte dem.

På 90-tallet har et verdensomspennende datanettverk skapt vinduer for bedriftene både mot kunder og mot massene. Da er plutselig ikke kunderelaterte magasiner, ofte produsert i dyre dommer av innleide aktører, så mye verdt lenger.

I stedet bør man satse på intranett i store konsern, ekstranett i et nettverk av kunder, og Internett hvis man har behov for å kommunisere informasjonen bredere.

Innholdet i bedriftenes databaser, som har eksistert i mange år allerede, kan stige enormt i verdi hvis man foretar de riktige analysene. Det er ikke nødvendigvis mengden av informasjonen, men kvaliteten på den og hvordan den eventuelt skal tilrettelegges i ulike sammenhenger, som er det interessante.

Informasjonsbransjen har på hele 90-tallet vært i eksplosiv vekst, ikke minst fordi flere og flere bedrifter trenger råd for hvordan de skal behandle pressen. Etter hvert vil informasjonsbransjen måtte møte konsulentselskapene et eller annet sted på halvveien og finne ut en måte å enes om hvordan storslåtte teoretiske organisasjonsteorier og enkle PR-byrå-råd kan løse bedriftenes problemer i fellesskap.

For at næringslivet vil få problemer, er hevet over enhver tvil.

Analyseinstituttet MMI oppdaget det på en smertefull måte nylig. Som digi.no bragte videre i forrige uke (se relatert sak i høyre margen) hadde MMI lyst til å legge sin informasjon om politiske meningsmålinger ut på sin nye webtjeneste.

Det satte ikke kunden Dagbladet videre pris på og satte ned foten.

MMIs gode idé om utnyttelse av weben for å videreformidle både nyheter og historiske partibarometre fikk en bråstopp. Enten det ville fungere som en gunstig markedsføring av instituttet eller om instituttet har mer seriøse planer om å bruke nettet som distribusjons- og salgskanal, er egentlig ett fett.

Kunden Dagbladet ville ikke godta at MMI plutselig ble en konkurrererende publisist.

Dermed må begge parter bruke mye ekstra tid og krefter på å avklare hva som egentlig ligger i kontraktsforholdene og om slike situasjoner er regulert i noen avtale dem i mellom.

I ytterste konsekvens kan MMI miste en kunde med eksklusiv førsterett til meningsmålinger. På den positive side kan dette åpne opp for nye markeder og kunderelasjoner for en analysebedrift som sliter med økonomien.

Sannsynligvis er det mange bedrifter som bør ta en titt på uteformingen av kontraktene sine før de setter i gang arbeidet med å utnytte info-skattene sine.

De er flere som vil oppdage at de sitter på store verdier som de ikke kan benytte uten å begå harakiri.

Til toppen