Myter om musikk

Det er stor fokus på piratkopiering av musikk. Piratene får skylden for nedgangen i platesalget og æren for å øke salget av bredbånd. Er verden så enkel?

I min forrige kommentar påsto jeg at bredbåndstilbudet så langt, på mange måter er en bløff. En ting er enkelte teleoperatørers sendrektighet med hensyn til å bygge ut teknologien og slippe til andre operatører, noe som i dag merkes på ventetid for å få bredbånd. Like viktig er mangelen på bredbåndsinnhold og -tjenester.

En større internettoperatør publiserte for ett år siden interessante tall som sammenlignet hva de som ikke hadde bredbånd ennå trodde de fikk (eller ønsket seg) med hvordan de som allerede hadde bredbånd faktisk brukte tjenesten og hva de mente var fordelene. Det var stor forskjell. De som allerede har bredbånd bruker dette til å gjøre stort sett det samme som før. Det går bare mye fortere. Fjorårets Big Brother lovet dermed mye med hensyn til bredbåndsbruk, men den varige effekten var nok moderat.

Video på nett er et spennede tema, men i denne kommentaren vil jeg holde meg til musikk. Både nedlasting og streaming er noe som var utbredt også med ISDN. Bredbånd gir bruken større omfang fordi det er mulig å gjøre andre ting uten at nettradioen blir hakkete, og nedlasting går ofte raskere. Ikke alltid, for kapasiteten til den som distribuerer informasjonen kan være ofte en flaskehals.

Piratfokus

Det er stor fokus på piratkopiering av musikk. Piratene får skylden for nedgangen i platesalget og æren for å øke salget av bredbånd.

Det er faktisk verdt å merke seg forskjellen på dem som produserer fysiske piratkopier for salg og piratene på Internett. Mens de førstnevnte holder på for egen vinning er det stort sett bare teleoperatørene som profitterer på piratkopieringen på nettet.

Nå skal jeg ikke bestride at kopiering over tid har ført til at platesalget synker, men det er en tendens til å glemme at privat kopiering er tillatt. Enkelte i bransjen er veldig ivrige til å svartmale også de som helt lovlig kopierer privat. De som har småbarn vet at barneplater kan ha svært så kort levetid, og de som har kompaktplater i bilen opplever stadig små uhell.

For et par år siden var det også veldig stor fokus på hvor stor andel av de blanke kompaktplatene som gikk med til å kopiere musikk. En samtidig undersøkelse som antydet at det i liten grad ble brent kompaktplater av MP3-filer fikk mindre oppmerksomhet. Den gangen holdt MP3-filene seg på datamaskinene. Argumentet om at mange kjøpte platene i butikken dersom de likte musikken så ut til å ha noe for seg.

I dag er situasjonen endret. MP3-filene har gjerne så god kvalitet at de blir konvertert tilbake til ukomprimert format og brent på kompaktplater. MP3-spillere er også mer utbredt. Dermed går færre i butikken.

I tillegg har flere mennesker bredbåndsforbindelse og distribuerer musikk fra egen maskin. Å legge ut musikken på nettet er noe helt annet enn privat kopiering. Det er som regel ulovlig og kan med rette kalles for piratvirksomhet.

Den egentlige krigen

Den store fokus på pirater, innbilte eller virkelige, har overskygget mange av de virkelig interessante problemstillingene. Det viktigste slaget som utkjempes er hvem som skal kontrollere musikkdistribusjonen. De tradisjonelle aktørene kjemper med nebb og klør for å ikke bli forbikjørt av nye aktører og nye tjenester. Nå og da lurer jeg på om piratproblematikken bevisst brukes for å avlede oppmerksomheten fra den virkelige krigen.

Musikkbransjen består av langt flere enn plateselskap og artister. Når det argumenteres varmt om musikernes rett til sin egen musikk er det lett å glemme hvor mye musikk som skrives av andre enn de artistene som spiller inn musikken. Komponister og tekstforfattere ønsker som regel å få betalt, også for den bruken som de utøvende artistene kan se på som markedsføring av seg selv.

De utøvende artistene må dele rettighetene med dem som skriver musikken, og produsentene har sine rettigheter. Forhandlinger om den økonomiske fordelingsnøkkelen mellom de forskjellige rettighetseierne er ingen lek.

Enkel argumentasjon om å tjene penger på konserter og avskrive innspilt musikk som god markedsføring kan være meningsfull noen artister, men i det virkelige liv finnes det mange situasjoner hvor de forenklede argumentene ikke nytter.

Musikkmarkedet

Markedet for musikk er langt mer enn konserter og plater. Musikk brukes i reklame, spilles på radio, er en del av fjernsynsunderholdningen og brukes i spillefilmer. Butikker, kaféer og barer er storforbrukere av musikk. Flere fjernsynskanaler fyller tiden fra skoleslutt til middag med musikkvideoer. For min egen del har alt dette medført en kraftig endring i hva slags plater jeg kjøper såvel som hvor mange jeg kjøper. Det blir helt feil å gi MP3-filer all skyld for nedgangen i platesalget.

Alle aktørene som fyller dagene våre med musikk skal selvsagt betale for denne bruken, og som forbukere betaler vi indirekte. Å selge musikk til forbukere som lever i en hverdag som er mettet av musikk gjennom alle kanaler er like utfordrene som å selge kjøleskap på Sydpolen.

Noen av de mest kjente artistene har egentlig bare én fot i musikkindustrien. De er merkenavn som selger alt fra t-skjorter til spillefilmer i tillegg til musikk. Noen av de største plateselskapene er bare den del av store medieselskap som dominerer underholdningsbransjen.

Musikkbransjen har sakte men sikkert konvergert inn i medieindustrien.

I sin tur ønsker aktører innen både telekom og IT å utnytte musikkens makt til å selge båndbredde og dingser.

Betalingsvilje?

Når spørsmålet om publikum er villige til å betale for musikk på nett peker TONOs Inger Elise Mey på det paradoksale at det er lett å selge musikk som ringetoner til mobiltelefoner. Små pipekonserter med lav teknisk kvalitet går unna for 10 kroner ringetonen samtidig som man tviler på at det er mulig å selge innspilt musikk av god teknisk kvalitet i det samme markedet.

Når ringetoner selger som nystekte boller burde det være åpenbart at det er betalingsvilje. Problemet er bare å selge den riktige tjenesten, og å kjenne sin besøkelsestid. Et eksempel er en av kaféene jeg nå og da besøker. De har eksperimentert med et system hvor gjestene kan bestille bakgrunnsmusikken gjennom mobil e-handel. Enkelte ganger er jeg til og med fristet til å betale for tre minutter uten musikk. En annen idé er nærradioer som lar lytterne ringe inn å stemme på hva slags musikk som skal spilles.

Et produkt som kompaktplaten vil ikke erstattes helt og holdent av musikk på nettet. Lydproduktet vil utvikle seg til også å omfatte musikkvideoer, eller kortfilm med betydelig innslag av musikk. Den fysiske kompaktplaten vil kanskje endre seg til å bli teksthefter, bilder, klistremerker og lignende produkter som kan knyttes til artistenes merkenavn.

Kjerneproblemet er at musikkbransjen må omstille seg og omdefinere sine produkter. Noen av de gamle aktørene vil forsvinne ut over sidelinjen, og nye vil komme på banen.

Det er dette som er den viktigste utfordringen til musikkbransjen. Piratkopieringen er bare en liten del av problemstillingen.

Til toppen