Museumshalvøyen

"Noe av det språklige jåleriet i Oslo fra 1970-tallet til i dag kan tolkes som et opprør mot det som ble sett på som språklig tvang; sosialdemokratenes forsøk på å tre samnorsken ned over huene på folk i etterkrigstida," skriver Jon Michelet i ukens mediekommentar.

"Besøk Bygdøy - museumshalvøyen" står det på plakater som er hengt opp på T-banen i Oslo, betalt av Norsk Sjøfartsmuseum. Det er en oppfordring jeg slutter meg fullt og helt til. Et besøk på Sjøfartsmuséet, Kon Tiki, Folkemuséet , Frammuséet eller Vikingskipsmuséet har virkelig noe for seg på hustrige høstsøndager.

Det jeg reagerer på er at det i teksten heter "museumshalvøyen". For det finnes ikke en kjeft i landets hovedstad som sier "halvøyen". Jeg har testet et utvalg av venner og bekjente, og de sier alle som en "halvøya".

Hvorfor skriver da Norsk Sjøfartsmuseum "halvøyen"? Det må være et utslag av det språklige jåleriet som florerer i Norge. Kanskje Sjøfartsmuséet tok kontakt med et reklamebyrå for å få laget et slagord som skulle lokke besøkende til Bygdøy, og at byrået fant ut at det høres finere ut med "halvøyen" enn med "halvøya".

Enda finere hadde det jo vært å skrive "museumshalvøen". Men da kunne museéene risikert å få besøkende bare fra Frogner gamlehjem. Ingen moderne oslomennesker sier "halvøen". I Bergen kan man si og skrive "halvøen", og jeg kommer i farta på at det er noe som heter Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap.

I Oslo heter det "halvøya", og sånn bør det lyde også i reklametekster - ikke minst i reklametekster for offentlige institusjoner. Skal skriftspråket overleve som et høvelig verktøy for kommunikasjon, er det helt avhengig av at det finnes en sammenheng mellom språket slik det blir talt og slik det blir skrevet.

Noe av det språklige jåleriet i Oslo fra 1970-tallet til i dag kan tolkes som et opprør mot det som ble sett på som språklig tvang; sosialdemokratenes forsøk på å tre samnorsken ned over huene på folk i etterkrigstida. Men i hovedsak er jåleriet i dag ikke annet enn jåleri, rett og slett. Heller enn å være folkelige og presise, velger reklametekstforfatterne å være snobbete og dermed mindre presise, mindre i takt med det virkelige språket, hverdagsspråket. Dumme oppdragsgivere lytter til dem.

Befriende var det for en T-banereisende å se plakatene i anti-klamydia-kampanjen, der Ullevål sykehus og Olafiaklinikken kalte ballesteiner for ballesteiner. En fisefin tekstforfatter ville nok ha anbefalt å bruke "testikkelstener". Den markante og svært tydelige kampanjen førte til at Olafiaklinikken ble nedrent av unge herrer som trodde de kanskje hadde pådratt seg klamydia, og det var jo hensikten med det ballesteinharde utkjøret.

Så kan man angripe meg for at jeg skriver "sykehus" og ikke "sjukehus", som er det jeg sier i dagligtale. Ingen kan i det norske språksamfunnet - som er i stadig forandring og fullt av inkonsekvenser - greie å være helt konsekvent. Et slikt ideal vil også føre til en tørrhet og platthet i språkbruken.

Signalene fra tekstene på offentlige steder er sterke. Jeg har lenge irritert meg til vanviddets grense over at Oslo Sporveier kaller en av byens mest trafikkerte holdeplasser for Majorstuen. Bare et ytterst lite fåtall av Oslos befolkning sier Majorstuen. Flertallet sier Majorstua. Ni av ti bussjåfører på Galgeberg-Skøyen-bussen roper opp stasjonen som Majorstua.

Hadde Majorstua ligget på østkanten, ville stasjonen antakelig ha hatt det samme offisielle navnet som det den har på folkemunne. På veiskiltene i Oslo står det fornuftig nok Majorstua. Midt i tjukkeste Bærum ligger stasjonen Bekkestua på Kolsåsbanen. Selv de mest erke-konservative bæringer ville aldri finne på å si Bekkestuen, eller forlange stasjonen omdøpt til Bekkestuen. Eiksmarka stasjon på Røabanen er heldigvis ikke blitt kalt Eiksmarken.

På Kolsåsbanen kapitulerte Oslo Sporveier for jåleriet da Mærradalen stasjon ved Mærradalen i sin tid ble omdøpt til Ullernåsen. Av en eller annen grunn fikk Bjørnsletta på beste vestkant fortsatt hete Bjørnsletta og ikke Bjørnsletten. Men stasjonen ved den elva som kalles Lysakerelva i alle kart og på alles lepper, ble av Oslo Sporveier i jåleriets navn døpt Lysakerelven.

Lesere av mitt fotballsted her på nettet, kalt Veien til VM, vil kanskje ha lagt merke til at jeg skriver Ullevål Stadion, og ikke Ullevaal Stadion som jålebukkene i Lyn og Fotballforbundet nå kaller landskamparenaen vår. De har fått følge av avisene, som også skriver Ullevaal Stadion. Til ære for gjester fra utlandet har man radert bort den norske å'en. Jeg har aldri akseptert angrepene på de heilnorske bokstavene æ, ø og å. Det fryder meg at databransjen har kapitulert sånn at jeg nå kan bruke disse vokalenes norske skrifttegn når jeg skal lagre saker i Microsoft Word, og slipper å skrive ae, oe og aa. En aksjon startet i Fredrikstad av humoristen Joker til bevaring av Æ, Ø og Å har alltid hatt min helhjertede tilslutning.

Derfor er det en sann glede for meg at Oslo Sporveier også skriver Ullevål Stadion med klar og tydelig å på alle skilt og kart og oppslagstavler, samt i ruteheftene.

Men alltid er det noe å irritere seg over i vrimmelen av tegn og tekst. Er det for eksempel noen som har lagt merke til fotstillingen til et av de aller mest vanlige tegnsymbolene som forekommer i Oslo, figuren som er klistret opp ved alle dører på T-banen og på stasjonsområdene? Det er en figur som skal advare trafikantene mot en lumsk fare som truer dem alle; at de i vanvare skal tråkke uti mellomrommet mellom perrongen og T-banetoget.

Figuren er tegnet stående på perrongen og skrittende mot toget med venstre bein løftet. Ut fra all rimelig logikk burde da figurens venstre fot pekt den veien den gjør på et menneske som tar det tilsvarende skrittet. Foten burde pekt framover. Men på figuren er foten vridd 180 grader rundt og peker helt naturstridig bakover.

Forstå det den som kan.

Til toppen