Illustrasjon av lagringsenheten som består av en karbonbasert nanorør, en nanopartikkel-skyttel av jern og to elektroder.

Nanorør kan gi virkelig sikker lagring

Dagens digitale lagring har begrenset levetid. Nå sikter forskere mot langt bedre løsninger.

Den kanskje sikreste metoden for lagring av data i dag, er på å trykke dataene på papir eller pergament. Et eksempel på dette nevnes av en gruppe amerikanske forskere. De forteller at en at Dommedagsboken til Vilhelm Erobreren har overlevd i mer enn 900 år etter at den ble skrevet på pergament i 1086. En digital kopi av boken, som ble laget i 1986, har på sin siden allerede gått i stykker. Mediet som var blitt benyttet, var laserdisc.

Forskerne, som er knyttet til universiteter i California og Pennsylvania, skriver i en artikkel i Nano Letters at det ser ut til å være en sammenheng mellom lagringstettheten og levetiden.

Steinuthoggingene ved Karnak-tempelet i Luxor har en lagringtetthet på omtrent to bits per kvadrattomme. De er fullt leselige etter 3800 år. Dagens minnekort, derimot, som har en lagringstett på mellom 10 og 100 gigabits med data per kvadrattomme, har en forventet, gjennomsnittlig levetid på bare 10 til 30 år. Og behovet for økt lagringstetthet vokser stadig.

Derfor har forskerne utviklet en lagringsenhet i nanometerstørrelsen som langt bedre skal kunne ta vare på digitale data.

I artikkelen beskrives en robust minneenhet som er basert på nanomekanikk. Forskerne har estimert at den vil tilby en lagringstetthet på mer enn 1 terabit per kvadrattomme, samtidig som at den har en termodynamisk stabilitet ved romtemperatur på mer enn én milliard år.

Minneenheten kan ifølge forskerne skrive til og leses fra ved hjelp av to elektriske terminaler som drives med lave spenninger. Metoden skal kunne brukes i stor skala og skal være enkel å bygge inn i konvensjonell silisiumprosessering.

Det nanomekaniske system er naturlig hermetisk lukket og beskytter dermed seg selv mot kontaminasjon fra omgivelsene.

Figuren nedenfor viser minneenheten, som først og fremst består av en nanopartikkel som er kapslet inn i en karbonbasert nanorør med flere vegger. Nanopartikkelen kan bevege seg som en skyttel fram og tilbake inne i nanorørkanalen og den fysiske plasseringen til partikkelen definerer den logiske tilstanden.

Illustrasjon av lagringsenheten som består av en karbonbasert nanorør, en nanopartikkel-skyttel av jern og to elektroder.
Illustrasjon av lagringsenheten som består av en karbonbasert nanorør, en nanopartikkel-skyttel av jern og to elektroder.

Forskerne har tatt utgangspunkt i hvor langt en jernpartikkel i den aktuelle størrelsen flytter seg over tid ved romtemperatur, for å beregne hvor lang tid det vil kunne ta før dataene kan gå tapt. Distansen det dreier seg om er på 200 nanometer, noe som vil ta mer enn 3,3 × 1017 sekunder.

Det har ikke blitt sagt noe om når denne teknologien vil kunne bli kommersielt tilgjengelig.

Til toppen