Dahl-Hansen forlot Aftenposten på 1970-tallet for å bli informasjonstjenestemann i Televerket. I 1979 fikk han ansvaret for den norske paviljongen på Telecom 79. På den neste globale Telecom-utstillingen i 1983 ble han tildelt ansvaret for den skandinaviske standen.
- Dette var det første store nordiske samarbeidet på Telecom. I 1986 fikk jeg tilbud fra Den internasjonale teleunionen ITU, og her har jeg vært siden 1. juli det året.
Dahl-Hansen er messegeneral, med løpende ansvar for alt fra organisering til markedsføring og pressekontakt. Ved siden av de storslagne World Telecom-messene som organiseres regelmessig med fire års mellomrom, tar han seg av de regionale variantene for Afrika, Amerika og Asia. Disse ble opprinnelig fordelt en om gangen de årene det ikke var World Telecom. Nå er frekvensen doblet, og Dahl-Hansen sitter med ansvaret for to internasjonale utstillinger i året.
- Vi har skilt ut Telecom slik at messeorganisasjon sørger for egne inntekter og utgifter, uavhengig av det ITU bruker. Det vi bruker av kontorer og personaltjenester fra ITU, betaler vi markedspris for. Den årlige omsetningen ligger på mellom 200 og 250 millioner norske kroner. Overskuddet på rundt 60 millioner kroner pløyes i egne prosjekter i land med spesielle behov.
Disse prosjektene er uavhengig av ITUs egne utviklingsprosjekter, understreker Dahl-Hansen. De dreier seg om alt fra telemedisin i Mocambique til hjelp til hensiktsmessig telelovgivning i Bosnia.
- ITU er kjent som en svært effektiv organisasjon. I Telecom-biten har vi lagt spesiell vekt på dette. Jeg regnet ut en gang at mens bruttoinntekten fra World Telecom økte med 700 prosent fra 1983 til 1995, økte overskuddet med 1800 prosent.
Fra kundenes side er det nok betryggende at det økende overskuddet går til gode formål. Kvadratmeterprisen for en stand på Telecom 99 er 630 sveitsiske francs, eller nærmere 3300 norske kroner.
- Vi må leie messeområdet i 100 dager i forbindelse med Telecom 99, selv om arrangementet bare varer vel en uke. Mange utstillere trenger enda lenger tid. De leier sine kvadratmeter i ytterligere 35 dager for å få opp alt som inngår i sine stands.
Dahl-Hansen mener at Telecom-arrangementene spiller en vesentlig rolle for utviklingen av verdens telekommunikasjoner, og at dette igjen har betydning for å drive den økonomiske utviklingen framover, også i verdens fattige land. Han tviler følgelig ikke på det meningsfulle i det han driver med.
- Telecom er tre ting. Det er den største globale utstillingen som henvender seg til ledere i politikk og næringsliv. Det er et forum der 450 internasjonale foredragsholdere tar opp sentrale teknologiske og utviklingsspørsmål. Det er nærmere 200.000 høyt kvalifiserte og innflytelsesrike besøkende som representerer regjeringer, industri og operatører.
ITU er en spesiell organisasjon. Det ble opprettet i 1865 for å sørge for standarder innen internasjonal telegrafi og er verdens eldste internasjonale organisasjon. Ikke bare land, men også bedrifter og organisasjoner kan bli medlemmer. Etter annen verdenskrig ble unionen knyttet til FN-systemet, men beholdt en uavhengig stilling, blant annet ved at den har økonomisk atskilt og har egne inntekter. Alle betaler for seg, til og med USA.
- Ingen ligger etter med kontingenten. Noen av de rike medlemslandene har antydet at de kunne tenke seg å overføre overskuddet fra Telecom tilbake til ITU, men det har flertallet avvist.
FNs generalsekretær Kofi Annan gjentok på åpningen av Telecom 99 sitt ønske å trekke internasjonale bedrifter med i FNs daglige arbeid. På vei ut av Dahl-Hansens kontor tenker jeg at ITU kunne dannet modell for dette, helt til tanken slår meg at unionens suksess gjenspeiler telekom-verdenens særegne avpolitiserte og endelig avregulerte verden.
Og mens for eksempel fred er en frase, er infrastruktur en nødvendighet.
