Min lov om bredbånd

3,6 baud eller kb/s. Treeegt.

Mitt første modem er det eneste jeg har lest bruksanvisningen til. Det er også det eneste jeg med sikkerhet kan si ble kastet ubrukt.

I 1994 kjøpte jeg min første datamaskin (Mac) med et 14,4 modem, og jeg forstod etter hvert også hvordan jeg skulle bruke det. I 1996 oppgraderte jeg til et 28,8 modem, og verden bestod ikke lenger bare av ventetider, så fremt internettleverandørens modempool ikke var opptatt.

I 1998 skjedde det en revolusjon i og med at ISDN ble installert, og da fikk jeg 64 kb/s forbindelse på en den gang ny datamaskin. Ventetidene ble kortere enn før, men ble ikke helt borte. Dobbel ISDN-linje gir i teorien opptil 128 kb/s, men det har jeg aldri fått til.

Derfor hoppet jeg direkte til 512 kb/s fra min kabel-TV leverandør da jeg kjøpte ny datamaskin i 2000. Kombinasjonen av datakraft som en sprek jaguar og båndbredde vid som en låvedør var faktorer som gjorde at jeg første gang faktisk kan si at verden lot seg åpenbare. I det minste sammenlignet med hva jeg har opplevd tidligere. Jeg tenkte at nå skal jeg rekke over alt jeg tidligere ville, men som ikke lot seg gjøre.

Men til min forbauselse fikk investeringen et helt uventet resultat. For jeg brukte ikke lenger tid foran datamaskinen. Tiden ble dramatisk redusert.

Normalt skulle en tro at nettsurfingen skulle øke når båndbredden ble mange ganger så god. Normalt skulle bruken øke proporsjonalt med høyere prosessorytelse og raskere nettaksess. Normalt skal behovet øke når tilgangen bedres.

Borte var tiden da jeg under en nettseanse gjerne tok med dagens avis for å ha noe å gjøre på mens nettstedet lot seg laste ned. Borte var kaffepausene, og den til en hver tid lettest tilgjengelige tidtrøyte for å slippe å se på at bildet på skjermen trakk seg stadig lenger nedover, eller at prosenttelleren økte fra 12 til 13.

Borte var "vent litt" og "snart."

Nå surfer jeg effektivt. Båndbredden er der, prosessoren jubler, og jeg slipper å bruke timer foran datamaskinen for å vente på neste nettsted. Jeg føler at jeg for første gang ligger foran innholdsleverandører som til stadighet pælmer java, flash og andre ting inn på nettsteder for å gjøre de mer innholdsrike på både adspredelser og bytes.

Jeg kan faktisk gå på nettstedet og gjøre det jeg kom for å gjøre og fortsette videre uten avbrudd, uten pauser og uten å vente. Og etterpå kan jeg gå en tur i parken, eller til kafeen på hjørnet.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Ikke kast bort tiden på dårlige løsninger for videomøter

Så er det bare å vente på at jeg nok en gang blir hengende etter netteknologiens avanserte ideologers lyst. Til å la meg vente på at jeg får tilgang til hans innhold.