En endre beregningsmodell for betaling til rettighetshaverne kan økt utbetaling for smalere artister. (Bilde: Wimp)

Mer penger til norske artister med alternativ modell

Dersom man heller fordeler en pott pr bruker, vil smalere artister få mer penger fra strømmetjenestene.

Alt er ikke helt som det burde være i den vidunderlige, nye strømmeverdenen. Tjenester som Spotify og Wimp står allerede for mer enn 70 prosent av plateselskapenes inntjening i Norge, og vil i overskuelig framtid være motoren i den nye musikkøkonomien.

Men det er et markant klasseskille mellom dem som tjener veldig mye og dem som tjener veldig lite på musikkstrømming.

Mens de største plateselskapene ler hele veien til banken, sliter små selskaper og smalere artister med dagens økonmomiske fordelingsmodell, som ser ut til å premiere kvantitet framfor kvalitet.

Andelen norsk musikk som strømmes av norske brukere er også bekymringsverdig lav.

Klasseskillet er nok kommet for å bli. Men det er likevel håp om en viss bedring:

Strømmetjenestenes økonomimodell kan justeres på en måte som sikrer høyere utbetalinger til norske artister, og mer penger til «smalere» artister, plateselskaper og andre rettighetshavere.

Dette går blant annet fram av arbeidet til forskningsprosjektet Sky & Scene ved Universitetet i Oslo, som ser på bruken av nye digitale musikktjenester som Spotify og Wimp.

Forleden stod Arnt Maasø fra Sky & Scene på scenen under South by Southwest-konferansen i Austin, Texas, sammen med representanter fra TONO, Phonofile og Wimp, samt artisten Hedvig Mollestad Thomassen. De snakket om den norske strømmeøkonomien, og om mulighetene for å gjøre modellen enda bedre. Utgangspunktet er forskningen Maasø og kollegene har gjort med utgangspunkt i anonymiserte brukerdata fra Wimp.

Maasø forklarer utgangspunktet:

- I gamle dager gikk en prosentandel av pengene du ga for en plate rett til artisten, via plateselskapet. Slik er det ikke lenger. Inntektene fra din bruk av strømmetjenestene, enten du har et betalt abonnement eller er reklamefinansiert gratislytter, samles i en gigantisk sekk og fordeles til rettighetshaverne etter deres andel av det totale antallet musikkstrømmer i en gitt periode. En strømmekunde som spiller hundre strømmer en måned, vil ha hundre ganger så stor påvirkning på hvilke artister som tjener penger og hvor mye de tjener som en kunde som bare spiller én strøm, forklarer Maasø.

Man kan altså si at dagens modell favoriserer kvantitet over kvalitet, eller et brukermønster med kjapp zapping framfor mer langsom lytting.

Også norsk musikk kommer dårlig ut med denne beregningsmodellen.

Men hva om utbetalingene ble beregnet og fordelt individuelt per bruker, i stedet for å fordeles fra en kollektiv totalpott?

I en slik modell ville eksempelvis alle pengene som skal fordeles fra brukeren som kun spilte én strøm i løpet av en måned tilfalle den ene artisten vedkommende hørte på.

Sky & Scenes forskning viser at en slik modell ville kunne gi mer penger til artister innenfor enkelte smalere sjangre som jazz og klassisk, og en større gevinst for musikk med lokal tilknytning.

For de tre store, internasjonale plateselskapene vil modellen gi små endringer. For distributøren Phonofile, som representerer et stort antall uavhengige plateselskaper i Norge, vil veksten derimot være markant.

På norskandelen er effekten spesielt merkbar. Blant de 5000 mest populære artistene i Wimp ville en slik modell gi en 13 prosent vekst i utbetalinger til norske artister, fra 25,8 til 29,1 prosent av totalen.

Forskningen viser også at den brukersentriske modellen favoriserer artister og sjangre som bygger en sterk fanbase og inviterer til engasjert lytting over tid. Slik får artister et økonomisk insentiv til å bygge sterk lokal tilstedeværelse og tette relasjoner til sine fans. Samtidig får brukeren tilfredsstillelsen av å vite at pengene hun betaler går til "hennes" artister.

Jeg har bedt Maasø om noen konkrete eksempler på hvordan den alternative modellen vil slå ut. Det følgende er fire anonymiserte eksempler for fire lys levende artister i en gitt måned:

• Eksempel 1: Norsk popartist på topp-20-listen med stort ungdomspublikum og tung radiorotasjon. Ville fått en 15% økning med brukersentrert modell denne måneden.

• Eksempel 2: Norsk rap/pop artist med stort, blandet — men hovedsaklig ungt — publikum på topp-20-listen. Ville fått en 8% reduksjon med brukersentrert modell denne måneden.

• Eksempel 3: Norsk bluesartist på 373. plass i august. Ville fått en 53% økning med brukersentrert modell denne måneden.

• Eksempel 4: Norsk samtidskomponist / kunstmusiker på plass nr. 4072 i august 2013. Ville fått en økning på 306% med brukersentrert modell denne måneden.

Enkelte av endringene virker kanskje dramatiske, men så hører det dessverre med til historien at det i mange tilfeller er snakk om meget små beløp i utgangspunktet.

En økning på 306 prosent av veldig lite er fortsatt veldig lite.

I Wimp er man ikke pådrivere for en ny modell, men synes det er interessant med kunnskap om alternative måter å gjøre ting på. Kjartan Slette hos Wimp understreker at en eventuell ny modell krever at alle plateselskap og bransjeorganisasjoner er enige om en samlet overgang.

- Denne nye modellen virker å ha endel kvaliteter som er gode for bransjen, spesielt høyere norskandel. Det ville nok være en mer rettferdig modell. Vi ville se en økning i markedsandel for visse smalere nisjesjangre. Modellen endrer ikke ting vesentlig, men justerer det eksisterende. Justin Bieber blir ikke mindre. Det er ikke et jordskjelv. Men musikk som krever mer av lytteren, som man kanskje hører på sjeldnere og dypere, får mer pusterom i den nye modellen. Samtidig ville en brukersentrisk oppgjørsmodell øke andelen norsk musikk. Det vil i lengden også tjene de store internasjonale plateselskapene i Norge, sier Slette. men legger samtidig til:

- En slik endring vil ikke gjøre noe med det underliggende faktum at nordmenn strømmer mindre lokal musikk enn brukere i sammenlignbare markeder, som Danmark. I lys av den enorme mengden album som utgis hvert år i Norge, kan man kanskje spørre om vi har nok fokus på å dyrke fram de store navnene, det vi i bransjen kaller "headlinere".

Artikkelen er opprinnelig publisert på Dagbladet.

Presentasjonen fra Sky & Scene er lagt ut her.

Til toppen