Mediene - gryna og idretten

- Jeg synes ikke gryna i idretten er et virkelig viktig økonomisk problem i Norge i dag. Sportsskribentene bør skrive mer om sporten som sådan enn om de forbaskade pengene i sporten, skriver Jon Michelet i sin ukentlige kommentar.

I kveld, tirsdag den 18. februar, barker det løs med debatt om penger og idrett i Holmgang i TV 2. Turid Birkeland stiller sammen med en hel bråta av idrettens koryféer, og undertegnede er også invitert for å opplate sin røst.

Jeg kommer relativt godt forberedt. For forrige helg deltok jeg på et medieseminar på Hell i Stjørdal arrangert av Nord-Trøndelag Journalistlag. Der skulle jeg innlede sammen med Linn Ullmann, kulturjournalist i Dagbladet. Vårt tema var "Skråblikk på sport, kultur, kommersialisme, journalistikk og engasjement" - intet mindre.

Dessverre ble Linn Ullmann syk. Dermed måtte jeg dra showet aleine, og det maktet jeg å gjøre på en sånn måte at jeg erta på meg hele salen. Min hovedsynspunkt, som jeg bramfritt framførte, er at jeg ikke synes gryna i idretten er et virkelig viktig økonomisk problem i Norge i dag, og at sportsskribentene bør skrive mer om sporten som sådan enn om de forbaskade pengene i sporten.

Et slikt utsagn fra en gammelraddis vekker naturligvis rabalder. Det ble såpass at den sosialdemokratiske redaktør Ivan Kristoffersen i Nordlys, Tromsø, som jeg jobba sammen med i min Nordlys-tid tidlig på 1970-tallet, reiste seg og fnysende spurte om jeg hadde forlatt marxismen og gitt meg kapitalismen i vold.

På dette spørsmålet svarte jeg benektende. Min hensikt var å provosere til debatt. Og jeg mener faktisk at flere økonomiske forhold i dagens Norge er mye viktigere enn idrettsøkonomien. På lang sikt er det helt avgjørende for Norges framtid hvordan Jaglands regjering disponerer oljeformuen i innland og utland. Det er et tema vi diskuterer altfor lite.

Men det mest akutte spørsmålet er de "eventyrlige" spekulasjonene på Oslo Børs der aksjekursene pumpes rett til himmels. For ett år siden trodde jeg ikke at vi ville få oppleve et nytt børskrakk av jappetidstypen. Nå er jeg overbevist om at det kommer, og det vil ramme norsk økonomi verre enn Vålerengas små, årvisse konkurser.

Finansavisen har hatt pen opplagsmessig framgang i 1996. Det må skyldes at avisa skriver sakkyndig om alt det som skjer i økonomien. Når den jevnstore Klassekampen har gått like mye tilbake som Finansavisen har gått fram, tror jeg årsaken er at Klassekampen har forsømt seg når det gjelder å skrive kritisk om økonomi.

To eksempler nettopp fra Finansavisen illustrerer mitt poeng om at de virkelig store pengene ikke er i idretten, men på børsen. Den 14. februar hadde avisa et forsideoppslag om hvordan storaksjonæren Jan Haudemann Andersen er blitt 280 millioner kroner rikere i løpet av et halvt år.

Det dreier seg om en gevinst på papiret, men det er sannelig en formidabel gevinst. Den har Haudemann Andersen kunnet grabbe som følge av at Fredrikstad-bedriften Ask som produserer LCD-prosjektorer ble skilt ("fisjonert ut av") fra Tandberg Data. Haudemann Andersen sitter med store aksjeposter i begge firmaer, og har kunnet se kursene gå til værs som raketter.

Den 15. februar handlet Finansavisens forsideoppslag om at de norske fotballproffene har en samlet markedsverdi på over en halv milliard kroner. Joda, en halv milliard er penger det au. Og Ole Gunnar Solskjær på Manchester United er den som prises høyest, til 70 millioner. Denne prisen er egentlig en tvilsom størrelse. Det skal ikke mer enn et røket korsbånd til før "varen" Solskjær faller dramatisk i pris.

Unggutten er i løpet av kort tid blitt en av våre berømte offentlige personer, mens jeg med respekt å melde aldri hadde hørt om Jan Haudemann Andersen før. Selv om Solskjær tjener mye - etter min mening altfor mye - i United, har han da virkelig ikke tjent 280 millioner kroner på et halvt år. Han har heller ikke tjent 70 millioner, slik mange tror når de leser om den mulige prisen han kan selges for. Det er en avgrunn mellom proffenes salgspris og deres egne inntekter.

Hvis de oppskrudde verdiene til Ask og Tandberg skulle føre til et krakk, ville det få katastrofale virkninger for de ansatte i de to bedriftene, og mulige ringvirkninger for hele børs-systemet. Hvis Solskjær snubler i beina til en midtstopper og ryker korsbåndet sitt, vil kassereren i United måtte sette noen streker i regnskapet - men klubben spiller videre som før.

Vi lever i en periode hvor rå markedsliberalisme er dagens orden. Det ville vært særdeles underlig om idretten skulle ligge som en uskyldsrein øy midt i markedskreftenes hvirvlende malstrøm. De som ønsker en idrett som ikke er så pengestyrt som i dag, bør også ønske seg et samfunn som ikke er så dominert av de store gryna. Det blir noe hyklersk over dem som sutrer over pengene i idretten mens de samtidig applauderer pengegaloppen i resten av samfunnet. Personlig fortsetter jeg min livsvarige og tilsynelatende fåfengte pipekonsert mot kapitalismen, samtidig som jeg gleder meg når Tom Stiansen tar gull i en så pengedominert sport som slalåm.

Jeg har et tvisyn når det gjelder idretten. En listig pasning fra Eric Cantona som blir ekspedert videre i mål av Solskjær får jubelen fram i meg. Det slår meg som eventyrlig at en eksentrisk franskmann er blitt den mest populære fotballspilleren i England og at en guttunge fra Vestlandet glimter til som stjerne.

Cantona lurer av en mann, vipper til Solskjær, - og i mååååål! I slike øyeblikk gir jeg blanke blaffen i hvor mye de to artistene utpå gressmatta tjener.

Norske idrettsutøvere har sannelig vist verden vinterveien i det siste. At Norge gikk inn i dette århundre som verdens beste skinasjon var ikke merkelig, tatt i betraktning at vi var den eneste nasjon som drev noe særlig med skisport. At Norge også går ut av århundre som verdens beste skinasjon er ganske utrolig. Fortsetter den rådende trenden, vil vi ta mer enn 100 OL- og VM-medaljer i skibakkene og skiløypene i løpet av århundrets siste tiår. Hvis jeg som ski-entusiast ikke var i stand til å glede meg over dette, burde jeg bli innlagt i reimer på en eller annen anstalt.

Samtidig synes jeg det er forferdelig at Norges Skiforbund er i ferd med å miste grepet om skisporten som masseidrett og ungdomsidrett. Da roper jeg på politisk styring for å dempe de groveste utslagene av markedsliberalisme, vanstyre og feilprioriteringer. Da roper jeg på en autentisk og kyndig idrettsminister!

Da roper jeg på snø. (Som kom i dag, i bøtter og spann, og ga etterlengtet skiføre i Marka.)

Sist søndag skinte sola over et evindelig snøbart og hålkete Oslo. Jeg fant fram skøytene og gikk en times tid på en dam. Dammen var Smestaddammen på Oslo vest, min barndoms skøytedam. Der myldra det av unger på isen da jeg var liten. Nå lå isflata der temmelig buklete og sprekkete enkelte steder, men glatt og stålblank andre steder.

Jeg skøytet rundt i ensom majestet og satte årets første skøyteskjær på Smestaddammen. Folk som kom forbi på veien glante på meg. Hva var det for en snodig skikkelse som surra rundt der ute på isen, kanskje det var Ringeren fra Notre Dame?

Ingen unger på isen, i sola. Kanskje dagens unger, preget som de er av mammonmentaliteten til mamma, ikke gidder gjøre noe som er gratis?

Til toppen