- Misforstår om nett og redaktøransvar

Norsk redaktørforening mener Jon Bing og Gisle Hannemyr skaper forvirring.

Norsk redaktørforening har sendt ut en pressemelding etter de siste dagers diskusjoner om hvem som har rett til å fjerne hva fra nettsider, og hvem som har ansvaret for det. Foreningen mener særlig at uttalelsene til professorene Jon Bing og Gisle Hannemyr har skapt forvirring.

    Les også:

Slik lyder pressemeldingen:

Misforståelser om nettansvar

De siste par dager har uttalelser fra professor Jon Bing og professor Gisle Hannemyr bidratt til å skape forvirring om rettstilstanden på nettet, hva gjelder spørsmålet om hvem som har rett til og hvem som har ansvar for å fjerne det ene eller det andre.

  • Professor Jon Bing har fremstilt det som om nettvertene er i sin fulle rett til å fjerne ethvert innhold, med bakgrunn i den såkalte ehandelsloven.
  • Professor Gisle Hannemyr har fremstilt det som om reglene i ehandelsloven er til for nettopp å gi nettvertene fullmakter til å gripe inn.

Begge deler er feil.

Ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven er vedtatt med det formål at nettverten ikke skal gripe inn. Dersom disse reglene ikke fantes, så ville nettvertene måttet forholde seg til det alminnelige medvirkeransvaret i straffeloven. Det ansvaret går mye lenger. Lovgivers tanke var at dersom man begrenset ansvaret så ville man også begrense de tilfellene hvor nettvertene så seg nødt til å agere. Leser man lovtekst og lovforarbeider i sammenheng, blir det ganske åpenbart.

Ehandelslovens § 18 lyder slik:

§18. Ansvarsfrihet for visse lagringstjenester

En tjenesteyter som lagrer informasjon på oppfordring fra en tjenestemottaker, kan bare

a) straffes for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett, eller

b) holdes erstatningsansvarlig for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Tjenesteyteren er i alle tilfelle straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen etter at forsettet eller den grove uaktsomheten etter første ledd forelå.

En tjenesteyter er ikke ansvarsfri etter denne paragraf dersom tjenestemottakeren handler på tjenesteyterens vegne eller under hans kontroll.

Bestemmelsen er altså satt inn i loven for å gi nettverten (tjenesteyteren) ansvarsfrihet i forhold til det innhold som innholdsleverandører lagrer på leid plass hos nettverten. Bestemmelsen er satt inn for at nettverten ikke skal gripe inn etter eget forgodtbefinnende, og lovens § 19 fastsetter derfor også at det ikke er noen plikt for nettverten verken til å kontrollere eller overvåke innholdet på nettplassen som leies bort. Det er først når det kommer en konkret og påviselig henvendelse om ulovlig innhold at nettverten har plikt til nærmere å undersøke saken, f eks ved hjelp av jurister, en virksom nettnemnd eller lignende. Er nettverten da noenlunde sikker på at det virkelig dreier seg om ulovlig innhold, må nettverken eventuelt reagere med å fjerne innhold – for selv å bli ansvarsfri.

Dette er utdypet i lovforarbeidene, blant annet Ot prp nr 4 (2003-04):

Det kan ofte være svært vanskelig å avgjøre om en ytring er lovlig eller ikke. Det kan derfor være mye å forvente at en nettvert alltid vil ha kompetanse til å foreta en slik vurdering. Det vil også være urimelig overfor ytreren, og således også overfor ytringsfriheten, å indirekte pålegge nettverten en slik oppgave, idet en feilvurdering fra nettvertens side vil kunne medføre stansing av en lovlig ytring. Ved å legge avgjørende vekt på ytringsfriheten har departementet kommet til at en nettvert bør fritas for strafferettslig ansvar også på grunnlag av rettsvillfarelse. Tjenesteyter må dermed både ha kunnskap om informasjonens faktiske eksistens, om at det ligger på hans server, og om informasjonens rettsstridighet, før ansvarsfriheten opphører.

Det har vært påpekt at innnholdsleverandøren – i dette tilfellet Human Rights Service – har en avtale som gir deres nettvert rett til å fjerne materiale som er provoserende, krenkende eller lignende. Det er i så fall en helt annen diskusjon. Enhver står jo – innenfor visse rammer – fritt til å inngå avtaler som begrenser ens egne rettigheter. Derfor er det også viktig at ingen medieselskaper inngår avtaler med selskaper som krever rett til å gripe inn med sensurlignende tiltak, og således kan overprøve redaksjonelle beslutninger.

Norsk Redaktørforening har i dag sendt en henvendelse til alle ansvarlige redaktører blant våre medlemmer og rådet dem til å sjekke sine respektive avtaler, og – om nødvendig – få endret disse.

For øvrig vil NR nå utrede hvorvidt det vil være hensiktsmessig å etablere en juridisk tjeneste hvor nettverter som er usikre på sitt ansvar kan få veiledning.

Til toppen