Mobiltelefonen 40 år i Norge

Henrik Bastiansen har skrevet en svært leseverdig bok om mobiltelefonens historie i Norge.

I år er det 40 år siden norske butikker solgte sine første mobiltelefoner. I den anledning har Henrik Bastiansen skrevet en bok om mobiltelefonens historie i Norge som er absolutt verdt å lese.

Bastiansens tilnærming er ikke den teknologiske, men hvordan mobiltelefonen er blitt markedsført, og hvordan denne markedsføringen har bidratt til å styre både teknologiutviklingen og anvendelsesområdet. Igjen altså en bok som tar et mer teknopolitisk perspektiv på utviklingen, slik Terje Rasmussen gjør i boken Kampen om Internett, selv om Bastiansens vinkling er helt annerledes.

Mobiltelefonen ble lansert som kommersielt produkt for drøyt 40 år siden (1.desember 1966). Men det het ikke mobiltelefon da, men «bilradiotelefon» – for å signalisere at dette var en telefon til bruk i bil som brukte radiobølger som kommunikasjonsmiddel. Begrepet var altfor tungvint, og ble endret til «bilradio». Det kunne heller ikke brukes da bilene i slutten av 1960-årene fikk radio i bil. Den tekniske betegnelsen «offentlig landmobil tjeneste» (OLT), var heller ikke brukelig.

I 1969 ble det laget en brosjyre med overskriften «MOBILTELEFONEN kan De bruke overalt». Dermed var navnet skapt. De som laget navnet hevder dette var en språklig nyvinning som også vant igjennom internasjonalt. Forfatteren er ikke enig i det da han kan peke på at begrepet «Mobile Telephone Service» var brukt i USA allerede i 1940-årene, og at en norsk rapport derfra snakker om «mobile telefoner». For egen del kan det legges til at «mobiltelefon» ikke er særlig mye brukt på engelsk: Der heter det «cellular phone» eller rett og slett «cell». Så begrepet mobiltelefon har neppe fått noe internasjonalt gjennomslag.

Men det viktigste var at det ble markedsført som et nyttig verktøy for bilister. Det ga seg også utslag i at mobiltelefonen i reklamen ble skrevet slik: moBILtelefon. Det skulle ikke være tvil om at dette var for bilister i biler. Det underlige er imidlertid at private bilister neppe noen gang ble noen stor markedsgruppe for mobiltelefonen. Det var rutebiler (busser), ferger, NSB og helsetjenester som ble de første kundene. Samtidig opplevde Norge sin verste påskeferie i fjellet i 1967 med mange ulykker. Justisdepartementet ble etter det en pådriver for bruk av mobiltelefonen som del av fjellredningstjenesten. Det bidro utvilsomt til mobiltelefonens markedsutbredelse de første årene. Samtidig dukket det i den sammenheng opp kritiske kommentarer: Bruk av mobiltelefoner ville kunne føre til falsk trygghet, og dermed øke faren for nye ulykker. Teknologiens antatte uheldige sidevirkninger var allerede da et tema.

I 1981 ble NMT-tjenesten innført. Da ble tjenesten automatisert og mobiltelefonen langt mer avansert. Markedsføringen ble igjen fokusert på at dette var et nyttig verktøy for bilisten. Men nå hadde tidene endret seg: Det var jappetid, og mobiltelefonen ble statussymbolet for unge, fremadstormende menn innen finans og aksjespekulasjon. Markedsføringen av mobiltelefonen endret seg som følge av dette Bildet av den travle forretningsmann med attachekoffert med minikontor (herunder mobiltelefon), ble selve symbolet på den tiden.

I 1993 fikk man på ny et nytt mobilnett basert på GSM. Dette var en viktig teknologisk utvikling, men det viktigste var allikevel var at det ble åpnet opp for konkurranse på mobilmarkedet. NetCom ble alternativet til Telenor på mobilsiden. Det ble en viktig driver for mobiltelefonens utvikling både markedsmessig og funksjonelt. Prisen gikk ned (i enkelte kampanjer til kr. 1,–) som førte til at markedet gikk fra «menn i jobb til jenter på fritiden», som det noe spissformulert blir beskrevet. Mediene – pressen – ble også en stadig viktigere pådriver på utviklingen ved at de omdefinerte hva en mobiltelefon skulle være, nemlig en nyttig gjenstand for hver enkelt. Mobiltelefonen ble allemannseie drevet frem av konkurransen og medieomtalen.

Men pressen drev også utviklingen i andre retninger ved å beskrive mobiltelefonens bakside. Ovenfor er nevnt frykten for at mobiltelefonen skulle gi påsketurister falsk trygghet. Nå ble andre elementer trukket frem – at den kunne avlyttes, at den ville kunne påvirke elektroniske instrumenter på sykehus og i fly, at den ville kunne føre til helseskader, og ikke minst, påpekningen av de utidige bruk av telefonen på gaten, på t-banen, i kirker, teater, og så videre.

Av det mer kuriøse slaget var oppslaget i Klassekampen om en ny telefon som da ble lansert spesielt for tenåringsjenter med innebygd kalorikalkulator! Klassekampens overskrift var «Mobil fedme-kalkis» (språklig nyvinning også her!). Det førte til nytt oppslag neste dag da en fremtredende politiker erklærte at dette finner vi oss ikke i! Oppslaget hadde tittelen «Fyrste steg mot anoreksi».

Reklamen har over de 40 årene flyttet fokus fra et nyttig redskap for bilister, til et nyttig redskap for jobb, spesielt de som er på farta (NMT-tiden), til å bli en livsstil, til personlig bruk, spesielt på fritid. Denne endringen i omtale og reklame førte til endringer i funksjonalitet. Det var altså ikke omvendt at teknologien skapte markedet, men at markedet skapte teknologien. En kan også legge til – noe forfatteren bare delvis er inne på – at 1980- årene var preget av markedsliberalisme, økonomisk vekst, fremvekst av en sterk og kjøpedyktig middelklasse, som også omfattet ungdom, og at vi fikk en ny ungdomskultur. Slike makroøkonomiske elementer er også viktige for å forstå teknologiens utvikling og utbredelse.

Et interessant aspekt ved denne utviklingen som forfatteren tar opp, er spørsmålet om hvorfor Norge ikke fikk etablert egen industri for mobilproduksjon slik Sverige og Finland gjorde, til tross for at vi spilte en avgjørende rolle i å definere teknologien (GSM), samt at vi hadde gode industrielle muligheter for en slik teleproduksjon. En tenker her særlig på Simonsen Elektro som den som kunne blitt Norges «Nokia». Forfatteren peker imidlertid på at svaret på at det gikk som det gikk mye ligger hos Simonsen selv. De tilpasset seg overhodet ikke den markedsendring som foregikk. Masseproduksjon var ikke deres strategi. Mobiltelefonen ble utviklet på ingeniørenes og teknologenes vilkår med høy pris til små markedsnisjer.

Mobiltelefonen som allemannseie, med storproduksjon og tilpasset livsstilfunksjoner, var rett og slett ikke Simonsens strategi. Og noe annet ville han ikke tilpasse seg til.

Boken er både lettlest, perspektivrik og med gode analogier. Bastiansens bok anbefales herved.

Henrik G. Bastiansen: Det piper og synger overalt: Mobiltelefonen i Norge fra idé til allemannseie, Norsk Telemuseum, 2006. Når det gjelder vurderingen av Simonsen som et norsk Nokia, bygger forfatteren på en studie fra NTNU, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, av Christina Syversen Moen, Nina Sandvold Brekke og Ina Cathrine Myhre, fra 2001.

Til toppen