Magne Lein: - Haraldsen finner opp hjulet på nytt

Her er hva jeg skrev om saken:

I 1980 lurte Bill Gates IBM til å droppe vennen Gary Kildalls operativsystem CP/M, til fordel for en klone han selv hadde på hånden. At IBM satset på denne CP/M-klonen, og ikke Kildalls ekte saker, satte sannsynligvis dataverdenen 5-6 år tilbake. Senere, da IBM følte et visst press på seg fra markedet, til å levere PC-ene med ekte CP/M, fikk de Gary Kildalls selskap Digital Research (DR) til å lage en slik versjon. Men IBM la CP/M-prisen på 200 dollar, som den gang var et uakseptabelt høyt prisnivå, mens de tok bare 70 dollar for MS-DOS. Ingar Steinsland, som jobbet for Kildall på dette prosjektet, forteller at man i DR-miljøet så på dette som meget mistenkelig.

De så det som nok en bekreftelse på at det innen alliansen Microsoft/IBM foregikk ting i relasjon til Digital Research, som bare i begrenset grad var
forankret i forretningsmessige vurderinger. Kildall skrev selv en bok som omtaler mye av det som skjedde. Men familien kvier seg for å utgi den. Ingar Steinsland har lest boken. Han sier det er så mye krutt i den, at familien nok regner med at Microsoft-imperiet vil slå grusomt tilbake (min formulering).

Det var boken 'The Silicon Boys', fra høsten, 1999), av Newsweek-journalisten David Kaplan, som endelig ga omverdenen et gløtt inn i det som skjedde mellom Kildall, Gates og IBM. Kaplan var den første som fikk Kildalls nestkommanderende og nære venn Tom Rolander til å åpne seg. Den offisielle versjonen har lenge vært, at IBM trodde de sikret seg et fullverdig alternativ til CP/M, gjennom en ikke-eksklusiv avtale med Microsoft. Men Gates & Co ga IBM en blek piratkopi av Kildalls banebrytende operativsystem.

Kildall oppfattet Gates som sin venn. Han ventet kun velvilje, intet monumentalt svik, fra Gates sin side. Den geniale programméreren Kildall ble sannsynligvis utsatt for det mest skjebnesvangre åndsverksvik i dataverdenen noensinne. Det er store sjanser for at Microsoft bare hadde vært en parantes i datahistorien, hvis Gates hadde latt være å lisensiere IBM den piratkopien han hadde på hånden, av Kildalls operativsystem CP/M.

Gates underskrev for øvrig transaksjonen med IBM, før han hadde kjøpet av piratkopien av CP/M i boks! For dette overtrampet fikk piratkopisten Tim Paterson erstatning fra Gates. IBM har senere indirekte anerkjent at det de kjøpte fra Gates og Microsoft, var Kildalls åndsverk. I minnelighet betalte de ham 800.000 dollar i erstatning.

Det hele startet med Kildall og hans operativsystem (OS) 'Control Program/Monitor', eller 'Control Program for Microcomputers', kort og godt: CP/M. IBM trengte et slikt OS til sin ultrahemmelige PC, med kodenavn 'Acorn' ('Project Chess'), IBM trodde CP/M var utviklet av Bill Gates, og troppet opp i Seattle for å
handle med ham.

Det var mest løse rykter, og lite håndfast informasjon om saken, selv i Kildall-leiren, før Kaplan, forfatteren av boksensasjonen 'Silicon Boys', greide å få Kildalls nærmeste venn og medarbeider Tom Rolander (52) i tale. Rolander har tidligere forholdt seg taus om hva som egentlig skjedde, selv om han var sammen med Kildall begge de skjebnesvangre augustdagene i 1980, da Gates ringte den ene dagen, og IBM kom på besøk dagen etter.

Innledningsvis må man konstatere, at IBMs tilnærming til Kildall og Microsoft var lettvint og lite velfundert. Ja, ikke bare det, den måtte være resultat av en uvitenhet om CP/M som var større enn i noe annet, faglig ajour datamiljø på den tiden. Folk som studerte på Blindern på den tiden, det vil si, folk som ennå ikke var etablert som datafagfolk, forteller meg at de kjente til både CP/M og Kildalls selskap Digital Research.

Mens de fleste normalt oppegående datafolk i verden altså visste at det var Kildall, i California, som hadde utviklet CP/M, dro en delegasjon av IBMs
toppfolk direkte til Gates, i Seattle, for å kjøpe CP/M av ham. Det heter seg, at den da 24-årige Gates sa som sant var, at CP/M ikke var deres, men Kildalls, og at han også fortalte den blådressede IBM-delegasjonen hvor de kunne finne Kildall. Enkelte datahistorikerne mener dette er et godt eksempel på at også Bill Gates kan opptre noenlunde renhårig overfor en kollega og potensiell konkurrent, mens andre værer en intrige i kulissene. For det som skjedde senere, var utrolig ubeleilig for Kildall, og utrolig beleilig for Gates.

Etter samtalen med Gates i Seattle, dro IBM allerede tidlig neste dag til Pacific Grove, for å møte Kildall. Men han var ute i forretninger på morgenkvisten, i eget fly. Dette burde de for så vidt ha vært forberedt på, da Kildall umiddelbart nevnte for Gates, at han hadde et viktig møte på flyplassen i Oakland, med Bill Godbout, hans østkystrepresentant på CP/M. Enkelte Gates-sympatisører har gitt en nokså ondsinnet versjon av hva det som hendte i Pacific Grove, at Kildall helt skulle ha neglisjert IBM-erne, og dratt på et par timers kosetur med flyet sitt på morgenkvisten. Men slik forholdt det seg ikke, ifølge Rolander, som var sammen med Kildall hele denne skjebnesvangre augustdagen i 1980. Han opplyser at Gates ringte Kildall, og fortalt ham at han hadde besøk av representanter for 'et stort dataselskap', som også ønsket å besøke Kildall. Men han oppga, ifølge Rolander, ikke selskapets navn, og nevnte heller ikke hva de ville. Kort tid etter at Gates hadde lagt på røret, ringte IBM-folkene, også uten å opplyse om hvilket selskap de representerte, sannsynligvis fordi de regnet med at Kildall visste dette, etter samtalen med Gates. De sa de kom tidlig neste dag. Til dette hadde Kildall ingen innvendinger. Han regnet med at de var informert om hans morgenmøte i Oakland av Gates.

Kildalls kone Dorothy skulle ta seg av gjestene, inntil han og Rolander returnerte fra Oakland. At Kildall opprettholdt morgenmøtet i Oakland, kan synes underlig. Men et uspesifisert møte med 'noen representanter for et storkonsern' fremsto uten tvil som lite lystbetont for den impulsive og uformelle bohemen Kildall, som generelt mislikte storkonsernfolk. Som sin gründerkollega og venn Nolan Bushnell (Atari m.v.) brydde Kildall seg null og niks om detaljer og formaliteter. Og som Bushnell fikk han erfare at djevelen bor i detaljene. IBM kortet ventetiden i Pacific Grove med å vise Dorothy Kildall sin standard 'non-disclosure'-avtale. Her het det at partene hadde taushetsplikt omkring det som skjedde på møtet, men at de fritt kunne nyttiggjøre seg for eget bruk, det de så og hørte, fra det øyeblikk avtalen var underskrevet. Avtalen skremte Dorothy. Noe slikt hadde hun ikke sett før, selv om hun var jurist. Da Gary kom hjem, fant han at det hadde skåret seg mellom kona og IBM-delegasjonen. Han tok umiddelbart hennes parti, og det ble brått slutt på samtalene.

IBM-erne dro direkte til Seattle og Bill Gates.

Selv om man er velvillig innstilt til Gates/Microsofts og IBMs agering i saken, må man likevel innrømme at kortene synes merket til Gates' fordel, den morgenen IBM kom på besøk til Kildalls i Pacific Grove. Er man ikke fullt så velvillig innstilt, vil man kunne påstå, at besøket var et pliktløp, en skinnmanøver, som skulle gjøre et tyveri av CP/M via en piratkopi, mer forståelig og akseptabelt for ettertiden. Men dokumentene hos IBM, som eventuelt kunne verifisere dette, voktes som de engelske kronjuvelene. Selv heller jeg i retning av at de IBM-forhandlerne som besøkte Kildalls, hadde de beste hensikter. Men de ble sannsynligvis utsatt for fjernstyring de ikke så konsekvensen av. Selv etter å ha gjort vendereis til Seattle og Gates, ba visstnok IBM Gates om å megle mellom dem og Kildall. Men Gates solgte dem altså i stedet en ikke-eksklusiv rett til å bruke en CP/M-klone han ikke en gang hadde kjøpt ennå, med royalty til Microsoft for hver eneste solgt IBM-PC. Etter kontraktunderskrivingen med IBM, kjøpte Gates CP/M-klonen Q-DOS ('Quick and Dirty Operating System') fra Tim Patersons kjellerfirma 'Seattle Computer Products' for 75.000 dollar, og døpte den om til MS-DOS ('Microsoft Disk Operating System'). IBM døpte den i sin tur om til PC-DOS.

Det var Gates' nære venn og kollega Paul Allen som mer tilfeldig kom borti Paterson, som kokte både det ene og det andre på andres idéer og kode, inklusive CP/M. Men Paterson har aldri innrømmet at CP/M-kopieringen dreide seg om annet enn lån 'på lavt faglig nivå' ('low level borrowing'), og har alltid hevdet at det meste av koden var hans egen. Men Kildall påsto at 'lånet' var mer grunnleggende enn som så: "Spør Bill Gates, om hvorfor funksjonskode 6 (i Q-DOS, og fortsatt i MS-DOS, mer enn ti år senere) ender i et dollartegn. Ingen i verden vet det, andre enn jeg", hevdet Gary Kildall. Ingen i Microsoft-miljøet har visstnok svart på dette, heller ikke Paterson.

Da Norges fremste datagründer Lars Monrad-Krohn trengte et Tiki-OS, satte han Ingar Steinsland på oppgaven, som kom opp med operativsystemet KP/M. Enkelte hevdet det var en piratkopi av Kildalls CP/M. Det har Steinsland benektet på det sterkeste i et intervju i Computerworld. Steinsland har til og med jobbet for Kildall og Digital Research.

Det begynte med at han og Monrad-Krohn fant at de ville ha et CP/M-kompatibelt OS til Tiki. Det fantes mange CP/M-lignende OS-er på markedet den gang. CP/M ble betraktet som en tilnærmet standard. CP/M inneholdt BIOS ('Basic Input/Output System'), på en minnebrikke av 'bare lese'-typen (ROM: 'read only memory'), filsystemet BDOS og kommandotolken CCP, dvs. brukergrensesnittet.

Kommandotolker fantes det flere av i såkalt freeware-versjon. Steinsland og Tiki tok en slik og fornorsket og forbedret den. Her var det ikke snakk om noen kopiering. Filsystemet i CP/M kjente Steinsland godt fra sin tid i Digital Research (DR), men han sier han skrev det hele fra bunnen, og at det ikke ble brukt kode fra DR i KP/M.

Grunnen til at mistanken om piratkopiering ble vakt, hadde sin bakgrunn i en ren forglemmelse. Kvelden og natten før en lansering ble det jobbet med å rette enkelte feil i KP/M. Og til denne feilrettingen brukte de DRs debugger SID. Den lastet en copyright-tekst inn i minnet og lagret den til disk. I farten glemte man å fjerne denne teksten. Forholdet mellom DR og Tiki var fortsatt problemfritt, selv om det ble en del oppslag i datamedia.

Ingar Steinsvik, cand. real UiO, 1976, avtjente verneplikten ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Her programmerte han på en av Norsk Datas Nord 10-maskiner. Etter FFI jobbet han hos Mycron til slutten av 1982. Ved det tidspunkt kom Internett-pionéren Per Ofstad (tidl. UiO og nå pensjonert IT-sjef fra NLH), inn i bildet. Han hadde sett det nylanserte CP/M i USA, til en pris på bare 70 dollar per maskin. Han vart overbegeistret over CP/M. Monrad-Krohn i Mycron reiste da sporenstreks til Digital Research, men hadde også med seg et oppdrag fra Steinsland. Han skulle undersøke om DR hadde bruk for en programmerer.

Monrad-Krohn fikk et svar fra Kildall, som han tolket som et OK til at de ville ha Steinsland. Han ble ansatt i 1979 - som nummer åtte i DR. Første oppdrag var å lage en assembler (program for å lage maskinkode) for 8086-prosessoren. Siden var Steinsland med på utviklingen av CP/M-86.

Også Steinsland avsanner historien om at Kildalls IBM-avtale gikk i vasken fordi han og kona Dorothy oppførte seg som rene idioter da IBM-delegasjonen dukket opp. Til CW forteller Steinsland, at Kildall og hans kollega Tom Rolander landet i Monterey klokken elleve, etter morgenmøtet i Oakland. De var med andre ord på plass i god tid før møtet med IBM, som var berammet til klokken 13:00.

Steinsland forteller at IBM krevde større sikkerhetsforanstaltninger, enn det DR-folkene ellers var vant til. Dette var mens DR jobbet med å lage en CP/M-versjon for IBM PC, i et lite hus i Monterey.

-- De satte opp et rødt skilt på døra, med teksten: 'Restricted Area'. IBM-folkene påla oss også å skrive oss inn i en protokoll, hver gang vi gikk inn og ut av døra. Men dette var det ingen av oss i Digital Research som brød oss om, forteller Steinsland. Nå jobber Steinsland som programmerer og konsulent i eget firma, Orkim Data. Lest baklengs: 'Mikro Data'!

OK , så langt det jeg skrev i boka.

Haraldsen skriver ellers at Kildall var svenskættet , ikke norskættet, som jeg skrev i boka. I kommentaren skriver han: "Gary Kildall hadde svenske aner og er ikke av norsk slekt slik noen tror". Om Kildalls "nasjonalitet" skrev Gary og Dorothys Kildalls nære venn og medarbeider John R. Pierce følgende i en mail til meg den 7.8.2000:

"Yes, Gary was of Norwegian descent. His parents in fact were born in Norway. I think the original spelling of the family name might have been Kildahl (US Immigration often misspelled foreign names, and the mispellings wouldusually be kept). John R. Pierce"

Jeg fant senere også ut at Kildalls far startet en sjømannskole i Seattle. Pierce var for øvrig Digital Research's og familien Kildalls selvoppnevnte kronikør, dvs. fotograf, og tok bilder av Kildall-familien i alle sammenhenger, på jobb, på fest, hjemme. Han har sendt meg en rekke fine bilder, med tillatelse til bruk, og jeg skulle gjerne hatt et par av dem i boka, men fikk dem for sent. Ett, et fint Kildall-portrett, har jeg imidlertid brukt i CW i forbindelse med en artikkel om min oppdagelse av hans norske familiebakgrunn og det faktum at hans far startet sjømannsskole i Seattle.

P.S. Under bok-researchen fant jeg også ut at også Microsoft tidligere teknologiguru Nathan Myhrvold er "norsk". Her er en mail som bekrefter dette: "Hi there - I manage PR and speaking requests for Nathan Myhrvold. He is of Norwegian descent. Let me know if you have any other questions. Shelby Barnes"
D.S.