Mener ingen er mer «åpne» enn Microsoft

Microsoft planlegger et nytt, åpent filformat, men vil ikke dele ut kildekoden fritt. Det vil stoppe utviklingen, men Andreas Ebert i Microsoft.

I slutten av april skrev digi.no at Microsoft forbereder et åpent dokumentformat, Metro, som skal kunne tilfredsstille kravene stilt spesielt av offentlig virksomhet i Europa.

    Les også:

I debatten rundt denne artikkelen kom det fram flere innvendinger. Lesere pekte blant annet på at Metro-lisensen ikke gir anledning til videre distribusjon, og påsto at det virker i strid med definisjonen av «åpen standard» at man skal være avhengig av lisens fra et kommersielt selskap.

For å oppklare slike problemstillinger, hadde digi.no en samtale med Andreas Ebert, Microsofts regionale teknologisjef for EU. Han har elleve år bak seg i Microsoft, har vært sjef for selskapets avdeling i Østerrike, og har siden 1. februar Microsofts forhold til EU-kommisjonen som sitt primære ansvarsområde.

– Vi har de siste årene gjort mye for å sette oss inn i tankegangen til offentlige myndigheter, der vi møter temaer som ikke dukker opp i kommersielle miljøer. Offentlige dokumenter har for eksempel lang levetid, det må gis tilgang til dokumentene gjennom forskjellige typer medier og så videre.

En sentral problemstilling er at det offentlige ønsker å redusere avhengigheten av kommersielle enkeltaktører.

– Diskusjoner rundt dette har blant annet avklart at egne dokumentformater for offentlig virksomhet ikke er levedyktige fra et økonomisk synspunkt. Det dukker videre opp problemstillinger knyttet til låsing til en bestemt produktleverandør kontra låsing til en bestemt tjenesteleverandør. Det er også avdekket mange historiske eksempler på låsing. Et eksempel fra Norge er hvordan offentlig virksomhet i mange år var helt avhengig av Norsk Datas Notis-format.

Ebert peker på at dokumentformater må utvikle seg over tid. Funksjonalitet i applikasjoner, for eksempel pivottabeller i Excel, er avhengig av hva dokumentformatet kan lagre. Etter hvert som brukere krever endringer i funksjonalitet, må dette gjenspeiles i endringer i dokumentformatet. Følgelig har alle dokumentformater et livsløp som gjenspeiler disse endringene.

– Vi har lært gjennom dialogen med det offentlige at proprietære formater vanskelige. Vi har reagert med en ordning som gir myndighetene tilgang til kildekode, og til en fullverdig beskrivelse av det binære formatet. Lisensen for dette er ugjenkallelig, og vi har ikke anledning til å endre vilkårene. Ugjenkalleligheten er et nøkkelelement i denne ordningen.

Framover ser XML ut til å kunne fungere som grunnlag for all interaksjon med dokumenter, mener Ebert.

– I dag gjenspeiles 1600 funksjoner og attributter i Word i XML-filformatet. Det er fullt ut mulig å lage en åpen kildekodeimplementering for Word XML-formatet. Det avhenger av ulike lisensieringsmodeller innen åpen kildekode. Noen er mer pragmatiske enn andre og det er mange juridiske rammeverk å velge mellom. Med de fleste åpen kildekodelisensene vil du kunne lage applikasjoner for både å lese og skrive Word XML-formatet.

Poenget som Ebert trekker fram her, er at få åpen kildekodelisenser går like lang som GNU Public License (GPL) i å forlange fri rett til videre distribusjon. Kommersielle selskaper som IBM og Sun bruker ikke GPL, men benytter andre lisenser som også er godkjent av Open Source Initiative.

Dette skillet mellom GPL og andre lisenser innen åpen kildekode gjenspeiler den samme interne striden innen åpen kildekodefellesskapet som kommer til uttrykk når for eksempel GNU-gründer Richard Stallman insisterer på å snakke om «free software» framfor «open source».

– Det foreligger en erklæring fra EU-kommisjonen som erkjenner vårt Office XML-format som rimelig åpent, på samme måte som PDF-formatet til Adobe. Den mener begge bør tillates.

Den amerikanske delstaten Massachusetts, den som holdt ut lengst i den store amerikanske monopolsaken mot Microsoft, har også erklært at Office XML svarer til deres oppfatning av åpen spesifikasjon.

– Problemet er: Hvem kontrollerer den videre utviklingen av standarden? Er det et nøytralt organ, eller et konsortium? Hvem er det som endelig godkjenner endringer? PDF er for eksempel en produktstandard. Den som vil skrive en applikasjon må søke om lisens. Adobe gir bort rettigheter til PDF-lesere. For editorer krever selskapet en egen avtale.

Ifølge Ebert bygger Microsoft det juridiske rammeverket til det nye Metro-formatet på de samme premissene som Office XML eller Word XML. De samme rettighetene vil gjøres tilgjengelig for andre aktører, og på de samme premissene.

– Metro-formatet dekker et annet behov enn Office XML-formatet. Metro-dokumenter kan bare leses, ikke redigeres. De kan brukes i forbindelse med skjemabasert interaktivitet. De kan signeres digitalt, og de har et felles utskriftformat som gjengir sider og farger på skjermer og skrivere, også de mest avanserte, nøyaktig slik opphavet har bestemt at de skal se ut. I motsetning til PDF, er Metro ikke beregnet på aktivt innhold. Metro-formatet blir en del av Longhorn. Versjon 0.7 er tilgjengelig til gratis utprøving. Lisensen til Metro-formatet vil være gratis.

Når det gjelder Metro-formatet på andre plattformer sier Ebert at Microsoft vil hjelpe partnere til å lage lesere. Det blir med andre ord helt sikkert gratislesere for Metro-formatet på både Mac, Linux og Unix. Men disse kommer ikke nødvendigvis i åpen kildekode, og i hvert fall ikke under en lisens som GPL.

– GPL står i motsetning til andre åpen kildekodelisenser. Hvis du skriver noe og distribuerer det under GPL, så gir du den som kjøper eller får programmet anledning til å videre distribuere all kode i programmet. Det innebærer at en leser distribuert under GPL vil umiddelbart kunne gjenbrukes i enhver annen applikasjon distribuert under GPL.

Ebert og Microsoft mener GPL-prinsippet står i strid med den oppfatningen av begrepet «åpen standard» som er i ferd med vinne konsensus i standardiseringsorganisasjoner som Oasis og W3C.

– Det finnes en del grunnleggende kriterier for hva som er en «åpen standard». Den skal støttes av et konsortium, det skal være fri eller rimelig tilgang til spesifikasjonen, og implementeringen skal være gratis eller rimelig. En åpen standard kan gjerne omfatte materiale med opphavsrettsvern. Alle bidragsytere til standarden må klargjøre nøyaktig hva deres opphavsrett gjelder, og ingen kan kreve ekstra betaling for sin opphavsrett utover det man eventuelt må betale for å bruke standarden. Det er videre to vilkår som gjelder distribusjonen. Det ene er at salg av et produkt som innlemmer standarden ikke skal kunne utløse noen som helst form for krav fra opphavsrettsinnehaverne, verken mot produsent eller bruker. Det andre er at dersom noen tar opphavsrettsbeskyttet materiale fra standarden, og bruker det til noe de selv tar patent på, uten å informere opphavsrettsinnehaveren, så skal det ikke være mulig å utnytte dette i et søksmål mot opphavsrettsinnevaren.

Poenget med dette er at alle som bidrar med opphavsrettsvernet materiale til en åpen standard skal kunne stille dette materiale til disposisjon slik at standarden faktisk skal kunne implementeres. Men innehaverne beholder opphavsretten for all annen bruk enn i forbindelse med standardene.

– Dersom en tredje part vil bruke algoritmer som jeg har opphavsrett til, til noe annet enn det som er formålet med standarden, så må vedkommende ta kontakt med meg. Alle standardiseringsorganisasjoner arbeider på dette prinsippet. Og da kommer vi til nok et poeng: Denne grensedragningen mot videre distribusjon strider mot GPL. Fri adgang til videre distribusjon strider mot prinsippet om åpne standarder, slik dette prinsippet praktiseres av alle standardiseringsorganisasjoner.

Ebert mener diskusjonen rundt dette punktet er svært interessant, men at det er et svært begrenset antall mulige løsninger: Enten GPL eller «åpen standard» må endres. Slikk sett er GPL og åpne standarder er uforenlige.

Til toppen