Når alt faller sammen

Konvergens er når ting faller sammen. Når ting har falt sammen, åpner det seg nye muligheter, for nye eller gamle byggherrer. Hva betyr det for deg?

Ordet "konvergens" var et av de mest innbringende ordene du kunne bruke i investormøter og børsmeldinger for et år siden. For mange kan CapLexs definisjon på ordet - "at noe faller sammen" - fremdeles føles som en god beskrivelse av dagens virkelighet, hvor ikke bare "noe", men alt faller sammen.

La oss ikke dvele ved den innfallsvinkelen i dag.

konvergens
(av lat. convergere, helle, lute), sammenfall, sammenløping (dvs. det at noe faller el. løper sammen); tilnærming; overensstemmelse. konvergere, løpe sammen; nærme seg hverandre. Mots. divergere. [CapLex]

La oss heller se på fenomenet som sådan, og hva det innebærer for deg og meg i dag og i fremtiden.

Allerede på tidlig 80-tall snakket folk om fenomenet "konvergens", uten at dette ordet var tatt i bruk den gang. Da var telekommunikasjon noe som foregikk analogt, mens data var en digital greie. Utviklingen var åpenbar allerede da: Telebransjen ville bli digital. Med digitaliseringen ville vi se en utvikling hvor det i prinsippet ikke lenger ville være noen forskjell på databehandlingsenheter og kommunikasjonsbokser. Man så for seg en sammensmelting av teknologiene.

Denne utviklingen kan vi konstatere har funnet sted. Det eneste som er analogt i dagens televerden er menneskene.

Men selv om data og tele har konvergert raskt, teknisk sett, har kulturelle og samfunnsmessige ting bremset effektene av konvergensen noe. Folk i Telenor regner seg i all hovedsak som telefolk, mens folkene i Compaq regner seg som en del av databransjen. Man har funnet et felles paraplybegrep i "informasjons- og kommunikasjonsteknologi" (IKT), men det er mest retorikk.

Data- og teleindustriene er premissgiverne i konvergensen. En forutsetning for konvergensen er dessuten åpne kommunikasjonsstandarder, i praksis standardene som definerer Internett.

Foruten den påvirkningen som konvergensen har på nettopp de to industriene data og tele, så påvirkes i særdeleshet tre andre industrier, eller bransjer om du vil, av konvergensen. Disse tre er media, underholdning og finans. Felles for disse er at varene de produserer er av en slik karakter at de kan fraktes fra ledd til ledd i verdikjedene på en digitalisert infrastruktur. digitoday er et eksempel hva gjelder medier. digitoday har aldri blitt utgitt på papir, men er et ekte barn av nettrevolusjonen. (Utsagnet "revolusjonen spiser sine barn" renner meg her i uhyggelig hu.)

For underholdningsindustrien - film, musikk, radio og TV - gjelder det samme: "Varene" de produserer kan leveres på samme "veinett" som digitoday. Denne type innhold har alltid vært levert i form av elektroniske signaler, men forskjellen mellom før og nå består igjen i fremveksten av åpne kommunikasjons-
standarder. Det gamle kringkastingsprinsippet er proprietært i den forstand at innholdseieren (for eksempel NRK) også kontrollerte infrastrukturen. En slik kontroll gir makt, - makt til å bestemme seervaner, sendetider og prising. Ønsket om kontroll med så mange som mulig - helst alle - ledd i verdikjeden er grunnleggende for all type næringsvirksomhet. Derfor har Aftenposten sitt eget budrutenett, og kan ta knekke konkurrenter bare i kraft av sin kontroll over dette. I likhet med kringkastingsnettet er Aftenpostens nett "proprietært" - det er ikke mulig for hvem som helst å "koble seg" inn uten at netteieren åpner dørene.

Samme prinsipper har gjort Telenor og andre lands nasjonale teleoperatører til melkekuer for aksjonærene sine. Innen musikkindustrien har prinsippene tvunget brukerne til å kjøpe 12 sanger selv om de egentlig bare vil ha én.

Men nå faller alt dette sammen i et slags omvendt "big bang". Napster drev musikkbransjen fra skanse til skanse, og vil uansett skjebnen til Napster forøvrig, etter alt å dømme tvinge gjennom dyptgripende strukturendninger i musikkindustrien. Et digitalt sendenett er briste eller bære for innholdsprodusenten NRK. Telenor snuser på medier både her og der. Spanske Telefonica har indirekte eierandeler i Nettavisen. Tom Hanks, Lene Marlin, Big Brother, Hotel Cæsar, Aftenposten, digitoday, Beate Uhse eller Knut Haavik blir produkter som leveres til deg - hvis du vil ha dem, når du vil dem - på samme kommunikasjonsplattform, til en duppedings nær deg.

I et slikt perspektiv må aktører med interesse for sin egen fremtid stoppe opp noen strakser og tenke seg om. En globalisert gigants viktigste eksistensielle spørsmål er ikke "hva skal jeg bli når jeg blir stor?", men snarere "hva skal jeg bli for å bli enda større?". Vi har gjennomlevd noen revolusjonære år hvor konvergensen har snudd en god del ting på hodet. I en analog verden kjøper du innhold av din innholdsprodusent og får levert den på døren som en del av dealen. I den konvergerte nettverdenen er det omvendt: Du kjøper deg et abonnement på "budnettet" - altså Internett - og får all verdens innhold på kjøpet. På sikt blir det veldig vanskelig for rene innholdsleverandører å overleve på et slikt grunnlag. Derfor vil innholdsleverandørene skaffe seg et nettverk - hvilket vi ikke har sett mange eksempler på, ellers så vil nettverksleverandørene skaffe seg innhold. Det har vi sett eksempler på. Det mest prominente eksempel er aksessleverandøren America Onlines overtakelse av innholdsprodusenten Time Warner.

Men nå er det helg. Konvergér med måte.

Til toppen