Massiv avlytting er alltid bortkastet

Det kreves helt andre teknologier enn signalspaning i kampen mot terrorisme.

Den svenske FRA-loven framstår som et av årets merkeligste hendelser. Den skal gi myndighetene hjemmel til å overvåke elektronisk formidlede meldinger, både trafikkdata og innhold, med tanke på å avsløre kriminell virksomhet. Mistenkelig innhold skal fanges opp hvis det inneholder bestemte nøkkelbegrep.

Vi har vært borte i slikt før. Det amerikansk-britiske avlyttingssystemet Echelon bygger på nøyaktig det samme prinsippet. Det var aktivt allerede flere år før 11. september 2001. Som vi skrev den gangen: Høyteknologien hjalp ikke USA. Vi konstaterte også hvorfor det er en slags ryggmargsrefleks å ramme personvernet når man skal beskytte seg mot terror, selv om man vet, ut fra lang og smertefull erfaring, at det er irrelevant mot terror, men ødeleggende for samfunnet. Det er med andre ord i tråd med terroristenes egne intensjoner.

Vi får gjenta: Det er ikke bare i spionromanene til John Le Carré og Frederick Forsyth at terrorister krypterer. De gjør det også i det virkelige liv. De krypterer det de vil holde for seg selv. De disponerer et bredt arsenal av vestlige hjelpemidler som sikrer at CIAs supermaskiner må kverne i flere år for å lese det de sier til hverandre, i den utstrekning de er i stand til å fange opp meldingene. Det er ikke så lett for dem som begrenser seg til nøkkelord i klar tekst.

Historien er videre full av eksempler på at avlytting generelt sett ikke virker, selv der det settes inn som et tiltak rettet mot bestemte personer som ikke tar noen form for forholdsregler for å prøve å hindre at politiet hører alt de sier.

Avlytting i narkotikasaker bidrar i bare ett av ti tilfeller til fellende bevis, konstaterte norsk politi nylig. Hadde de avlyttede hatt noen mistanke om at det de sa ble registrert – oppført seg «konspiratorisk», som det heter – ville utbyttet vært null.

Et annet eksempel er det omfattende materialet som Norges salige Politiets overvåkingstjeneste (POT) samlet inn ved å overvåke og avlytte landets venstreradikale på 1950- til 1980-tallet. Det ødela uskyldige folks liv og karriere, men spilte ingen positiv rolle for rikets sikkerhet.

Den svenske regjeringen vet alt dette. Det sier seg derfor selv at den ikke har noen tro på at FRA-loven vil styrke landets antiterrorvirksomhet.

Likevel har de funnet det politisk opportunt å få den stemt gjennom i nasjonalforsamlingen, trass i protester fra Norge og fra personvernaktivister. Deres egentlige motiv ligger antakelig dypt begravd i svensk innenrikspolitikk.

De politiske reaksjonene i Norge grenser til det absurde.

Vel vitende (?) om at amerikanske tjenester i en årrekke har underkastet norske borgeres e-post og lynmeldinger en signalspaning som sannsynligvis er langt mer avansert enn den svenskene ønsker å sette i verk, tordner Fremskrittspartiets medlem av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité, Bård Hoksrud: – Det er uakseptabelt at den norske regjeringen tillater en fremmed makt å ha innsyn i norske borgeres og norsk næringslivs korrespondanse på internett, sier han til NTB.

Dette framstår som Hoksruds begrunnelse for at det nå (!) bør iverksettes ordninger der elektroniske meldinger mellom norske myndigheter og borgere kan krypteres.

Den reelle skandalen, sett fra norsk side, er at norske myndigheter ennå ikke har lagt forholdene til rette for at e-post kan signeres (for å garantere at avsenderen er den han gir seg ut for å være), stappes i en konvolutt (for å hindre at uvedkommende kan lese den mens den er på vei fra avsender til mottaker) eller sendes rekommandert (for å være sikker på at den kommer fram til rett mottaker).

Behovet for dette har ikke noe med terrorvern å gjøre. Det dreier seg om anstendighet. Norske e-postbrukere er i dag tvunget til å oppføre seg uanstendig. Det er uakseptabelt, og det finnes ingen teknologisk unnskyldning for myndighetenes unnvikenhet.

At signalspaning er bortkastet med tanke på samfunnets sikkerhet, betyr ikke at det ikke volder skade.

Signalspaning binder ressurser til ingen nytte. Et stort antall folk med avansert teknologisk kompetanse settes til å bruke kostbare systemer for å samle opp totalt unyttig informasjon. Dette er ressurser som kunne spilt en positiv rolle i andre sammenheng.

Analyseselskapet Gartner trekker fram et ømt punkt i vestmaktenes terrorberedskap når de peker på hvordan dagens teknologi ikke evner å fange opp mønstre som avdekkes av ulike kilder. Informasjonen som kunne avverget 11. september 2001 lå ikke i Echelon-systemets arkiver. Den lå i FBI og CIAs interne arkiver, fanget opp og rapportert av agenter i felten. (Se artikkelen – Søk blir ikke lenger bedre.)

Det har vært arbeidet lenge med mønstergjenkjenning, men evnen til å jakte etter ukjente mønster i materiale hentet fra ulike arkiver er fortsatt mangelfull. Gartner setter opp dette som et nødvendig utviklingsarbeid, ikke bare for å hjelpe bedrifter til å gjøre om sine interne data til innsikt i hva som reelt skjer i næringen, men også for å gi etterforskere og antiterrorinnsatsen et nytt og nødvendig verktøy.

Konklusjonen gir seg selv: Ressurser som i dag brukes til signalspaning kan med fordel omdisponeres til noe nyttig.

Hva skjer med opplysninger samlet inn etter masseovervåking?

Erfaringen fra POTs masseinnsamling av materiale de første tiårene etter annen verdenskrig, er at den førte til overgrep mot lovlydige, politisk aktive borgere.

Overvåkerne hadde ingen annen kjennskap til de overvåkede enn det de greide å fange opp gjennom kontrollen av post og telefon, eventuelt også romavlytting. Det var ingen kvalitetssikring av enkeltopplysninger samlet opp i år etter år, totalt løsrevet fra sin sammenheng, selv om «mappene» viser at de avlyttede passet på å si så lite som mulig på telefon, av den enkle grunn at de antok at noen hørte det de sa.

Tolkningen av alt dette materialet kunne derfor ikke følge annet enn det kjente mønsteret, der man ikke søker sannheten, men heller etter en bekreftelse for sin egen nødvendighet. I mangel av konspirasjoner hos de overvåkede, ble det overvåkerne selv som konstruerte konspirasjonene. Og dette forkvaklede virkelighetsbildet ble formidlet videre til alle som spurte, til byråkrater, til potensielle arbeidsgivere, til politikere, til domstoler. I det stille skadet det enkeltpersoner i et omfang vi bare kan gjette.

I den grad Sveriges signalspanere tar seg selv alvorlig, og blir tatt alvorlig av sine omgivelser, vil denne typen skader igjen påføres uskyldige borgere i både Norge og Sverige. Den svenske regjeringen er selvsagt klar over den risikoen. Vi konstaterer at de har valgt å ta også den sjansen, helt bevisst.

    Les også:

Til toppen