Med tele skal landet bygges

En gjennomgang av 150 års norsk telehistorie bekrefter det vi all har ant: Norge har aldri hatt noen telepolitikk.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

Telenor er i år 150 år. Det er 150 år siden forløperen til Telenor, Det norske Telegrafvesenet, ble etablert 1. januar 1855. I den forbindelse er det laget tre bindsterke bøker om den norske telekommunikasjons historie. To av dem foreligger nå, den tredje kommer til høsten. Bøkene omfatter ikke telepolitikk spesielt, men inneholder mye detaljer om utbyggingstakt, priser og teknologi. Men bruddvis kommer forfatterne inn på temaer som kommer inn under begrepet «telepolitikk», altså hva politikerne ville til enhver tid med teleutbyggingen.

Jeg skal i denne omtalen kun nøye meg med hva en kan trekke ut av bøkene om norsk telepolitikk.

De (av oss) som mener at staten burde bidra mer til bredbåndsutbyggingen her i landet, bygger våre argumenter på hevdvunnen økonomisk teori: Utbygging av et samfunns infrastruktur bidrar direkte og indirekte til å utvikle konkurransedyktige næringer, til nærmere samarbeid mellom aktørene i samme verdikjede, og til raskere og økt handel over landegrensene. Det bidrar rett og slett til – og er nærmest en forutsetning for – økonomisk vekst og velstand.

Det er i denne sammenheng utbyggingen av telenettet og Internett blir nevnt, på linje med jernbane- og veiutbygging tidligere. Nå skal det for ordens skyld nevnes at det også er andre «infrastrukturelle» tiltak som har minst like stor betydning for en nasjons økonomiske vekst – et velfungerende banksystem og landsdekkende transporttjenester er eksempler på det.

Men er dette kun teoretiske funderinger, eller kan det påvises at infrastruktur virkelig har en slik effekt? I bind 1 om norsk telekommunikasjonshistorie, gjør Harald Rinde et forsøk på å gå denne påstanden etter i sømmene.

Vi begynner med telegrafen, Det Viktorianske Internett som den ofte er blitt kalt, for å markere at telegrafen revolusjonerte næringslivet og utløste den største kommunikasjonsrevolusjon siden boktrykkerkunsten.

I 1854 besluttet Stortinget å bygge et landsomfattende telegrafsystem her i landet. Begrunnelsen var at det var en nødvendig forutsetning for næringslivsutviklingen her i landet, og som en forutsetning for å hevde seg i konkurransen med andre land. Altså en klar telepolitisk målsetning.

Dette var ingen forutseende beslutning, men en dyd av nødvendighet. Norge lå på det tidspunkt langt bak nesten alle andre land i Europa i bruk og utbredelse av den nye kommunikasjonsteknologien. Det var en uttrykt frykt for at norsk handelsvirksomhet og skipsfart ville lide tap hvis ikke telegraflinjene ble strukket så raskt som mulig. Beslutningen om å bygge et nasjonalt telegrafnett, skjedde heller ikke i et vakuum. Verden opplevde i begynnelsen av 1800-tallet en nedbygging av tollbarrierer og liberalisering av verdenshandelen. Dette førte til store omstillinger i flere bransjer, blant annet i trelasthandelen.

Telegrafnettet var derfor et ledd i «moderniseringen» av landet, altså for å tilpasse seg nye forutsetninger både i form av rammebetingelser, men også bruk av «teknologi» – ikke ulikt det statsråd Morten Andreas Meyer forsøker i dag. Men samtidig var ikke dette en proaktiv markedsliberalisme: Det var i bunn og grunn en nødvendig tilpasning til noe som vi uansett måtte forholde oss til.

(Nå var det ikke bare næringslivsutvikling som var begrunnelsen. Like viktig var det å bruke telegrafnettet til å binde landet nærmere sammen. Særlig var man opptatt av å knytte Finmark nærmere til helheten, både fordi grensene til Finnland og Russland nettopp var trukket – i 1826 – og fordi landsdelen hadde stor innvandring av finner og kvener).

Da beslutningen først var tatt om et nasjonalt telegrafnett, var det enkelt å komme frem til enighet om hvordan nettet skulle bygges: Det var et statlig ansvar. Det var slik alle andre land hadde gjort det, bortsett fra USA og Storbritannia som hadde valgt en privat utbygging.

Dette førte også til en «næringsnøytral» politikk i selve utbyggingen – ikke ulikt den nåværende regjerings teknologi- og næringsnøytrale holdning. En kunne ikke bare bygge ut telegrafnettet på en del av kysten – alle trelastbedrifter måtte få samme vilkår. En kunne heller ikke bygge slik at det prefererte bare en eller noen få bransjer. Hele næringslivet, ikke bare trelasthandelen, måtte få tilgang til telegrafen slik at konkurransevridning ikke oppsto.

Det førte fort til at telegrafutbyggingen ble svært dyr, og gikk med store underskudd. Da hentet man frem argumentene om «indirekte fordeler», eller det vi i dag kaller samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Ved å skape merinntekter for næringslivet kunne telegrafen være lønnsom for samfunnet, selv om de direkte inntektene fra bruken av telegrafnettet ikke var tilstrekkelig til å dekke statens kostnader. Det ble også fremlagt konkrete, men neppe empirisk etterprøvbare, regnestykker. Fiskeriinntektene hadde økt med 25 prosent som følge av telegrafen, het det seg, fordi det var lettere å holde seg informert om fisket, og lettere og mer effektivt å styre fiskeflåten til der fisken befant seg til enhver tid.

Spørsmålet er: Hadde telegrafen en slik effekt?Svaret som gis i bind 1 er varierende. Det var åpenbart at skipsfartsnæringen hadde store fordeler av telegrafnettet, og satte fortgang i en nødvendig omstilling av næringen. Det ga enklere kommunikasjon mellom kapteinen og rederiet, og større muligheter for å omdirigere skipet, mindre liggetid i havn og bedre utnyttelse av transportkapasiteten. I tillegg kunne en også holde seg bedre orientert om hvordan fraktmarkedet beveget seg, og større muligheter for å innhente tilbud om frakter fra utenlandske meglere. Og omvendt: Norske meglere kunne konkurrere utenlands. Antageligvis skjedde denne omstillingen også ganske raskt, i løpet av en tjueårs periode.

Samme effekt ga ikke telegrafen fiskeriene. Det skyldes to forhold. Her hadde man allerede et relativt velfungerende statlig «fiskerioppsyn» og «salgslag» som formidlet informasjon om fisket og oppkjøpsmuligheter. Fiskeriene hadde derfor allerede et velfungerende marked. I tillegg kommer at fisket kunne endre seg fra den ene dag til den andre. Så omskiftelig var ikke fraktmarkedet. Telegrafen hadde ventelig liten effekt på fiskerinæringen. (Det var først når radiotelegrafi og senere radio kom, at effekten av teknologien ble stor også i denne næringen).

Heller ikke kan en se at trelastnæringen (Norges største næring på den tiden) hadde vesentlig glede av utbyggingen av telegrafen. På den annen side kom den til nytte for andre næringer som en ikke hadde tenkt på. Slakteriene for eksempel (og andre som leverte ferskvarer) ble i stigende utstrekning avhengig av den nye teknologien. Det ble lettere å tilpasse produksjonen til etterspørselen.

I tillegg fikk vi også «nye» næringer som nyhetsformidling (Norsk Telegrambyrå), og en mer effektiv børs og dermed et mer velfungerende marked totalt sett. Vi fikk også en mer effektiv værmeldingstjeneste.

Det Viktorianske Internett hadde altså ikke så stor betydning for næringslivsutvikling her i landet som en har trodd. Det finnes mange grunner til det. En av dem er at Norge hadde et meget godt utbygget alternativ som var langt bedre enn i de fleste andre land – nemlig posten. Posten var billigere, hadde større dekningsgrad, bedre tilgjengelighet (en måtte ikke gå på en telegrafstasjon, men kunne skrive brevet hjemmefra), og det kunne overføre langt mer informasjon enn en kunne gjøre ved et telegram. Telegrafens styrke var hurtighet i overleveringen.

I tillegg kommer næringenes evne, vilje, mulighet og forutsetning for å nyttiggjøre seg teknologien. Telegrafen betød mindre for fiskeriene enn for skipsfarten på grunn av forskjell i hvordan disse næringene opererte. Trelastnæringen var mindre flink og innovativ til å utnytte teknologien enn slakteriene.

Men i hovedsak hadde utbyggingen av telegrafnettet et klart telepolitisk formål knyttet til behovet for et effektivt, fungerende næringsliv. At telegrafen hadde en slik betydning er helt på det rene, selv om effekten nok er noe overdrevet.

Telegrafen fikk snart en ny konkurrent, telefonen. Skjønt, erstatning for telegrafen ble ikke telefonen fullt ut før 100 år etterpå – omkring 1970. Men telefonen ble aldri noe i nærheten av et telepolitisk virkemiddel verken for næringslivet eller forbrukeren. Mer om det i neste artikkel som omtaler bind 2 i Norsk telekommunikasjonshistorie.

Harald Rinde: Norsk telekommunikasjonshistorie, Bind 1 – Et telesystem tar form (1855 – 1920), Gyldendal Fakta, 2005.

    Les også:

Til toppen