I kapitlet Strategi og tiltak i regjeringens Næringsrettet IT-plan 1998-2001 konstateres denne utfordringen: "Næringslivets behov for IT-kompetanse er større enn det utdanningskapasiteten vil være". Selv om planen forplikter regjeringen til å øke tallet på studieplasser innen IT, er det faktiske behovet enda større enn regjeringens realistiske utdanningsmål.
Svaret på denne utfordringen gir seg selv. IT-kompetansen må importeres. Resten av Europa utdanner heller ikke nok. I mange land er situasjonen verre enn i Norge, fordi de greier ikke å rekruttere studenter til de studieplassene de har. Ungdommen i Tyskland og Nederland foretrekker andre fag enn IT. Det står da også i planens strategi-kapittel: "På grunn av stor etterspørsel etter IT-fagfolk innen EU, er det nødvendig å rekruttere fagpersonell utenfor EØS-området."
Formuleringer i utlendingsforskriften stiller særlige vilkår som gjør dette vanskelig. Planen siterer følgende fra forskriftens regelverk: "Det stilles krav om at søkeren 'er fagutdannet på høyere nivå eller har spesielle kvalifikasjoner. Det er et vilkår at kompetansen anses som absolutt nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes ved innenlandsk arbeidskraft'. Imidlertid stilles det spesielle prosedyrekrav til bedrifter for å gjøre dette. Stillingen må først ha vært utlyst uten at det har vært kvalifiserte søkere, fylkesarbeidskontoret skal gi uttalelse osv. Dette er bestemmelser som på unødig vis byråkratiserer ansettelsesprosedyrene innenfor IT-området, hvor det er en generell mangel på ekspertise."
Planen munner da ut i dette tiltaket som Justisdepartementet gjøres ansvarlig for: "Endringer i forskrifter, retningslinjer og praktisering av utlendingsloven vurderes i 1998 med sikte på enklere rekruttering av IT-fagfolk utenfor EØS-området."
Det er ikke vanskelig å forestille seg at de fleste OECD-land arbeider med liknende endringer av sine regelverk, og at Norge får hard konkurranse når vi skal sende talentjegere til Øst-Europa og Asia for å rekruttere IT-kompetansen vi skjønte for sent at vi trenger så sårt.
Den norske planen kjemper mot vindmøller når den skriver: "Internasjonaliseringen av arbeidsmarkedet skaper et behov for holdningsendringer i bedriftene, slik at disse blir mer positive til å ansette utlendinger." Poenget er at IT-bransjen har krevd endringer i forskrifter og regelverk i mange år allerede. Flere personalsjefer i større norske bedrifter har opplevd å være med på å utdanne begavede utenlandske studenter, for så å få avslag den dagen studenten skulle ansettes. Og studenten dro ikke tilbake til hjemlandet, men til det mer utlendingsvennlige USA, en arg konkurrent på kompetansemarkedet.
Nå skal det ikke bare bli slutt på å sparke utenlandsk IT-kompetanse over til konkurrentene. Næringsrettet IT-plan åpner for at bedriftene selv kan gjennomføre aktive rekrutteringstiltak i land som har det til felles at de ligger etter oss økonomisk og har enda mindre råd til å gi avkall på den potensielt mest produktive kompetansen de har fostret. Mens vi før betraktet "koloniene" som kilde til sukker, kaffe, kakao og kardemomme, går den vestlige imperialismen over i en ny fase, og trekker til seg de fattiges kunnskapskapital.
I likhet med andre offentlige dokumenter som statssekretærutvalgets utredning Bit for bit fra 1996, gjennomsyres Næringsrettet IT-plan av den angsten myndighetene føler for framtiden dersom vi nordmenn ikke skulle mestre informasjonsteknologien. Det er da lett å gjøre kongens valgspråk til felles eie, og tenke "alt for Norge" uten nødvendige forbehold.
Men hvilken angst må ikke da prege ansvarlige myndigheter i mindre privilegerte nasjoner, som kan vente seg den ene euro-amerikanske kampanjen etter den andre for å frata dem det som ellers hadde blitt et lenge etterlengtet fortrinn i den globale konkurransen?
Næringsrettet IT-plan bærer tittelen Norge - en utkant i forkant. På sitt vis forutsetter den at andre må bli hengende etter. Og det er i strid med offisiell norsk politikk å sørge for at de som blir hengende etter, er dem som har minst fra før.
