Den 2. april 2003 kom endelig høringsutkastet om forslag til endringer i åndsverkloven fra Kultur- og kirkedepartementet. I hovedsak er det en implementering av opphavsrettsdirektivet, dvs en tilpasning av opphavsretten til det digitale mediet, men departementet har også tatt for seg andre endringer.
Allerede kan det anes at rettighetshaverorganisasjonene vil mene at forslaget ikke går langt nok eller klart nok i å beskytte deres interesser. Det vil fremover bli spennende å se hvilke innspill som vil komme. Høringsfristen er satt til 25. juni 2003. I første omgang gis en kort beskrivelse av hovedsidene av forslaget.
Det første og viktigste poenget med de endringer som er foreslått i åndsverkloven er at det nå endelig skjer en tilpasning til det digitale mediet. Dermed er det ikke lenger synsing men konkrete valg som foretas. Samtidig har et av målene vært å oppfylle Norges plikter etter EØS-avtalen og implementere opphavsrettsdirektivet, eller det som også er omtalt som Infosocdirektivet. Når det gjelder forholdet til direktivet er det i prinsippet en forholdsvis lojal gjennomføring uten at departementet har gått for langt.
Etter min mening har en tatt utgangspunkt i den norske immaterialrettstradisjonen og forsøkt å tilpasse opphavsrettsdirektivet. Et eksempel på dette er opprettholdelsen av retten til privat bruk.
Det sentrale i endringene er forholdet til opphavsmannens eneretter. Den første endringen komme med en presisering av at eksemplarfremstillingsretten gjelder både varige og midlertidige eksemplarer (med unntak for enkelte midlertidige eksemplarer, slik som teknisk midlertidig eksemplarfremstilling som ikke har noen selvstendig verdi utenom hjelp ved en overføring). Det er også foretatt en presisering av for grensen mellom offentlig fremføring og fremføring innenfor det private området. I denne sammenheng presiseres at offentlig fremføring også inkluderer kringkasting og tilgjengeliggjøring på forespørsel, slik som over Internett.
Det er videre foreslått at det innføres enkelte nye avtalelisenser i forbindelse med forvaltning av enerettighetene, slik som ved bruk av verk i bibliotek og samleverk. Der hvor det er i dag eksisterer avtalelisenser foreslås det endret slik at avtaler om digital bruk muliggjøres.
En viktig endring er forslaget til å en ny § 11 tredje ledd om krav til et lovlig kopieringsgrunnlag: Her sies det at hvis eksemplarfremstillingen eller tilgjengeliggjøringen for allmennheten er gjort i strid med rettighetshavernes enerett, så vil en ikke kunne gjøre bruk av avgrensningsbestemmelsene, slik som kopiering til privat bruk. Det samme hvis det har skjedd en omgåelse av tekniske beskyttelsesmekanismer i strid med forslaget til vern av tekniske beskyttelsesmekanismer. Dette kan tyde på at hvis nedlasting finner sted fra et nettsted som åpenbart formidler ulovlig kopierte eksemplarer, så vil ikke den som laster ned ha rett å laste eksemplaret ned til privat bruk.
Avgrensningsbestemmelsene, slik som retten til privat bruk opprettholdes i tillegg til enkelte endringer. Dette gjelder bl.a. et forbud når det gjelder bruk av fremmed hjelp ved å privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk, men dette er ikke en følge av direktivet men en harmonisering av nordisk opphavsrett. Det som derimot følger av direktivet og som følges opp er at retten til privatkopiering muliggjøres ved at det etableres en rimelig kompensasjon til rettighetshaverne. Her inviterer forslaget til å komme med innspill på to løsninger, enten over en privatrettslig individuell vederlagsordning eller over statsbudsjettet. Den individuelle ordningen inneholder bl.a et forslag om kompensasjon ved avgift på kopieringsmedier. Begge inneholder en kollektiv og individuell kompensasjon.
Avslutningsvis kan nevnes forholdet til omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer og vern av elektronisk rettighetsinformasjon. Dette foreslås innført, men spørsmålet er hva som ønskes definert som en teknisk beskyttelsesmekanisme. Her forsøker forslaget å skille mellom hva som er en beskyttelsesmekanisme som kan brytes innenfor den private sfære for å muliggjøre avspilling og et ulovlig brudd på en beskyttelsesmekanisme som skal hindre eksemplarfremstilling. Hvis disse er koblet sammen kan det forsatt være lovlig om det å bryte mekanismen hvis det er for å muliggjøre avspilling. I denne sammenhengen blir det et bevisspørsmål om koden er fjernet for å muliggjøre avspilling eller kopiering. Av dette følger også at fjernes koden for avspilling, gir dette ingen rett til å kopiere.
Nå vil ikke endringene få noe betydning for DVD-saken, men hvis en i dag skulle fått et lignende og nytt DVD-tilfelle, gir ikke høringsutkastet noe klart svar, utenom at det i prinsippet vil måtte bli et bevisspørsmål om hva som var formålet med de handlinger som ble foretatt. Det må likevel presiseres at dette gjelder i forhold til endringer i åndsverkloven og ikke straffeloven. DVD-saken gjaldt forholdet til straffeloven § 145 annet ledd.
Avslutningsvis bemerkes det at forslaget etter min mening forsøker å være lojalt i forhold til den norske immaterialrettstradisjonen som bl.a. bygger på balansen mellom samfunnets interesser og opphavsmannen.
_logo.svg.png){kind=logo}
Det kan tenkes at andre EU-land vil gå mye lenger i sitt forsøk på å verne opphavsmannens interesser, men dette trenger ikke nødvendigvis være avgjørende for norsk opphavsrett.
