MP3: «Chaos and Creation in the Backyard»?

Teknologien skaper kaos for platebransjen. Politikernes forsøk på å skape orden gjør vondt verre.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

There is a long way – between Chaos and Creation

If you don’t say – which one of these you are going to choose

It is a long way

And if every contradiction seems the same

It’s a game that you are bound to lose

… Between Chaos and Creation

It’s a fine line, it’s a fine line

– Paul McCartney, «Fine Line», i Chaos and Creation in the Backyard

Den teknologiske utvikling skaper kaos for platebransjen. Politikernes forsøk på å skape orden i kaoset gjør vondt verre.

«Chaos»
Spørsmålet om beskyttelse av opphavsrettigheter og kopisperre for å hindre ulovlig distribusjon, er en problemstilling med mange dimensjoner. Men de viktigste har ingen ting med verken lovverk eller teknologi å gjøre:

  • Selv om debatten tilsynelatende handler om å forsvare opphavsretten (artistens rettigheter) er realiteten at dette er en kamp om å beskytte markedsinvesteringer. Fortidens økonomiske investeringer og fremtidens antatte tap, er viktigere enn om krenkelse av opphavsretten har funnet sted.
  • Den regulering som er etablert på dette området, ivaretar forholdet mellom opphavsmann og hans distributør. Ikke forholdet mellom distributøren eller opphavsmannen og hans forbrukere eller kunder. Men det jo det digitaliseringen endrer.
  • I tillegg kommer problemstillingen inn om såkalt DRM – tekniske beskyttelsesmekanismer – som de facto gir monopol til store internasjonale IT-aktører som Microsoft og Apple.

Dette er en reinspikka økonomisk maktkamp som har lite – om noe – med opphavsrettigheter å gjøre.

Hvem vil vinne?
Det er ikke uten videre gitt at forbrukerne vil vinne, og at de kommersielle interesser – som platebransjen – vil tape, i rettssalen eller på markedsplassen, slik Gisle Hannemyr mener i dette sitatet: «Nettet er den naturlige markedsplass for produkter som består av ren informasjon, slik som musikk. I årene som kommer vil det skapes enorme fortjenester for de aktørene som er tilstede på dette markedet. For musikkbransjen er valget i realiteten om de ønsker å være tilstede her, hvor vi musikkelskere og kunder er, eller om de trives bedre i rettssalen.»

I hvert fall mener jusprofessor Lawrence Lessig ved Stanford-universitetet i California, som er spesialist på opphavsrett på Internett, at det i fremtiden vil være mulig å lage effektive kopisperrer som de facto gir makten tilbake til plateprodusenten.

Samtidig – hva er egentlig problemstillingen? Det konkrete tilfellet er jo Jon Lech Johansens knekking av beskyttelseskoden CSS. Det er ikke lett å si hva han egentlig hadde gjort galt:

  • Han selv hevder at han gjorde det bare for å lage en kopi til seg selv. Det er helt klart ikke lovstridig.
  • Han ble siktet for å ha skaffet seg (uberettiget) informasjon fra nettet som satte ham i stand til å knekke koden. Det er ikke ulovlig å erverve seg kunnskaper. Men det er klart at det er ulovlig å bruke disse kunnskapene til å begå lovbrudd. Hvorvidt det å knekke en kode er å begå lovbrudd er uklart. Som kjent ble han frikjent for siktelsen.
  • Det Johansen egentlig ønsket, var at det ble laget en DVD-spiller for operativsystemet Linux. Han ønsket altså å bidra til å utvikle en teknologi som ikke finnes.

Med andre ord – hva besto «forbrytelsen» i: Å kopiere til eget bruk, å skaffe seg kunnskap, eller å bruke denne kunnskapen til innovasjon (å lage en ny teknologisk løsning)?

Tre ting kan vi være sikre på:

  • Den teknologiske utvikling som har fremkalt dette – peer-to-peer – er en forretningsmodell som er kommet for å bli.
  • Denne forretningsmodellen vil redusere mellomleddets posisjon i en eller annen form.
  • I bunn og grunn dreier dette seg om en grunnleggende samfunnsøkonomisk endring: fra produksjonsøkonomi til opplevelses- og konsumentøkonomi.

«Creation»
Politikerne har forsøkt å rydde opp ved å endre lovverket – åndsverksloven. Dette må utvilsomt gjøres. Men forsøkene opposisjonen på Stortinget – som nå kommer i regjeringsposisjon – gjorde før ferien, var patetiske i sitt forsøk på å imøtekomme alle parter.

Utgangspunktet er at den som har skapt et åndsverk, har eierrettighetene til verket, og bestemmelsesrett over distribusjon og spredning. Det betyr at en skal ha betalt både for publisering, men også videre spredning. Dette er slått fast i Bern-konvensjonen av 1886 – lenge før Internett fantes.

Nå er virkeligheten ikke helt slik idealsituasjonen i Bern-konvensjonen beskriver. Mellomleddet – enten det heter plateprodusent, forlag, avis eller filmselskaper – har forlengst tatt kontrollen med åndsverket ved at det styrer distribusjonen av det.

Men den teknologiske utvikling utfordrer distribusjonsleddet på mange måter:

  • Det er mulig å kortslutte mellomleddet. Musikk kan lastes direkte ned fra nettet, det samme kan artikler og filmer. Ofte vil også opphavsmannen ønske å formidle sine produkter på den måten fordi en mer direkte og billigere når sitt marked..
  • Samtidig oppstår muligheten for å kjøpe deler av åndsverket – ett musikkspor og ikke hele albumet, ett kapittel i en bok og ikke hele boken, én artikkel i et tidsskrift og ikke hele tidsskriftet. Mikroøkonomien oppstår.
  • Samtidig kan «konsumeringen» av åndsverket skje gjennom ulike typer teknologi. Ikke bare i form av en CD, men også for eksempel iPod, eller ikke bare i form av en video, men også ved en DVD.

For å regulere opphavsrettigheter i forhold til teknologisk utvikling forsøker politikerne seg på noen ”kreasjoner”, kreative innspill, og lager følgende tekst:

«… åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet, som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig av samtykke og/eller betaling. Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger.» (mine uthevinger).

For enhver lesekyndig betyr dette at opphavsmannen gir fra seg sine rettigheter. I tillegg reises en rekke spørsmål:

  • Hvorfor er det kun ikke-kommersiell virksomhet som skal kunne boltre seg slik? Hvorfor er ikke-kommersiell virksomhet begrenset til kommuner og fylkeskommuner (det vil si skoler og biblioteker)?
  • Hva er rimelig utstrekning (av kopieringen)?
  • Hvem skal forhandle om hva med hvem?
  • Har opphavsmannen gitt fra seg rettigheter til sitt åndsverk når det er publisert på nettet?

Politikernes svar på alle disse spørsmålene, er at dette får være opp til domstolene.

I tillegg kom ytterligere en underlig problemstilling. Det kunne jo ikke være lov å overføre musikk som var nedlastet til en PC (CD) over på en MP3-spiller. Internasjonale avtaler om kopisperre forbyr det. Men det må jo kunne gjøres når det er til privat bruk? Da man innså det, gjorde man en halv baklengs saltomortale, for å bruke turnspråket. Det skulle allikevel være lov – men bare fra CD til MP3-spiller. Med andre ord: Man lager en lov som er teknologiavhengig, og ikke prinsipiell. Hva hvis det kommer nye teknologier for avspilling av musikk?

«Chaos and Creation in the Backyard»
Internett-utviklingen innebærer både trusler og muligheter for mediebransjen. Noen ser bare truslene. Som etablerte artister og plateselskapene. Andre vil se mulighetene. Det vil være de oppfinnsomme og kreative sjeler som på bakrommet lager teknologiske løsninger som skaper kaos i platebransjen. Det er «garasjeband» som ønsker å nå ut til sitt publikum direkte via Internett og P2P-teknologien.

Nei, dette er ikke lett å skjønne, eller forutsi utfallet av. Selv får jeg på denne spesielle dagen ta det litt med ro – et lite glass vin og Paul McCartneys nye perle av en plate,«Chaos and Creation in the Backyard» – hans bilde på en banebrytende musikalsk karriere som sprengte grenser og satte nye standarder for musikalsk utvikling.

Mens jeg nyter musikken fokuseres meget langsomt teksten på coveret – en tekst jeg aldri har sett før:

This recording and artwork are protected by copyright law. Using Internet services to distribute copyrighted music, giving away illegal copies of discs or lending discs to others for them to copy, is illegal and does not support those involved in making this piece of music – including the artist.

By carrying out any of these actions it has the same effect as stealing music.

«It’s a fine line» som skiller rett fra galt. «It’s a fine line» som skiller kreativitet som fører til innovativt nye og spennende produkter, fra det å bryte ned og lage kaos i det eksisterende. Paul McCartney mer enn andre burde vite det.

Men kua glemmer fort at hun en gang var kalv. Det skal tross alt bare en popstjerne som lykkes via Internett, til å pulverisere den gamle distribusjonsmodellen.

(Glimrende beskrivelser av problemene omkring MP3-loven er Espen Andersens utredning Åndsverk, marked og teknologi: Når kartet ikke stemmer med terrenget, og Grethe Melbyes hovedoppgave Immaterialrettens strukturelle forvandlinger.)

    Les også:

Til toppen