(Bilde: Terje Pedersen, NTB scanpix)

KOMMENTAR: Digitalisering i kommunene

Manglende kriseforståelse

KOMMENTAR: Politikerne later til å mangle forståelsen knyttet til «digitaliseringen». Vi står overfor et fundamentalt skifte.

Forrige ukes PublicWorld tok opp digitalisering i kommunesektoren. Konferansen reiste flere spørsmål enn den ga svar.

Bakgrunnen er Riksrevisjonens rapport fra tidligere i år om at digitaliseringen i kommunesektoren ikke har kommet langt nok jamført de målsetninger Stortinget har gitt. Rapporten misforstås av de fleste. Det er ingen rapport om «helsetilstanden» i det kommunale Norge. Kommunesektoren er i det hele utenfor Rikrsrevisjonens mandat, som går ut på kontroll av statlige organer.

Rapporten inneholder derfor ingen kritikk av kommunene, men av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og deres oppfølging av Stortingets vedtak om digitalisering innen kommunesektoren, noe ikke minst IKT-Norge har pekt på.

Nå har imidlertid KMD og regjeringen tatt noen grep i sin nylig fremlagte Digitale agenda for å «for å få fart på digitaliseringen av kommunesektoren». Konferansen i forrige uke forsøkte å belyse hvilke konkrete grep som egentlig tas.

Det skjer mye i kommunesektoren

Konferansen viste at det skjer mye og godt arbeid i kommunesektoren – enkeltvis. Det tas initativ til det ene og andre IKT-prosjektet både her og der. Det tas til og med initiativ til å skape en prototyp av en heldigital kommune, prosjekt k249. Navnet spiller på at det er 428 kommuner i Norge i dag.

Men problemstillingen er hvordan disse utmerkede initativ skal koordineres og spres, slik at de kan tas i bruk «overalt». Det er ingen motstand mot å spre «beste praksis», og så vel Oslo som Bergen kommune er åpen på å dele hva de utvikler – slik det jo også har skjedd med SvarUt-tjenesten. Men det kreves et system og en struktur som nok er bedre enn i dag for å få det til. KS ble her pekt på som helt sentral i en slik spredningsstrategi.

Det ble også etterlyst ildsjeler og «digitale ledere» som kunne stå i bresjen for slike initativ. Det ble etterlyst flere «digitale ledere». «Digital ledelse» er tidens hype, men det er egentlig ikke annet enn endringsledelse. «Strategisk» kunnskap om teknologi er ikke tilstrekkelig for å gjennomføre IKT-tiltak med gevinster i form av endrede arbeidsprosesser og roller.

Det ble også sagt at IKT må være integrert i kommunenes forretnings- eller virksomhetsstrategier. Det høres ut som ekko fra forgangne tider. Alle konsulentselskap med respekt for seg selv hadde dette som «varemerke» i 1980-årene. Lite har derfor endret seg, og selvfølgelighetene satt løst.

Styring vs samordning

Men denne «nedenfra og opp»-tilnærmingen er åpenbart ikke tilstrekkelig til å få opp takten i digitaliseringen av kommunesektoren. Ikke minst for å kunne oppnå de politiske målsetningene Stortinget har vedtatt – og som KMD har sviktet i å følge opp på en effektiv måte, ifølge Riksrevisjonen.

Riksrevisjonen foreslår at KMD bidrar til at kommunesektoren i større grad samordner seg imellom, samordner seg med statlige IKT-tiltak, gjør det lettere å bruke felleskomponentene og å stimulere til bedre samarbeid mellom stat og kommune ved å utarbeide økonomiske incentivordninger.

Det siste har KMD nå i og for seg gjort i og med at de har foreslått i Digital agenda to alternative ordninger for samfinansiering. Den ene går ut på at dersom gevinstene ved IKT-tiltak fører til reduserte kostnader for kommunen, skal overføringene reduseres tilsvarende. Det skal bli spennende å se hvordan det virker – om det i det hele tatt aksepteres fra kommunenes side.

Men representantene fra kommunene var på konferansen mye mer konkrete på hva som skulle til:

  • Bruk av felleskomponenter bør være fellesfinansiert og gratis i bruk (i dag er det bare folkregisteret som er det)
  • Utviklingen av felleskomponentene burde i større grad ta hensyn til kommunenes behov
  • Bruk av standarder burde være obligatorisk og ikke kun anbefalt (slik produktivitetskommisjonen foreslår)
  • Staten må engasjere seg med penger og ressurser i felleskommunale IKT-tiltak
  • Kommunene må inviteres inn og engasjeres (med penger og ressurser) i statlige tiltak som berører kommunesektoren
  • Kommunesektoren må betraktes som likeverdig partner i planleggingen og prioriteringen av slike IKT-tiltak
  • IKT-leverandørene må i sterkere grad involveres i innovasjon og utvikling av nye IKT-løsninger

Stat og kommune har ikke alltid felles mål. Det kan virke overraskende at det er slik. Men da underkjenner man at stat og kommune er to ulike «bransjer» med vidt forskjellige oppgaver, kultur og prosesser. Det er flere eksempler på at det tar tid å skape et felles målbilde mellom stat og kommune i konkrete samarbeidsprosjekter.

Samtidig er utålmodigheten nå større i kommunesektoren enn hos staten for økt digitalisering. Symptomatisk er det at det nye Direktoratet for e-helse gjerne vil lage en nasjonal IKT-arkitektur for helsesektoren først, før en får til konkrete samarbeidsprosjekter med kommunene. På mange måter fornuftig, men det en risikerer er at kommunene tar initiativ selv fordi «vi kan ikke vente på staten», og også at det oppstår et skille mellom kommunene som Raymond Johansen har advart mot.

Difis rolle og bidrag i samspillet mellom stat og kommune, ble ikke nevnt med ett ord under denne konferansen. Det burde bekymre noen.

«Digitalisering» - hvem skal bestemme?

Staten bør ta større ansvar i styringen av digitaliseringen av offentlig sektor, ble det sagt. Men hva er «digitalisering», og hvem skal bestemme hva?

«Digitalisering» er et mangslungent ord:

  • En stor hindring for digitalisering er et komplisert regelverk. Det er Stortingets ansvar.
  • Mange «digitaliseringstiltak» gir ikke gevinster i form av endrede prosedyrer eller reduserte kostnader. Det er etatsledernes ansvar.
  • De viktigste «digitaliseringstiltakene» ligger i registersamordning mellom etater. Det er det respektive etatslederes ansvar å få til.
  • Det finnes ingen felles begrepsharmonisering som kan lette informasjonsutvekslingen mellom etater. Hvem har ansvaret for dette? Difi? Brønnøysundregistrene?
  • Etc.

Så hvem skal bestemme hva, når og hvor?

Poenget er at «digitalisering» omfatter så mye at det ikke kan «vedtas» i en regjeringsbeslutning. Den ligger dels på Stortinget som lovgiver, dels på etatslederne og deres evne til endringsledelse, og dels på fellesorganer som Difi og SKATE som har begrenset gjennomføringskraft.

Manglende kriseforståelse

Produktivitetskommisjonen sier det må gis «marsjordre» om digitalisering i offentlig sektor, siden produktivitetsvekst i offentlig sektor er så avgjørende for vår omstilling til ny økonomisk virkelighet. Dette må derfor være et regjeringsanliggende. «Marsjordren» må gis av statsministeren og regjeringskollegiet.

Når det ikke gjøres, må det skyldes manglende kriseforståelse.

Men den manglet ikke da vi fikk immigrasjonsbølgen i fjor høst. Med en så stor innvandring ville velferdssamfunnet bryte sammen over tid, ble det sagt fra regjeringshold. Det er tull. Det som vil føre til at velferdssamfunnet bryter sammen, er svikten i oljeinntektene, den voksende eldrebølgen, økte krav til kvalitet i velferdsordningene og manglende produktivitetsvekst og innovasjon - særlig i offentlig sektor.

Produktivitetskommisjonen peker på at behovet for arbeidskraft i offentlig sektor, særlig innen helse- og omsorgsarbeid, vil øke markant i årene fremover. «Digitalisering» av offentlig sektor vil bidra til å redusere dette arbeidskraftbehovet, samtidig som det bidrar til økt produktivitet. Bruk av velferdsteknologi vil eksempelvis spare kommunene for 40 milliarder per år, ifølge produktivitetskommisjonen (side 225), for bare å nevne ett element.

Fundamental omstilling

Veksten i offentlige driftsutgifter kan ikke fortsette, men må reverseres. Veksten i offentlige ytelser må møtes med andre tiltak enn kun flere ansatte. Vi står overfor en enorm fremtidig utfordring i fordelingspolitikken her i landet, sier produktivitetskommisjonen. Tiltak: «Det kreves en bedre samhandling mellom IKT-systemer i offentlig forvaltning og en samordnet offentlig informasjonsforvaltning, som også omfatter kommunesektoren». Det sier produktivitetskommisjonen.

Vi står nemlig ikke overfor en midlertidig nedgangsperiode i økonomien slik finanskrisen i 2008 var. Vi står overfor en fundamental omstilling. Dette gjelder også offentlig sektor, inkludert kommunesektoren. Men politikerne synes å mangle den virkelige forståelsen for den store omstillingen som er knyttet til «digitaliseringen» av offentlig sektor.

Til toppen