Maskinen som skapte Microsoft

Charles Simonyi er ungarer. Han kom til USA på "green card" etter først å ha hatt et kortere opphold ved universitetet i København. I likhet med mange andre intelligente unge mennesker ble han engasjert av Xerox til å drive forskning ved PARC utenfor Stanford-universitet. Her laget Simonyi et tekstbehandlingsprogram. Det ble senere hetende Word.

Som de fleste andre ved PARC, ble Simonyi fristet over i kommersiell virksomhet. Han ble i 1980ansatt i Microsoft. En sen kveldstime traff han Bill Gates i korridoren. Bill trakk ham til side og spurte Simonyi om han hadde sett den nye sjakk-maskinen.

Siomonyi ble forferdet. Mikroprosessoren hadde gjort det mulig å lage små hendige datamaskiner. Men disse maskinene ble foreløpig bare brukt til dataspill. Han og Bill Gates hadde vært helt enige om at slike maskiner kunne brukes til mye viktigere ting. Fremtiden til slike maskiner lå i å utvikle programvare for å løse forretningsprosesser så som teksbehandling, regneark, osv. Hadde Bill endret oppfatning? Utviklet Microsoft nå en mikromaskin som kunne spille sjakk?? Da hadde han i såfall blitt ansatt på feilaktige premisser.

Bill viste Simonyi inn i et rom som var forsvarlig lukket og låst lenger ned i gangen. Der arbeidet to teknikere med en liten maskin. Bill snudde seg til Simonyi: "IBM vil lage en personlig datamaskin. Den har kodenavnet Chess".

Resten er - som det heter - historie. Simonyi var blitt vist verdens mest hemmelige dataprosjekt: IBMs arbeid med å lage verdens første PC.

Mikromaskiner basert på mikroprosessor-teknologi hadde allerede skapt et lite marked. Men ingen viste helt hva slike maskiner kunne brukes til eller hvor markedet egentlig var. Foreløpig var maskinen bare anvendelig til underholdning. Den første spille-datamaskinen - Atari - ble en knallsuksess i 1972 ved fornøyelsesparker og arkader over hele USA. Senere kom Commodore og Tandy. Men det var først med Apple at mikromaskiner fikk noen særlig oppmerksomhet utenfor den innvidde krets, og det var med lanseringen av Apple II i 1977 at den første forretningsidèen for hva en skulle bruke slike maskiner til, ble formulert:

"Apple II vil kunne brukes til å overvåke alle elektroniske systemer i et hjem, kjøleanlegg, tyverialarm, røkvarslere og lys. Når husets eier ikke er hjemme, kan Apple II slå på lyset i forskjellige rom for å gi inntrykk av at noen er hjemme, eller til å slå av og på vanningsanlegget ute i haven eller utebelysningen."

Ambisjonene manglet altså ikke. Men Apple II ble aldri brukt som hjemmets robot. Det skyldtes et program, VisiCalc. VisiCalc var et regneark som opptok hele maskinens minne, og som var langt dårligere enn andre regneark som fantes på mini- og stormaskiner på den tiden. Men VisiCalc hadde èn fordel: brukeren kunne umiddelbart rette opp feil.

Så VisiCalc og Apple II ble en suksess. Apple gikk på børs i 1980 og ble verdsatt til 700 millioner kroner - en av de høyeste børsnoteringer for et nytt selskap noensinne.

Mikromaskiner hadde altså tydeligvis et marked og en verdi. Det satte en støkk i den leverandøren som til nå hadde behersket datamarkedet. IBM kunne ikke lenger overse markedet for mikromaskiner.

Ett år skulle det ta å lage en slik maskin, og den skulle utelukkende bygges opp av standard-elementer, elementer som ikke nødvendigvis var laget av IBM. IBMs prosjektgruppe under ledelse av Bill Lowe, og senere Don Estridge, fikk derfor i oppgave å forhandle frem avtaler for alle de komponentene som var nødvendige for å lage en mikromaskin, sette det hele sammen, og markedsføre den under et av verdens sterkeste merkevarenavn - IBM.

12. august 1981 lanserte IBM sin første mikromaskin som de kalte PC . Med Charlie Chaplin som forgrunnsfigur, skulle den symbolisere den lille mannens opprør mot det moderne, automatiserte samfunn. IBM var den nye tids ansikt; IBM ga "power to the people" - i alle fall datakraft til folk flest.

"Folk flest" fikk glede av PC-en, men ikke IBM. PC-en ble begynnelsen på slutten til IBMs dominans på datamarkedet. I stedet ble en ny aktør skapt - av mange oppfattet som mektigere og mer arrogant enn IBM noensinne hadde vært - Microsoft.

Historien om Microsofts maktovertagelse er kjent, men kanskje også delvis ukjent? Mye er basert på tilfeldigheter, men en god del også på rå maktkamp. I korte trekk var det dette som skjedde:

  • IBM dro på handletur for å kjøpe komponenter til sin PC. Et av disse elementene var BASIC. Bill Gates var èn av mange leverandører på dette området. Hvorfor valgte IBM nettopp Bill Gates? Antagelig fordi IBMs toppsjef John Opel kjente Bills mor Mary Gates. Det var greit å gjøre Marys gutt en tjeneste.
  • Siden de allikevel var hos Bill, spurte IBM hvor de kunne få kjøpt et egnet operativsystem. Bill viste til det hele bransjen visste: CP/M var best. Dra til Gary Kildall i San Franscisco og snakk med ham. IBM så gjorde, men av årsaker som ennå ikke fullt ut er klarlagt, møtte ikke Gary Kildall opp til det avtalte møte. Noe senere tok IBM ny kontakt med Bill og nevnte dette. Da foreslo Bill at de heller kunne kjøpe operativsystem av ham. Greit nok, bortsett fra at Bill ikke hadde noe operativsystem. Men han gikk - nesten bokstavelig talt - over gaten og kjøpte et som het Q-DOS, fixet på det og presenterte det som sitt eget under navn MS-DOS.
  • Så kom strategigrepet over alle strategigrep. I motsetning til all tradisjonell tenkning og hva som var opprinnelig avtalt: Bill valgte ikke å selge, men å lisensiere ut operativsystemet. IBM syntes det var greit; ingen kunne ane den gang gang hvilken utbredelse PC-en ville få. Men det grepet gjorde Bill til verdens rikeste mann og Microsoft til den dominerende aktør i databransjen. Gary Kildall hevdet helt til sin død i 1994 at han ikke angret på at det var Bill og ikke ham som leverte operativsystem til PC-en. Tro det den som vil.
  • Men et operativsystem var ikke tilstrekkelig til å sikre PC-ens suksess. Maskinen trengte programvare; det var jo VisiCalc som hadde gjort Apple II til en suksess. I begynnelsen var det andre enn Microsoft som laget programvaren. For de som husker så langt tilbake i tid var det WordStar og Lotus 1-2-3 som var slagerne på tekstbehandling og regneark. Men Bill tok også innersvingen på disse leverandørene. Det gikk ikke lang tid før Word (Charles Simonyi) og Excel ble markedsledere.
  • Det samme skjedde med det grafiske brukergrensesnittet. Stjålet fra Apple (som i sin tur hadde stjålet idèen fra PARC), ble Windows lansert med brask og bram i 1990. Microsofts dominans var nå endelig på så vel operativsystem, programvare og brukergrensesnitt.
  • Så kom Internett. Bill var sent ute med tilpasningen til Internett, men når det først skjedde, var det i tradisjonell stil. Netscape hadde gjort suksess med nettleseren Navigator. En alvorlig konkurrent truet Microsoft. Bill inngikk avtale med en konkurrent til Netscape, Spyglass. Samme dag som avtalen ble offentliggjort kunngjorde imdlertid Bill at Spyglass fra nå av skulle følge med gratis sammen med Windows. Dermed var Spyglass utradert fra markedsarenaen, og Bill hadde fått en nettleser han selv kunne utvikle til sitt "eget" produkt, Explorer.

Senere ble Microsoft dømt for å ha utnyttet sin posisjon som markedsleder på operativsystem til PC, til å hindre konkurranse på nye områder. Innebærer det at Microsofts dominans nå er på hell?

Tvertom. Det er nå det begynner.

Det skal vi se på i neste ukes Skråblikk.

* * *

(Mer om datahistorien og PC-ens opprinnelse finner du i Arild Haraldsens bok "Den forunderlige reisen gjennom Datahistorien", Tano, 1999. En nylig utgitt og spennende bok om de tanker og forsøk som førte frem til oppfinnelsen av PC-en finner du i "Bootstrapping" med undertittelen "Douglas Engelbart, Coevolution, and the Origins of Personal Computing", av Thirery Bardini, Stanford University Press, 2001, red.anm.).

Til toppen