Tenk deg tilbake til sekstitallet og daværende statsminister Einar Gerhardsens daglige spasertur til statsministerkontoret fra sitt hjem i boligblokken på Tøyen. Hver eneste dag hilser og nikker den gamle veiearbeideren Gerhardsen på boms og fylliker han støter på underveis. I den grad det ble nevnt i pressen den gang, bidro det bare til å styrke bildet av "landsfaderen" Einar Gerhardsen, mannen som hadde tid til å snakke med alle.
Tenk deg det samme i dag. Umulig uten en markskrikersk gjeng med journalister og fotografer som fotfølger satsministeren og noterer seg hans minste bevegelser og ord. "Se der går han forbi den gjengen med fylliker i dag igjen! Snakker med dem gjør han, og! Men når skal han gjøre noe?"
Videre, for å sitere artikkelen i Morgenbladet som eksempelet over er hentet fra: ".....…innkallingene til Redaksjon 1, 2 og 3, Holmgang, Spissrotgang, Brennpunkt, Standpunkt og Smertepunkt..." Et halvt dusin apeberg hvor alle deltagerne skriker ut: HVORFOR GJØR DU IKKE NOE???
Journalistikk er selvsagt ikke løgn, men som sannhet er journalistikk sterkt oppskrytt. Under dekke av "uavhengig organ" har mediene opphøyet seg til langt mer enn den fjerde statsmakt: Så langt er det gått at de bramfritt setter seg til doms som forvaltere av den ene og rette sannhet der den selv finner det for godt. Ja, selv ordet statsmakt passer ikke, da denne "makta" langt fra er underlagt demokratisk styring.
Svære ord, skulle ønske de var mine. Det er over ti år siden medieforskere så tendensen i den moderne uavhengige pressen til å oppheve sin misjon til en ideologi. Er det slik, snakker vi om en svært effektiv ideologi; et "dyr" som både setter dagsorden og som i sin essens er en velsmurt mekanisme som sørger for at budskapet når oss alle.
En betydelig del av en informasjonsrådgivers jobb består i å temme dette dyret. For hva skal en stakkar - enten man er privatperson, bedrift, organisasjon, politiker eller politisk parti - gjøre når journalismen slår ned? Nittitallet ga oss et svar på det også, og svaret var som følger: Angrep er det beste forsvar; drep en historie med en mothistorie.
De kalte dem spindoctors, men selv likte de verken navnet eller det faktum at de kom i rampelyset. Direkte oversatt blir betegnelsen meningsløs, men en metafor fra fotball kan kanskje hjelpe. Spin doctors er PR-firmaenes angrepsrekke. Gutter og jenter som starter kampen lenge før dommeren blåser i fløyta og som har som jobb å ligge to, helst fire trekk foran motparten.
Torgeir Stensrud, Lars Sponheim, Sven O. Høiby, Vinmonopolet, Fremskrittspartiet, Menykjeden, Rimi-Hagen, Trafikketaten i Oslo kommune, Kjell Magne Bondevik. Dette er bare noen få eksempler på navn, fenomener og organisasjoner som får seg og sitt smurt ut over førstesidene jevnt og trutt. I den grad disse ikke har gitt opp og faktisk talt ønsker å bidra til å korrigere bildet, må det sterkere lut enn dementier nederst på side 46 til. Lite nytter det å hente frem den lett støvete "informasjonsstrategien" fra skuffen, heller. Nei, det eneste som gjelder er å gyve på tilbake med dobbelt styrke; drepe en historie med en mothistorie så saftig og midt i smørøyet på tidsånden at sjefsideologen alias sjefredaktøren ikke klarer å si nei.
I den grad britisk presse er mønster for den norske med noen års forsprang, er det ikke dumt å satse på å bli informasjonsrådgiver med angrepsspill som spesialområde. I England er forholdene nå blitt så ekstreme at det nærmest er blitt et marked for historier som fyker mellom diverse spin doctors, anonyme mellommenn, involverte i de konkrete sakene og konkurrerende medier. Og med penger med i bildet, er det alltids mulighet for selv å få en del av kaka! Deep Throat er blitt børsnotert.
Vil du være med så heng på: Bli informasjonsrådgiver!
(For ordens skyld: Denne raljeringen ble skrevet før Tore Tønne-saken. Av helt bagatellmessige grunner ble den ikke sendt redaksjonen før nå.)
